Hva er det jeg driver med?

[Anonym bruker]

Jeg vet selvsagt at forhold går både opp og ned, og at det må jobbes med for å holde. Men det er ikke lett å 'holde ut' når jeg gav opp prøvingen for et halvt år siden etter et halvt års prøving, ene og alene! 

Vi har nå bodd sammen i åtte år og holdt sammen i ti år og har ett barn sammen. Allerede ett år før vi fikk barn begynte jeg så smått å gå lei de samme gamle dagene, alt var en rutine, mens han var fornøyd med slik tingene var. Vi gled fra hverandre men fikk han med på å jobbe for forholdet, piffe opp hverdagene med små enkle ting for å friske opp forholdet. Noe nærmere kom vi hverandre, men ikke dit jeg ønsket. Og fra det året flyr vi forbi graviditet og fødsel, nå to år etter at barnet kom så står forholdet fortsatt på stedet hvil men mer på vennskapelig sted. 

 

Gjennom hele barnets første år jobbet jeg hardt med meg selv, siden han var fornøyd med hvordan forholdet var så måtte det jo være noe feil med meg som ikke trivdes like godt som han. Jeg er på mitt beste, jeg har det bedre enn noen sinne - men med meg selv, ikke med oss. Siste året har jeg faktisk ikke giddet å gjøre noe for å fikse oss, ettersom at det resulterer i at jeg gir og gir, men får ikke noe tilbake. Et lite kyss der og et lite kyss her, men ikke noe mer. 

Nå er jeg så lei, vi har hatt sex fem ganger på tre år, og det skyldes at jeg ikke finner han attraktiv lengre. Han er heller ikke villig til å gjøre noe med det (det er ikke snakk om drastiske tiltak, men han har forfalt de siste årene og ser ikke lenger ut som den jeg var stormende forelsket i for bare noen år siden). Han synes jeg er hottere enn noen sinne, men legger heller ikke an på meg. Vi sover nå i hver vår seng på hvert vårt rom, og jeg føler meg fæl som bruker barnet vårt som unnskyldning for at det ikke er plass i sengen (barnet er ofte syk og vil bare ha mammaen sin da). 

De siste månedene så er tanken på sex med andre så fristende, jeg tror heller aldri at jeg har gitt meg selv så mye nytelse som jeg har gjort. Jeg føler meg fri selv om jeg ikke er det (er ikke utro!), og jeg føler meg alene om alt i hverdagen. 

I starten holdt jeg ut og tenkte at ifølge statistikken går de fleste fra hverandre iløpet av det første året. Noe jeg så virkelig ville motbevise, vi kunne klare dette. 

 

Men her sitter jeg da. Etter en times ryggmasasje så prøvde han seg på et godnatt kyss før han gikk for å legge seg. Og jeg klarte ikke engang å kysse han! Jeg fikk meg ikke til å gi han ett enkelt kyss på munnen (nå skal det sies at vi ikke har kysset på flere måneder), klarte det ikke. Han er oppgitt å føler seg fæl og sier han bare gir opp nå; gi opp hva? Du har ikke jobbet for en eneste ting i dette forholdet og først NÅ begynner du? Nå som jeg ønsker meg vekk? 

Jeg har snakket med han hele veien, sagt flere ganger at jeg skal holde ut i håp om bedre tider. Men snart klarer jeg ikke mer. 

Hva ville dere gjort om dere sto i mine sko? Er det jeg som trenger en realitets sjekk? Eller han som trenger et spark bak for å få øynene sine opp? Bør jeg bare holde ut? Er det jeg som er kjip? Gå, eller ikke gå? Å snakke med han noe mer enn jeg allerede har gjort nytter ikke. 

Anonymous poster hash: 0ec86...9eb

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd å gå i terapi.. Det ser ikke ut for at dere klarer å prate sammen på egenhånd? At dere kanskje trenger en tredjeperson som kan dra dere litt i gang? Er vondt å gå rundt å ha det sånn, for begge parter. Håper dere klarer å løse problemene deres, og finne tilbake til det som en gang var der! Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: 4f4c4...390