Dere med mine, dine og våre barn..

[Anonym bruker]

Har bare hørt negative ting når det gjelder dette. Er det noen som har noen positive erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: c6bc8...fd6

[Anonym bruker]

Vi har mine, dine og ikke våre. Hans to barn har to halvsøsken som han var stefar for i over ti år, han ser på de som sine egen enda. Faren deres er nesten ikke inne i bilde, selv om de nå er voksne går de som våre barn. Jeg er bare noen få år eldre enn hun eldst, og syns det er helt naturlig at de er endel av familien vår. At de trives så godt her tar jeg som en god tillitsærklæring. De bor for seg selv, men de kommer og går her som om de skulle vært våre barn. Mine barn sier også at de er søsken, som det skulle vært en helt naturlig ting.

 

Jeg har ikke opplevd så mye negativt. Ikke like enkelt bestandig når det er flere foreldre å forholde seg til. Mine barns far er nesten ikke eksisterende i mine barns liv. For de så er min mann pappan. Det er han som plastrer sår, lærer de å sykle, følger med på avsluttninger, gjør lekser med de osv. Så for de så er vi en familie, og faren deres er som en onkel som dukkerr opp noen ganger i ny og ne.

 

Jeg har fått mange rare blikk npr jeg forteller om mine, dine og ikke våre men når de skjønner det så er det bare positivt. Det er nok kanskje ikke helt vanlig å inkludere hans ex-ste-barn på den måten som vi gjør. Men for han ble det feil å bryte kontakten bare pga han ikke lenger er sammen med moren deres.

 

Vi har valgt å ikke få barn, vi syns vi har nok barn og vi tror det lett kan bli litt feil om vi får ett barn som er begges. Og for vår kjærlighet trenger vi ingen kjørlighetsbarn. For meg kan det virke som noen med mine og dine barn må ha for å vise at de er kjærester. At det må ett barn til for at det virkelig skal være kjørlighet. Men siden de eldste er i alderen for å få barn, vil vi heller ikke ha små barn i hus for vi ønsker å bli noen tussete besteforeldre som kan passe ofte og har overskudd til p ha barnebarn på besøk. At våre barn er store nok til å klare seg litt mer selv.

 

Anonymous poster hash: dc291...65e

[Anonym bruker]

Ingenting positivt her å si. Vi fikk en datter i januar. Jeg har 2 fra før og han 3. Vi er på tur å gå fra hverandre nå..

 

Anonymous poster hash: 62131...964

[Anonym bruker]

Vi har mine, dine og våre barn. Han har en datter på 6 år og jeg har en datter på 5 år. Sammen har vi en datter på 1 år. Alle jentene bor her på heltid og vi er en en vanlig familie. Fungerer på alle måter

Anonymous poster hash: 9b2be...e86

[Anonym bruker]

Jeg ser på alle mannesker rundt meg som en sum av gode og "dårluge" sider, om de være seg faren min, søsken, kollegaer, sjefen etc. Og så lenge dnne summen er i pluss er det greot :-)

 

Så lenge mannen min er så snill som han er, så grei som han er, så flink som han er, så lenge vi er så samkjørte som vi er så tåler jeg godt ungene hans, alle pengene han må øremerke for dem, og all tida han må og vil bruke på dem.

 

Jeg yter 100% for oss, for vår familie, både praktisk og økonomisk, det er svært lite igjen jeg har til å bruke på bare meg. Venninner kan reise bort i helger, bruker feriedager på seg selv, de har bedre råd til klær og shopping, de har mer overskudd og energi. For min mann yter bare 50%, da størsteparten av hans fritid gårr med på å ta seg av unger, enten våre, eller sine. Han betaler tusrnvis av kroner hver eneste måned til en annen husstand, og i tillegg blir alt vi skal gjøre annenhver helg svært mye mer krevende. Og de helgene han ikke har ungene sine så må han gjerne jobbe.

 

Unger er mye jobb, så vel som glede, MYE jobb! Steforeldrene får ikke så mye av gleden, de kommer ikke for å være med deg, de ønsker sin far, noe som er greit nok det, en naturlig konsekvens. Mange blir i tillegg prøvd skvist ut, i en maktkamp mot far, det kan forekomme mye stygt. Igjen er dette noe man som voksen kan forstå og sette seg inn i, men det kan allikevel være tungt og litt takkesløst.

 

Jeg har godt forhold til min stesønn, mindre bra med min stedatter. Mulig han aksepterer foreldrenes brudd bedre, fordi han er eldre og mer innsiktsfull. Mulig han er en mer robust person, mulig vi har bedre kjemi? Det er mange faktorer som spiller inn. Forhold med meg som jeg er mer eller mindre klar ovet? Det er ikke godt å si.

 

Barna våre er veldig glade i dem begge.

 

Anonymous poster hash: f4cd5...582

[Gjest Antarctica]

Min forrige erfaring var at mosaikkfamilien var en uløselig floke. Men nå i ettertid ser jeg at det var ikke formen i seg selv, men en del andre ting som spilte en rolle.

