Spørre om hvorfor noen er uføretrygdet?

[Anonym bruker]

Jeg kom i en litt ekkel situasjon i går: Vi har nettopp flyttet til et nytt sted, og sønnen vår har begynt på det lokale fotballaget. I går på trening sto jeg på sidelinja og småsnakket med en mor til en av de andre guttene, som også går i klassen til sønnen min. Vi pratet litt om de vanlige greiene, hus og familie og slikt. Hun spurte meg om jobben min, og jeg fortalte. Så spurte jeg henne om det samme, og hun svarte at hun var uføretrygdet. 

 

Jeg ble helt paff og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg turte ikke å spørre hvorfor, var redd for å bli for privat. Samtidig føltes det veldig overflatisk og dumt bare å nikke og si "å ja" - men det var det jeg gjorde, før jeg skiftet tema. 

 

Hva bør man egentlig gjøre i en slik situasjon? Er jo ikke interessert i å snuse i hennes privatliv, men vil jo ikke virke kald og uinteressert heller. Dilemma. Hva ville dere ha gjort?

Anonymous poster hash: 15b27...718

[Anonym bruker]

Jeg er ufør og meg kunne du spurt. Har en venninne som ville tatt det ille opp og trodd du så ned på henne dersom du hadde spurt henne, så den er vanskelig den der!

 

Men så lenge hun var grei å prate med og fortalte "lett og hengslengt" at hun er uføretrygdet, tror jeg det er trygt å spørre

 

Anonymous poster hash: fa3c2...6bd

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde nok ikke spurt jeg heller, så jeg forstår dilemmaet ditt.

Det kan fort bli veldig personlig om man spør. 

Anonymous poster hash: 1123d...c0d

[Papegøyeblomst]

Det kommer vel an på person til person, hvor komfortable de er med situasjonen...

hadde noen spurt meg, hadde jeg bare svart "det er personlig", i et normalt tonefall..

Men jeg syns det er litt frekt å spørre ja, i hvert fall hvis det er første gang man prater med noen...

[valkyrien]

Jeg ville gått i forsvarsmodus hvis et fremmed menneske hadde spurt hvorfor jeg er uføretrygdet.

[3 er nok!]

Jeg hadde ikke brydd meg, men det er meg. Jeg har gått i den fella mange ganger; at jeg tenker at alle er like åpne og like lite sjenerte som meg, men har som sagt brendt meg på den et par ganger, så jeg forstår reaksjonen din.

 

Men jeg synes det er rart med de som ikke vil fortelle det eller har problemer med å snakke om det.

[valkyrien]

Jeg hadde ikke brydd meg, men det er meg. Jeg har gått i den fella mange ganger; at jeg tenker at alle er like åpne og like lite sjenerte som meg, men har som sagt brendt meg på den et par ganger, så jeg forstår reaksjonen din.

 

Men jeg synes det er rart med de som ikke vil fortelle det eller har problemer med å snakke om det.

 

Hvorfor er det rart å ikke ville brette ut helsa si for folk man ikke kjenner?

[Anonym bruker]

Hvis man er ufør pga noe fysisk så er det sannsynligvis mindre sårt enn om det er psykiske årsaker.

 

Anonymous poster hash: e108e...3a5

[moota m storebror&lillebror]

Det er vanskelig å vite hvem kan spør om slikt.

Jeg er ikke ufør, men går på aap og har ingen problemer med å snakke om det. Jeg er veldig åpen og tenker litt som at jeg har ikke bedt om ME, så jeg er egentlig ikke flau over å ha det.

Men ser den at om det hadde vært psykisk så er det ikke så greit å bare legge ut om det.

[Perlejente]

Jeg ville spurt så nygjerrig som jeg er.. Og hvis man først er åpen å forteller at man er ufør, så må man nesten regne med at man spør hvorfor... Hvis man ikke tåler å bli spurt, burde man heller kanskje ikke si man er ufør.. Jeg er hvertfall for åpenhet.. Det blir så mye fordommer når man ikke vet..

[Anonym bruker]

Er vel lettere å være uføretrygda for fysiske plager enn psykiske selv om det er mye mer åpenhet om det nå...

