Helt fortvila..

[Anonym bruker]

Har en gutt på 15 mnd som alltid har vært enkel å ha med å gjøre (selvfølgelig utfordringer på enkelte plan) og søvn har aldri vært et problem for han på dagtid eller om kvelden.

Men nå i det siste så har han begynt å bli illsint, han hyler og skriker, biter, klyper, dytter og river i meg og pappan når vi skal ha de vanlige rutinene for soving, helt febrilsk blir han..

Setter jeg han ned på gulvet ligger han bare å hyler og hikster og tar jeg i han igjen så skriker han til så fråden står av munnen på han...

Slik holder han på til han er helt utslitt og gjennomsvett, da kollapser han til slutt når jeg legger han ned for 1040 gang.

Ingenting som hjelper, vi har prøvd alt fra å få oppmerksomheten hans på noe annet, til faktisk å gi han frukt og mariekjeks, men han vil ingenting, alt er feil uansett.

 

Jeg føler meg hjelpesløs når han holder på slik, vet ikke hvorfor han plutselig blir helt vrang, og får skikkelig vondt inni meg..

Hva om det er noe jeg har gjort, som har fått han til å ha så mye sinne, hva om min omsorg og kjærlighet ikke er bra nok for han..

 

Tok en tlf til hs på torsdag og ho avfeide det bare med: Det er bare trass, det må du bare lære deg å takle.

Men jeg klarer ikke å takle det, hjertet mitt brister når jeg ser og hører han slik.

 

Er det noen som har hatt barn i samme situasjon ol? Er dette vanlig?

 

Anonymous poster hash: 76d71...b2d

[Anonym bruker]

Det er nok "bare" trass

 

Anonymous poster hash: 342d1...c0c

[Sølvpanter]

Har 4 barn og ja, det er helt vanlig Er du veldig bekymret og tror det kan ligge noe mer bak skal jeg selvsagt ikke avblåse det med å si at det nok bare er vanlig trass, men jeg kan i hvert fall si at det er helt normalt at småbarn har perioder der de har veldige raserianfall tilsynelatende uten grunn. Gutten din begynner å forstå at han ikke er en fysisk og psykisk del av deg og må finne seg selv. Det er tøft for ham, det er tøft for dere, men det er normalt og en viktig del av utviklingen. Det som er viktig er at du viser at du er der for ham når han selv er klar for å ta i mot trøsten og kosen.

[Anonym bruker]

Noen barn protesterer mot å legge seg hvis de har låsninger eller stivhet i muskulatur som gir ubehag/smerter når de legger seg. Så kanskje dere skal ta en tur til en kiropraktor eller manuell terapeut?

Om ikke annet så i hvert fall for å utelukke at det er noe.

 

Kan han ha hatt en ubehagelig opplevelse når noen andre har lagt ham? Har han blitt mørkredd eller er det en eller annen form for separasjonsangst?

Jeg var veldig mørkredd som liten og grudde meg veldig til å legge meg fra jeg var veldig lita (jeg oppfatter også "andre energier", og som liten forstod jeg ikke dette, ble bare redd... hadde jeg opplevd noe slikt med egne barn ville jeg oppsøkt alternative som evt kan "rense" soverom osv. vet flere som har hatt god effekt av det selv om de i utgangspunktet ikke har trodd på det.)

 

Kan det hjelpe å sette sengen hans på et annet rom slik at rutinene forandres, gjør positive ting på rommet før leggetid?

 

Snu om på leggerutinene, puss tennene på kjøkkenet, skifte til pysj på stua osv. slik at han ikke forbinder det med det negative som er nå for ham (uansett hva som er grunnen til det). Så kan dere gradvis gå tilbake til vanlige rutiner når han lettere legger seg.

