Redd og usikker på fremtiden

[Anonym bruker]

Dette blir nok litt langt og rotete.

 

Jeg har vært deprimert i lenger tid og er usikker på hvordan jeg skal ta tak i det.

 

Litt om min bakgrunn:

 

Ble mobbet fra bhg til jeg sluttet på vgs. Hadde store sosiale problemer på grunn av dette, men hadde samtidig venner så jeg klarte meg. Mine foreldre har alltid vært veldig fraværende og har aldri kunnet snakke med dem om noe fordi jeg aldri ble møtt med forståelse. Allerede da jeg var 10-11 ønsket jeg å ta livet mitt og kuttet meg samt at jeg la planer for hvordan jeg kunne dø. Da jeg var 12 år skilte mine foreldre seg og jeg ble tvunget til å være hos min far som var truende og drev med psykisk vold. Rett før jeg fylte 13 år ble jeg voldtatt av en mine trygge nærmeste, en venn som var 2 år eldre. Mamma ble fortalt dettemange mnd etterpå

 

Anonymous poster hash: 58e0e...563

 

Anonymous poster hash: 915b3...03e

[Anonym bruker]

Sorry, fortsetter; mamma ble fortalt dette mange mnd etterpå fordi jeg mistet menstruasjonen og var redd for at jeg kunne være gravid. Mamma kjøpte en test og ble sint fordi muligheten var der. Videre så stakk jeg av flere ganger, prøvde å ta livet mitt, gjordemasse ting jeg angrer på og ble jevnlig slått og eller truet av min far mens jeg samtidig ble mobbet på skolen. Min mor var mest opptatt av å holde fasaden så hennes fokus var å holde meg på skolen. Takket være en venninne og hennes mor kom jeg meg til vgs. Klarte meg så vidt det var gjennom skolen og var i forhold med en notorisk utro drittsekk som behandlet meg som søppel. Slik fortsatte livet mitt frem til andre året på universitetet. Hadde heldigvis kommet meg til helvete vekk hjemmefra. Nå er jeg gift og er vel forsåvidt lykkelig, men alt er så tungt. Jeg er sliten, lei, redd, usikker. Ønsker ikke være sosial, vil ikke være med familien min. Vil egentlig bare dø for å slippe alt. Vet ikke hvordan jeg skal ta tak i det og snu livet til noe positivt?

 

Anonymous poster hash: 915b3...03e

[Anonym bruker]

Dette er nok ikke noe du kan ordne opp i alene, kontakt legen din, be om hjelp til å komme deg til psykolog, og gi deg selv tid til å finne en psykolog du føler deg trygg på, mange gir for fort opp når de ikke liker sin første psykolog.

 

Med litt hjelp av en psykolog til å bearbeide fortiden, vil du kanskje klare å snu det negative, la en vond fortid gi deg styrke for fremtiden <3

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om her, men er "kun" 25 år, har samboer og 2 barn, og startet prosessen med å bearbeide følelser og fortid når jeg var 19 år, når jeg var 22 år følte jeg en "aha" opplevelse, og klarte endelig å finne styrke i fortiden min, og la den være en drivkraft, fikk barn med samboeren min etter dette, og nå fortsetter studiene, jeg føler meg klar for livet, føler meg ikke ferdig med det lenger, og det er det verdt å kjempe for <3

Anonymous poster hash: d48f7...dd9

[Anonym bruker]

Takk <3 er redd for å gå til psykolog for jeg vil ikke få beskjed om at jeg ikke kan jobbe eller sånt.

 

Er kun 23 år selv så har vel tid, men det er bare å begynne med det.

Takk for at du delte din erfaring :-)

 

Anonymous poster hash: 915b3...03e