Skjønner dilemmaet ditt, folk er forskjellige og jeg hadde nok ikke spurt jeg heller, men kanskje ved en senere anledning hvis dere blir bedre kjent

Anonymous poster hash: 3e75f...c05

[valkyrien]

Jeg ville spurt så nygjerrig som jeg er.. Og hvis man først er åpen å forteller at man er ufør, så må man nesten regne med at man spør hvorfor... Hvis man ikke tåler å bli spurt, burde man heller kanskje ikke si man er ufør.. Jeg er hvertfall for åpenhet.. Det blir så mye fordommer når man ikke vet..

 

Hva skal man si når noen spør om hva du jobber med da? Lyve på seg en jobb?

[Anonym bruker]

Så lenge folk selv opplyser om at de er uføretrygdet, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å spørre hvorfor.

 

Jeg ville nok anta at dersom man ikke vil snakke om hverken sin uføretrygd eller sin syldom, så hadde man også latt vær å opplyse om at man faktisk gikk på trygd. Da kunne man glatt opplyst at man var "hjemmeværende" eller noe i den retningen:)

Anonymous poster hash: b688e...91b

[Anonym bruker]

Jeg ville spurt så nygjerrig som jeg er.. Og hvis man først er åpen å forteller at man er ufør, så må man nesten regne med at man spør hvorfor... Hvis man ikke tåler å bli spurt, burde man heller kanskje ikke si man er ufør.. Jeg er hvertfall for åpenhet.. Det blir så mye fordommer når man ikke vet..

Hun måtte jo nesten svare at hun var ufør. Hva skulle hun ellers ha svart da? "Det er hemmelig  hva jeg driver med"  ?

 

Anonymous poster hash: 5f42c...66e

[DaTuMa]

 

 

Jeg ville spurt så nygjerrig som jeg er.. Og hvis man først er åpen å forteller at man er ufør, så må man nesten regne med at man spør hvorfor... Hvis man ikke tåler å bli spurt, burde man heller kanskje ikke si man er ufør.. Jeg er hvertfall for åpenhet.. Det blir så mye fordommer når man ikke vet..

Hun måtte jo nesten svare at hun var ufør. Hva skulle hun ellers ha svart da? "Det er hemmelig hva jeg driver med" ?

 

Anonymous poster hash: 5f42c...66e

Hun kunne bare sagt: jeg jobber ikke. Det gjør jeg hvis folk jeg ikke kjenner godt spør meg. Jeg har vært sykmeldt i hele svangerskapet, og siden graviditet ikke er en sykdom så er det ikke alle som skjønner greia. Da sier jeg bare at jeg ikke jobber for tiden.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal man spørre i det hele tatt? Forstår det ikke jeg. 

Anonymous poster hash: 0c843...d13

[3 er nok!]

 

 

Jeg hadde ikke brydd meg, men det er meg. Jeg har gått i den fella mange ganger; at jeg tenker at alle er like åpne og like lite sjenerte som meg, men har som sagt brendt meg på den et par ganger, så jeg forstår reaksjonen din.

 

Men jeg synes det er rart med de som ikke vil fortelle det eller har problemer med å snakke om det.

Hvorfor er det rart å ikke ville brette ut helsa si for folk man ikke kjenner?

Ok, det er kanskje ikke rart, men jeg ville foretrukket at folk spurte meg om det fremfor at de spekulerte selv, og hvertfall hvis man blir så usikker og satt ut at samtalen blir rar etterpå. Selvsagt finnes det sykdommer man kanskje ikke vil legge ut om til Gud og hvermann, men da har man kanskje en annen forklaring på lur? Jeg tenker også at dersom man forteller at man er uføretrygdet, så åpner det for spørsmål om hvorfor, og at man ikke har noe imot å fortelle det. Om ikke kunne man jo bare sagt at jeg fortiden ikke jobber, eller noe slikt.

 

Men som sagt, jeg er nok hakket mer åpen og mindre sjenert enn mange andre, men jeg forstår også og respekterer andres valg om å ikke ville fortelle.