Alt lettere når mannen er borte

[Anonym bruker]

Mannen er bortreist og alt er mye lettere. Jeg er lettere til sinns, barna er lettere å håndtere, husarbeidet går som en lek.

 

Han er hjemmeværende på 5.året på AAP. Er pga psyken. Han er tiltaksløs og lat, spiller data, sover, spiller litt mer data, sover. Tar seg ikke av personlig hygiene og deltar generelt lite i familielivet.

Barna elsker pappa, han er jo så flink med data og til å spille.

 

Jeg har nå vært alene med barna for første gang på 2 år. Pga han alltid sitter hjemme. Nå besøker han familie en fagarbeidere unna.

Han dro på onsdag. Og det har vært så deilig. Jeg gruer meg faktisk til han kommer hjem. Han suger meg tom for energi.

 

Og denne følelsen er litt trist. Dette er ikke noe forhold lenger

 

Anonymous poster hash: d2bc0...38f

[Anonym bruker]

Huff, vi har det omtrent likedan! Så jeg vet hvordan du har det... Min mann er også altfor mye hjemme pga helseproblemer. Men han jobber heldigvis litt da. Ellers ville jeg blitt gal!

 

Kjenner følelsen av han bare trekker humøret mitt ned. Hører ofte på sangen "My favorite mistake" av Sheryl Crow, refrenget der hun synger "you dont bring me anything but down"...

 

Hva skal vi gjøre?

Anonymous poster hash: 9e683...103

[Poetika med K]

Det synes jeg du skal fortelle ham.

Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....

 

Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.

 

Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Endret 15. juni 2013 av Poetica von Tryll

[Anonym bruker]

Samme her... Elsker at han jobber i nordsjøen. 

Anonymous poster hash: ccb0d...a31

[Anonym bruker]

Det synes jeg du skal fortelle ham.

Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....

 

Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.

 

Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Men hva om noe av årsaken til slubbert-oppførselen er sykdom da? Hva skal vi gjøre da?

 

Ingen liker feiginger som stikker av fra et forhold der den ene parten f.eks. blir alvorlig skadet. Men hvis den ene parten blir psykisk syk er det ok?

 

Jeg håper og håper at formen skal bli bedre og alt forandre seg bare overskuddet kommer tilbake. År etter år...

 

Mine barn er også glade i faren sin. Fordi han tidvis er en veldig god far. Problemet er at i dårlige perioder tåler han nesten ingenting, og blir ustabil, utålmodig, trekker seg unna.

 

Hilsen #2 (ikke HI)

 

Anonymous poster hash: 9e683...103

[Anonym bruker]

 

Det synes jeg du skal fortelle ham.Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Men hva om noe av årsaken til slubbert-oppførselen er sykdom da? Hva skal vi gjøre da? Ingen liker feiginger som stikker av fra et forhold der den ene parten f.eks. blir alvorlig skadet. Men hvis den ene parten blir psykisk syk er det ok? Jeg håper og håper at formen skal bli bedre og alt forandre seg bare overskuddet kommer tilbake. År etter år... Mine barn er også glade i faren sin. Fordi han tidvis er en veldig god far. Problemet er at i dårlige perioder tåler han nesten ingenting, og blir ustabil, utålmodig, trekker seg unna. Hilsen #2 (ikke HI) Anonymous poster hash: 9e683...103

Der er jeg også. Min her fått en livsvarig diagnose. Med diagnosen fikk jeg mange svar, men samtidig svant håpet om et normalt familieliv noen gang.

Og jeg har sagt dette til ham, da bruker han ekteskapsløftene mot meg.

I gode og onde dager. Mente jeg det ikke? Løy jeg i kirka? Brukte jeg ham bare for å få barn? Enn å gi opp så lett? Når man ikke slår hverandre og ikke snakker stygt til hverandre så har man det godt men er han.

 

Hadde vi ikke hatt barn og huser hadde avgjørelsen vært lettere. Diagnosen har blitt tydeligere etter hvert som barna kom til.

