Noen her som har mistet et barn?

[Marsipanmor]

Jeg tenker ikke på de som har mistet et barn i magen, men et velskapt barn som er revet bort på et vis...

Hvordan kan jeg vise omsorg? Hvordan vil du at jeg skal møte deg? Er det greit eller ikke greit å spørre "hvordan har du det?"... Kan jeg spørre om sorgen? Er det forskjell på om jeg kjenner deg godt eller bare er en bekjent? Er det bedre å spørre enn å late som ingenting? Er det noe jeg ikke bør spørre om? 

 

Hjelp meg til å vite hvordan jeg kan møte deg best mulig, for jeg er usikker på hva jeg skal si eller oppføre meg når jeg treffer deg tilfeldig på gata.. 

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du ikke ta råd fra dem som mistet mens barnet låg i magen? Trur du tapet og sorgen deres er mindre?

 

Anonymous poster hash: 70d18...939

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på å miste et barn i magen og et barn som har levd en stund. Selvsagt sørger man og har en tøff tid når man mister et barn i magen og.

 

Jeg har mistet et barn før fødsel, naboen sin gutt døde i en fryktelig ulykke. Det kan ikke sammenlignes, selv om begge deler blir en sorg man må gjennom.

 

Vi sendte melding til naboen og spurte om ho ville ha besøk av oss og gutten min som er klassekamerat til broren til han som døde. To dager etter dødsfallet ville ho ha oss på besøk, guttene lekte som vanlig og pratet på sitt vis. Dermed var det enklere å komme tilbake til skolen.

 

Vi hadde med vafler, syltetøy og kaffi. Hadde og med blomster. Åpnet med å si at vi egentlig ikke visste hva vi skulle si og så gråt vi alle. Men mora hadde behov for å fortelle hva som var skjedd og det ble en fin tid.

 

Vi sender ofte en sms om at vi tenker på de. Vi har ofte sendt melding om at vi kan ta med gutten deres på ulike ting, vi kjører i bursdager og slikt slik hverdagen blir litt lettere.

 

Det ho var aller mest redd for var at folk skulle unngå ho på butikken. Så uansett hvor travel jeg er tar jeg meg alltid tid til en liten prat når jeg treffes.

 

 

 

Anonymous poster hash: abeae...507

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på å miste et barn i magen og et barn som har levd en stund. Selvsagt sørger man og har en tøff tid når man mister et barn i magen og.

Jeg har mistet et barn før fødsel, naboen sin gutt døde i en fryktelig ulykke. Det kan ikke sammenlignes, selv om begge deler blir en sorg man må gjennom.

Vi sendte melding til naboen og spurte om ho ville ha besøk av oss og gutten min som er klassekamerat til broren til han som døde. To dager etter dødsfallet ville ho ha oss på besøk, guttene lekte som vanlig og pratet på sitt vis. Dermed var det enklere å komme tilbake til skolen.

Vi hadde med vafler, syltetøy og kaffi. Hadde og med blomster. Åpnet med å si at vi egentlig ikke visste hva vi skulle si og så gråt vi alle. Men mora hadde behov for å fortelle hva som var skjedd og det ble en fin tid.

Vi sender ofte en sms om at vi tenker på de. Vi har ofte sendt melding om at vi kan ta med gutten deres på ulike ting, vi kjører i bursdager og slikt slik hverdagen blir litt lettere.

Det ho var aller mest redd for var at folk skulle unngå ho på butikken. Så uansett hvor travel jeg er tar jeg meg alltid tid til en liten prat når jeg treffes.Anonymous poster hash: abeae...507

sier ikke at situasjonene kan sammenlignes , jeg sier at sorgen og tapet er like stort.

 

Anonymous poster hash: 70d18...939

[Anonym bruker]

Kom og på at ho har sagt at ho satte veldig pris på at noen kom innom med feks kaker til å ha i fryseren, nysteikte vafler, lasagne/pizza/lapskaus osv til å ha i fryseren. Da hadde de enkel middag på dager de ikke orket noe.

 

En annen nabo hadde tent et lys på trappen deres når de var på sykehuset.

 

Ho har i ettertid sagt at åpne spørsmål var best, slik hun etter dagsformen kan velge hvor mye hun ville svare.

 

Anonymous poster hash: abeae...507

[Anonym bruker]

 

Det er stor forskjell på å miste et barn i magen og et barn som har levd en stund. Selvsagt sørger man og har en tøff tid når man mister et barn i magen og.

Jeg har mistet et barn før fødsel, naboen sin gutt døde i en fryktelig ulykke. Det kan ikke sammenlignes, selv om begge deler blir en sorg man må gjennom.

Vi sendte melding til naboen og spurte om ho ville ha besøk av oss og gutten min som er klassekamerat til broren til han som døde. To dager etter dødsfallet ville ho ha oss på besøk, guttene lekte som vanlig og pratet på sitt vis. Dermed var det enklere å komme tilbake til skolen.

Vi hadde med vafler, syltetøy og kaffi. Hadde og med blomster. Åpnet med å si at vi egentlig ikke visste hva vi skulle si og så gråt vi alle. Men mora hadde behov for å fortelle hva som var skjedd og det ble en fin tid.

Vi sender ofte en sms om at vi tenker på de. Vi har ofte sendt melding om at vi kan ta med gutten deres på ulike ting, vi kjører i bursdager og slikt slik hverdagen blir litt lettere.

