Har min mor opp i halsen

[Anonym bruker]

Gjennom hele oppveksten var jeg englebarnet. Jeg ble alltid irettesatt, jeg måtte alltid høre etter. Jeg ble fyllingen, jeg så sjeldent min mening, den ble oversett likevel.

 

Søsteren min fikk det enklere, hun var tøffere, jeg støttet henne alltid. Jeg unner henne noe bedre enn meg selv og foreldrene mine lærte av sine feil mot meg og gjorde oppveksten lettere for henne.

 

Nå, etter mange år, er jeg fremdeles bitter. Jeg er fremdeles den som baner vei, den som gjør det kritikkverdige. Søsteren min gjør alt på sin måte og får full støtte og anerkjennelse for det.

 

Hver gang jeg snakker med eller har besøk av min mor blir jeg dratt ned. Gjør jeg feil blir de analysert opp og i mente og kritisert. Jeg sitter med en god jobb, lite lån, samboer og flere barn, men om helsen min svikter for jeg høre hva var det jeg sa. Søsteren min er evig student, flanker rundt, har kapret en god jobb nå, og hun er den som trenger all støtte. Hun for hjelp og støtte 3-6 ganger i måneden, jeg får 2-4 ganger i året. Jeg diskuteres og analyseresvog får fasiten trodd ned av de begge. Det bryter meg ned, jeg sliter med å gå på jobb av alle tankene som kverner, jeg har og vært sykemeldt med dårlig rygg som offentlig grunn. Men de er jo min familie, jeg er selv en mamma med feil. Er der noen som kan si at de har brutt relasjonen i et slikt tilfelle uten å få større problemer? For tiden føler jeg at jeg sliter mindre med å jatte med, men det sliter fremdeles på...

 

Setter pris på svar og tanker av alle slag, og jeg kan legge til at jeg alt har psykologhjelp for problemet.

 

Anonymous poster hash: c5aa5...1b4

[Anonym bruker]

Noen autocorrectfeil ser jeg, slik blir det fra mobil. Vennligst overse, norsken min er normalt over gjennomsnittet god.

 

Anonymous poster hash: c5aa5...1b4

[Anonym bruker]

Er det noen som har innspill til meg i dag da?

 

Anonymous poster hash: c5aa5...1b4

[Anonym bruker]

I barndommen så er det ofte slik det er å være eldst. Man blir litt prøvekanin Jeg hadde det mye strengere enn lillebror (de så det gikk bra med meg og så slappet de litt mer av med ham), jeg fikk mye mer kjeft (jeg var eldst) og det var mye jeg ikke fikk lov til som han fikk lov til i samme alder.

Foreldre lærer av det de gjør med nummer 1 og så får nummer 2 det ofte litt lettere. Slik er det å være storesøsken

 

I voksen alder har dette jevnet seg ut for oss og det burde det gjøre i en søskenflokk. Syns at din mor ikke ser at dere nå er voksen, er ulike individer og at dere har ulike liv og forutsetninger. Kan du snakke med din søster om dette og så kan dere sammen snakke med mor?

Anonymous poster hash: 658d0...085

[Heltefrøken]

Jeg har brutt relasjonen til min far. Han behandler ikke folk rundt seg bra og han favorittiserer veldig blandt barna sine. En er hakkekylling og en er perfekt . Kunne skrevet mye om det.

Men du spurte om noen har brutt kontakten med en i nær familie som jeg skjønte det.. Og det har jeg! Og når man bryter kontakt må man det følelsesmessig også og på den måten hindrer man vedkommende i å såre en mer. For meg er han død nå og det er utrolig befriende.

Han derimot er ikke tilfreds med det men måten han løser det på er og baksnakke meg til alle som gidder og høre på. Juger gjør han også . Desverre for han skjønner han ikke at han er gjennomskuet av de fleste så han graver bare sin egen grav .

 

Så ja ... Mitt råd er: kvitt deg med det du ikke trenger )

[Underveis -->]

Men har du noen gang tatt det opp med foreldrene dine? Spurt de, når de er kritiske, hvorfor de er så kritiske (IKKE nevn din søster, for da vil du bare tolkes som sjalu)? 

 

Jeg er yngst, og har sikkert hatt det lettere enn min eldre søster pga dette, men vi er også HELT forskjellige personligheter. Jeg er veldig frittalende, og snakker mine foreldre midt imot dersom jeg er uenig. På en saklig måte. Jeg får respekt og blir behandlet som likeverdig pga dette, tror jeg. Min søster er ikke slik. Hun forsøker veldig å være flink, være god mor, gjøre alle til lags, og å følge tradisjoner "fordi det er slik det er". Vi er ikke veldig nære, men tror ikke hun bærer nag til meg fordi jeg er annerledes, har bedre helse, har høyere utdanning osv. Det skal sies at hun også har et godt, men annerledes forhold til våre foreldre enn meg.

 

En ting er å ønske at ting hadde blitt gjort annerledes, men man må også stå opp for seg selv og ikke forvente at når noen har behandlet deg på en måte i 30 år (eller hva det nå er), bare skal forstå av seg selv at du ikke liker det. Sansynligvis vet de ikke at de oppfører seg som idioter.

 

... når det er sagt, så håper jeg at jeg ikke går i samme fella som mamma, for dette er det dessverre MANGE eksempler på. Min egen mor er et kroneksempel på det, og det er trist å se. Selv i 60-åra er hun ikke særlig god til å snakke sin egen sak i privat sammenheng og føyer seg stort sett etter ektefellen (som ikke er min far, men hun var slik da også).

[Anonym bruker]

lurer nesten på om Underveis er HIs lillesøster    Mener det er verdt å snakke ut med personer før man går til det skrittet med å kutte ut familie. Mannen min og eksen hans kuttet ut foreldrene hans i 10 år. Jeg er en viktig grunn til at de har god kontakt nå idag, fikk han til å ta kontakt etter mange år. Men de har ikke snakket ut om det som skjedde da, hun snakker litt om det og man får rent vondt når man vet at dette hadde ikke trengt å skje hadde de alle snakket sammen da. Foreldrene ble utsatt for stygge rykter som mannen min tok for sannhet så er ikke samme situasjon men er noe med å vite og ha gjort alt for at ting kan forandre seg. 

Anonymous poster hash: bd5db...dde

[Anonym bruker]

Har du snakket med dem om dette?

Anonymous poster hash: 740c1...b6d