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: d2bc0...38f

[Poetika med K]

 

 

Det synes jeg du skal fortelle ham.

Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....

 

Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.

 

Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Men hva om noe av årsaken til slubbert-oppførselen er sykdom da? Hva skal vi gjøre da?

 

Ingen liker feiginger som stikker av fra et forhold der den ene parten f.eks. blir alvorlig skadet. Men hvis den ene parten blir psykisk syk er det ok?

 

Jeg håper og håper at formen skal bli bedre og alt forandre seg bare overskuddet kommer tilbake. År etter år...

 

Mine barn er også glade i faren sin. Fordi han tidvis er en veldig god far. Problemet er at i dårlige perioder tåler han nesten ingenting, og blir ustabil, utålmodig, trekker seg unna.

 

Hilsen #2 (ikke HI)

 

Anonymous poster hash: 9e683...103

Veldig vanskelig å svare på. Og ganske sikkert håpløst å sette seg helt inn i som utenforstående.

Skal være fryktelig varsom med å si dette vet jeg, men min erfaring med mennesker som rammes av psykisk sykdom, depresjoner etc er at de fleste faktisk allikevel klarer å ta seg sammen litt når de får kniven på strupen.

Mange som sliter med depresjon blir fryktelig egoistiske og makter ikke å se st de bruker opp mennesker rundt seg, og det er i slike situasjoner jeg selv har sett at de faktisk har hatt godt av en oppvekker.

 

Jeg er absolutt tilhenger av "gode og onde dager", men når de gode dagene uteblir og man bruker år etter år av livet sitt på å stå på pinne for et menneske som ikke gir noe som helst tilbake.... Da tenker jeg at man i lengden vil være tjent med å være litt egoistisk.

Jeg tenker at når man blir gammel og tenker tilbake på livet sitt så skal det være med et smil, og å leve med en energityv er neppe noe å se tilbake på med glede.

[Anonym bruker]

 

 

Det synes jeg du skal fortelle ham.

Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....

 

Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.

 

Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Men hva om noe av årsaken til slubbert-oppførselen er sykdom da? Hva skal vi gjøre da?

 

Ingen liker feiginger som stikker av fra et forhold der den ene parten f.eks. blir alvorlig skadet. Men hvis den ene parten blir psykisk syk er det ok?

 

Jeg håper og håper at formen skal bli bedre og alt forandre seg bare overskuddet kommer tilbake. År etter år...

 

Mine barn er også glade i faren sin. Fordi han tidvis er en veldig god far. Problemet er at i dårlige perioder tåler han nesten ingenting, og blir ustabil, utålmodig, trekker seg unna.

 

Hilsen #2 (ikke HI)

 

Anonymous poster hash: 9e683...103

Veldig vanskelig å svare på. Og ganske sikkert håpløst å sette seg helt inn i som utenforstående.

Skal være fryktelig varsom med å si dette vet jeg, men min erfaring med mennesker som rammes av psykisk sykdom, depresjoner etc er at de fleste faktisk allikevel klarer å ta seg sammen litt når de får kniven på strupen.

Mange som sliter med depresjon blir fryktelig egoistiske og makter ikke å se st de bruker opp mennesker rundt seg, og det er i slike situasjoner jeg selv har sett at de faktisk har hatt godt av en oppvekker.

 

Jeg er absolutt tilhenger av "gode og onde dager", men når de gode dagene uteblir og man bruker år etter år av livet sitt på å stå på pinne for et menneske som ikke gir noe som helst tilbake.... Da tenker jeg at man i lengden vil være tjent med å være litt egoistisk.

Jeg tenker at når man blir gammel og tenker tilbake på livet sitt så skal det være med et smil, og å leve med en energityv er neppe noe å se tilbake på med glede.

 

Ja, jeg lurer også på om han ikke egentlig ER egoistisk og lat, gir blaffen i meg, og bruker sykdom som unnskyldning for å slippe å ta seg sammen. Og så får jeg dårlig samvittighet i neste øyeblikk, tenk om han ønsker å ta seg sammen, men ikke klarer det???