 

Mannens ekskone ville gjerne være den 3. voksne i husholdningen vår. Mannen hadde i tillegg en syk lojalitet til henne som gjorde at hun i praksis tyranniserte alle der.

 

Han hadde også for lite selvinnsikt til å se når han degget for visse barn og var urettferdig mot andre. Det hele var ganske vrengt. Som å leve i speilvendtland, der rett er feil og feil er rett.

 

Han utsto ikke sønnen min, heller, og var mye stygg mot ham. Men jeg var glad i barna hans. I perioder trivdes de OK med meg også, tror jeg, de gir meg i alle fall en klem når vi møtes den dag i dag.

 

Og mht min nåværende mann, så er ungene glade i meg. De har også levd i speilvendtland før, med en stemor som bl.a. nektet å feire jul med dem! Så det skulle liksom ikke så mye til for å overgå henne, da...

[Anonym bruker]

Om man har et avklart forhold til exene, ungene er inneforstått med ny partner, man selv har gått rundene med felles grensesetting og at man kan diskutere problemer som oppstår etterhvert - så vil det gå helt fint:) Man må dessuten ikke ha problemer med kameler til middag. Med hår;)
Det hjelper at exer og yer kan møtes og ha en god tone og at man ikke trenger  å sende lapper med ungene for å avklare ting i barnas liv. Avklar forholdet steforelderen skal ha til barnet. Jeg har for eks lov til å sette grenser osv. 

Hos oss har det vært svært få konflikter, en gang var det noe om samvær, men det løste seg uten noe ekstremt drama. Jeg digger ungen hans, mannens ex digger våre barn - og jeg kan stikke innom på en kaffe om det passer seg sånn. Da er det lettere å ta opp ting vi kvier oss for, men samtidig er det vanskeligere å ta opp kritikk som er usaklig og vond. Det går begge veier. 

Uenigheter kan man jo ha, men da kan vi enes om å være uenige. At mitt stebarn inkluderes også i min familie er viktig. Men uansett vet jeg godt at mamma er mamma - og pappa er pappa. Stefar og jeg er gode voksne rundt barnet. Man skal kjenne sin plass!

 

Det som er mitt aller beste råd er å bli glad i den andres barn (ikke lett, men ikke umulig).

 

Anonymous poster hash: 94010...31f

[Anonym bruker]

Her går det kjempebra. Vi har en sammen og jeg har en fra før. Hun blir tatt imot som sin egen omtrent fra dag en. Både av han og hans familie. Her blir det ikke gjort noen forskjell. Min mann er en mye større person i hennes liv enn den biologiske faren som ser henne annenhver helg.

 

Anonymous poster hash: 757a5...023

[Anonym bruker]

Grusomt! Barna er ikke noe problem. Barn er barn og tilfører glede i livet mitt. Den hersens moren, og hennes ønske om å kontrollere alt vi gjør er derimot et stort problem. Og i tillegg at mannen MÅ ha lojalitet til henne og ikke til meg/oss, for da mister han samværet med barna sine på trass. Det er egentlig uutholdelig, og jeg bør ikke holde ut. Men jeg elsker denne mannen og tenker at barna snart er store nok til at mor ikke har kontroll. HÅPER jeg..

Anonymous poster hash: 8af1e...650

[Anonym bruker]

Min mann har to barn fra før av. Vi har to felles. Barna hans er topp. Exen (moren til barna) gjør alt hun kan for å lage kvalm, klager og maser. Pga exen og all støyen hun lager så vil jeg ikke anbefale mine dine våre situasjonen. Har hørt det fra andre også, at barna er null problem men exene som lager problemer.

 

Vi har bare barna annenhver helg, så de ee veldig formet av der de er mest så de er veldig annerledes oppdratt enn våre felles barn. Det er også noe å tenke på, ikke alltid like lett å få to til annenhver helg som ikke passer helt inn pga oppdragelsen sin.

 

Anonymous poster hash: 2a693...005

[Anonym bruker]

Det går greit her, hvertfall akkurat nå

Jeg har ett barn fra før, mannen har ett fra før og så har vi ett sammen.

Men pappan til mitt barn er død, så mannen min har vært som en far for henne mesteparten av livet hennes.

 

Hadde jeg derimot visst hvordan det kom til å bli i forhold til moren til stebarnet mitt, så hadde jeg nok tenkt meg to ganger om før jeg gikk inn i et forhold med mannen min, for hun har laget et helvete et par år.

 

Nå virker det som at hun er redd for at vi skal prøve å ta fra henne barnet hvis hun steller i stand noe mer bråk og derfor får vi ha barnet nesten hver gang vi skal, samt at hun ikke diskuterer så mye lenger.

 

Bare barna i seg selv har gått veldig bra, de er gode venner og jeg har et bra forhold til stebarnet mitt.

Anonymous poster hash: c129b...3c3