Det ho var aller mest redd for var at folk skulle unngå ho på butikken. Så uansett hvor travel jeg er tar jeg meg alltid tid til en liten prat når jeg treffes.Anonymous poster hash: abeae...507

sier ikke at situasjonene kan sammenlignes , jeg sier at sorgen og tapet er like stort.

 

Anonymous poster hash: 70d18...939

Sorgen og tapet er enormt med å miste et barn i magen, men JEG tror at å miste et barn som har levd en stund er ennå større. Barnet man pleier ha i hus med sine vaner, høre stemmen til, le med, ser sykkelen til, har et rom fullt av ting og minner. Har klær og ting som er brukt og spørsmålet om søsken skal arve de.

 

JEG tror ikke det kan sammenlignes. Jeg har mistet et barn like etter prematur fødsel, barnet levde en liten halvtime og sorgen var enorm. Men å miste mine to nålevende barn hadde knust meg, på en helt annet måte. Jeg ser naboen som er et sterkt ressursmenneske med et svært nettverk holder på å gå til grunne, hun kjemper en umenneskelig kamp etter å ha mistet 12 åringenen sin. For MEG kan det absolutt ikke sammenlignes.

 

 

Anonymous poster hash: abeae...507

[najs]

Jeg tror heller ikke at det kan sammenliknes selv om man ikke skal kimse av tapet av et ufødt barn. 

 

Jeg har venner som har mistet barn i magen og ved fødsel og venner som mistet en 3 -åring.

 

Det er stor forskjell i sorg selv nå mange år i etterkant. De som mistet 3-åringen er alltid ulykkelige og det ville nok jeg også vært.

[Anonym bruker]

Kjenner ei som mistet barnet sitt. Barnet var 25 år. Døde av epilepsi anfall.

Var tøft og hardt for foreldrene. Ungen døde i oktober. Moren er enda ikke fult tilbake på jobb pga sorg og hvordan hun har det med dødsfallet.

 

Det er ikke lett å miste noen uansett hvor gamle de er blitt.

Anonymous poster hash: 07277...cb8

[Marsipanmor]

Hvorfor vil du ikke ta råd fra dem som mistet mens barnet låg i magen? Trur du tapet og sorgen deres er mindre?

 

Anonymous poster hash: 70d18...939

Jeg vil ikke gradere sorg.. Jeg ønsket med det jeg skrev å få svar fra folk som har opplevd noe som er mest mulig sammenlignbart med den personen jeg kjenner.. Jeg er også enig i hun over her at jeg tenker det er verre å miste et barn du har hatt i live, men sorg er sorg.. og det er jo selvfølgelig ille uansett.. 

[Anonym bruker]

Blir vel ikke helt svar på det du spør om, men jeg er veldig enig i at sorg ikke kan måles. Og det har ingen hensikt å rangere hva som er verst, hvem som har det verst osv. Jeg er lei meg over det bittelille embryoet jeg måtte operere ut for to år siden, selv om det finens mange som har det verre. - og enda fler som har det verre enn dem igjen.

 

Min venninne som har mistet to barn sier forøvrig at det verste er når hun ser folk gå omveier for å slippe å snakke med henne.

 

Anonymous poster hash: 8fea0...bc5

[Marsipanmor]

Men jeg var igrunn ikke ute etter å spekulere i hva som er verst osv.. Jeg ønsket å høre erfaringer fra dere som har mistet.. om hvordan det oppleves med ulike tilnærminger fra nærmiljøet.. 

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg mistet et spedbarn og det som var veldig vanskelig var når noen spurte hvordan det gikk.

 

Hva kan man svare når sorgen og smerten er så stor at man knapt klarer å puste? Si heller at du tenker på de, et klapp på armen eller en klem kan være nok.

 

Noen lot som ingenting og snakket om vær og vind og det ble litt rart siden jeg visste at de visste.

 

Man er jo forskjellige, men jeg hadde behov for å snakke om lille og det som hadd skjedd. Andre har det nok stikk motsatt.

 

Når hendelsen er kommet litt på avstand kan man spør hvordan de har det, men når sorgen er helt 'fersk' bør man nok som sagt styre unna det.

 

Det aller verste var de som sa 'det går fint?!' Da følte jeg at de ihvertfall ikke var interessert i å høre hvordan jeg virkelig hadde det. Det går lang, lang tid før man kan si at det 'går fint'.

 

Ellers er praktisk hjelp en fin ting for det er vanskelig at verden går videre mens ens eget liv har falt i grus og man strever med de meste basale ting.

 

Vær åpen, spør hva du kan gjøre og vær ærlig på at du ikke helt vet hvordan du skal være.

 

Lykke til og all min medfølelse til alle som er berørt av sorgen.

[Anonym bruker]

Alle er vel forskjellige der. Noen vil holde sorgen for seg selv andre ønsker å prate om den.

Har ei venninne som miset sin datter ti dager etter fødsel pga sykehusinfeksjon. Og det var før jeg ble kjent med henne.

Hun har sagt det er bedre at folk spør enn at de skal gå rundt å lure.

Jeg har fått se bilder, fått høre historien.. og hun sier det gjør henne godt å snakke. Men igjen, alle er forskjellige...

 

Anonymous poster hash: 853c7...79f