 

Håpløst...

 

Eneste måte å finne ut av dette på er å gjøre alvor av det og kaste han ut. Problemet er at han aldri i livet kommer til å flytte frivillig, heller ikke takle å finne bolig og ordne alt det praktiske på egen hånd. Jeg mener at barna bør slippe å flytte, det er en unødvendig belastning for dem. Og jeg flytter i hvert fall ikke og lar barna være alene hjemme med han!

 

Ikke HI

 

Anonymous poster hash: 9e683...103

[Anonym bruker]

 

 

 

Det synes jeg du skal fortelle ham.Altfor mange damer finner seg i å leve med menn som bare gir merarbeid. Det blir jo som å ha et barn ekstra....Vi burde være flinkere til å bruke mer tid på de menneskene som gir oss energi og langt mindre tid (om noe i deg hele tatt) på mennesker som tapper oss for energi.Still krav. Klart barna elsker pappa. Barn elsker pappaen sin uansett hva slags slubbert de har til far. Det skal ikke i seg selv være grunn nok til at du holder ut i et forhold som du ikke er lykkelig. I den grad det i det hele tatt er et forhold.

Men hva om noe av årsaken til slubbert-oppførselen er sykdom da? Hva skal vi gjøre da?Ingen liker feiginger som stikker av fra et forhold der den ene parten f.eks. blir alvorlig skadet. Men hvis den ene parten blir psykisk syk er det ok?Jeg håper og håper at formen skal bli bedre og alt forandre seg bare overskuddet kommer tilbake. År etter år...Mine barn er også glade i faren sin. Fordi han tidvis er en veldig god far. Problemet er at i dårlige perioder tåler han nesten ingenting, og blir ustabil, utålmodig, trekker seg unna.Hilsen #2 (ikke HI)Anonymous poster hash: 9e683...103

Veldig vanskelig å svare på. Og ganske sikkert håpløst å sette seg helt inn i som utenforstående.Skal være fryktelig varsom med å si dette vet jeg, men min erfaring med mennesker som rammes av psykisk sykdom, depresjoner etc er at de fleste faktisk allikevel klarer å ta seg sammen litt når de får kniven på strupen.Mange som sliter med depresjon blir fryktelig egoistiske og makter ikke å se st de bruker opp mennesker rundt seg, og det er i slike situasjoner jeg selv har sett at de faktisk har hatt godt av en oppvekker.Jeg er absolutt tilhenger av "gode og onde dager", men når de gode dagene uteblir og man bruker år etter år av livet sitt på å stå på pinne for et menneske som ikke gir noe som helst tilbake.... Da tenker jeg at man i lengden vil være tjent med å være litt egoistisk.Jeg tenker at når man blir gammel og tenker tilbake på livet sitt så skal det være med et smil, og å leve med en energityv er neppe noe å se tilbake på med glede.

Ja, jeg lurer også på om han ikke egentlig ER egoistisk og lat, gir blaffen i meg, og bruker sykdom som unnskyldning for å slippe å ta seg sammen. Og så får jeg dårlig samvittighet i neste øyeblikk, tenk om han ønsker å ta seg sammen, men ikke klarer det??? Håpløst... Eneste måte å finne ut av dette på er å gjøre alvor av det og kaste han ut. Problemet er at han aldri i livet kommer til å flytte frivillig, heller ikke takle å finne bolig og ordne alt det praktiske på egen hånd. Jeg mener at barna bør slippe å flytte, det er en unødvendig belastning for dem. Og jeg flytter i hvert fall ikke og lar barna være alene hjemme med han! Ikke HI Anonymous poster hash: 9e683...103

Virker som om vi er i ganske like situasjoner.

Jeg er i full jobb og han 100 % hjemme. Allikevel tar jeg sykt barn dager for å unngå at barna er alene med far.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d2bc0...38f