Anonymous poster hash: 8df18...a3f

[Trimsi]

Skjønner deg så godt! Men man får skikkelig bakoversveis og blir veldig fortvilt hvis "trassen" kommer kastende på en slik. Det verste er å se at han har det så fælt og at det ikke er stort man kan gjøre. Når han er så liten er det ikke lett å snakke eller komunisere så mye heller....

Han har nok bare et voldsomt behov for å kontrollere sin egen verden for tiden, kanskje han går gjennom et nytt utviklingsnivå? ofte er dette frustrerende for den lille.

Vær tålmodig og fortsett å være rolig, bestemt men trøst han også så godt dere kan. Sansynligvis er dette bare en periode som går over.

[Anonym bruker]

Gutten her gjorde det samme, alle sa "bare trass", så kom min mor med et forslag: nattlys på rommet, etter dette roet han seg helt. Viser seg at han hadde blitt mørkredd "over natten" men ikke klarte å si ifra på annet vis! Etter vi startet å la en lampe være påskrudd der inne når han skulle sove, så ble han roligere.. Litt trassing, men ikke på nærheten så mye, og etter noen uker, så var han snille, rolige seg igjen, nå er han 2,5 og lyset står fortsatt på der inne

Anonymous poster hash: a7349...525

[Anonym bruker]

Min yngste var veldig enkel og grei..... fram til ca 15 mnd. Da begynte ting å snu.

 

Nå er hun nylig fylt 2 og de siste månedene har hun vært et troll og det blir bare verre. Det er sutring og skriking fra morgen til kveld, det første hun gjør om morgenen er å sutre og det er det siste hun gjør før hun sovner om kvelden. Får skrike/raserianfall flere ganger i timen i løpet av dagen.

 

Hun og broren krangler konstant og om alt og i det siste er det hun som har vært verst, hun kan være skikkelig stygg mot broren innimellom. Det er nesten skremmende å se hva hun får seg til å gjøre av og til.

Og det er ikke her hjemme hun får ideene fra. I barnehagen er hun en solstråle sier de, så rolig,snill og veldig grei å ha med å gjøre. Men hun plukker nå med seg mye f*(&skap også ser det ut til.

 

Nå har jeg jo en fra før også( snart 4 1/2) og han har på mange måter vært vanskelig siden han var få uker gammel, men nå er det nesten sånn at om han til tider har vært vanskelig å takle så har han aldri vært så ille eller på samme måte som søsteren er nå, og det skremmer meg litt.

 

Det er nok en kombinasjon av sterk viljestyrke, testing av vilje og grenser og trass som gjør at hun er slik, håper jeg da.

Eller så er det total kræsj i kjemi(eller sjalusi?)mellom henne og broren og hun takler ikke å være i nærheten av han. For når hun er alene med en av oss er hun mye greiere å ha med å gjøre.

Anonymous poster hash: 7f49b...993

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode ord og forslag.

Jeg syntes dette er det vanskeligste så langt med å ha barn, og vet ikke helt hvor jeg har meg selv engang oppi alt dette og det gjør det ekstra vanskelig.

 

Vi har prøvd mye forskjellig rundt legging både på dag og kveld, og det er ikke noen forskjell om han skal sove i vogna på terassen eller rommet med gardinene åpene midt på dagen, som innpå rommet om kvelden (syntes faktisk dagduppen er værst).

 

Ikke har vi hatt barnevakt siden han ble født så han har ikke blir stelt og lagt av noen andre enn meg og pappaen, men det er vel som dere sier at det er trass og viljestyrken skal testes.

Jeg må bare prøve å få fatning og oversikt når det først skjer slik at jeg kan være den han trenger at jeg er.

 

 

Hi

Anonymous poster hash: 76d71...b2d

[Anonym bruker]

Hvor lenge har det pågått? Kan han ha vondt i ørene? Hvis han har ørebetwnnelse øker trykket når han legger seg ned og dette er smwrtefullt.. kan være verdt en legesjekk, ihvertfall for å utelukke?

 

Anonymous poster hash: 5a445...ab6