Dere som er eller har vært dypt deprimerte..

[Anonym bruker]

Som bare helst ville sovet om dere kunne. Som ikke så glede i noen ting. Som gruer seg til dusje osv osv listen er lang...

 

Hvordan påvirket dette mann og barn? Klarte du følge opp barna på samme måte? Og hvordan støttet mannen din deG?

 

Takk for svar. 

Anonymous poster hash: b1500...dfd

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: b1500...dfd

[Anonym bruker]

Jeg får søvnvansker når jeg er alvorlig deprimert, så kjenner meg ikke helt igjen i dette med å bare ville sove. Jeg blir gjerne grense-suicidal i stedet.

 

Selvfølgelig klarer jeg ikke følge opp barn som normalt i den tilstanden. Jeg kan som oftest ta meg grundig sammen i en time eller to, resten av tiden tilfaller den andre forelderen. Som selvfølgelig blir sliten av det hele, men er støttende og aksepterer sykdommen så lenge jeg følger opp behandling.

Anonymous poster hash: 63904...c35

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke barn da. Mannen hjalp meg så godt han kunne, og hadde forståelse for at jeg hadde det vanskelig. 

Anonymous poster hash: 7d2ea...f3c

[Anonym bruker]

Ok. Takk. Vel mange deprimerte sover mye så tror det er vanlig. jeg sovner ikke før langt utpå natten til tider , men sover da mye på dagtid........

Anonymous poster hash: b1500...dfd

[Anonym bruker]

Ja, det er relativt vanlig å sove mye.

 

Jeg tenker at rimeligheten i hva du kan forvente av partner ligger i hva du gjør aktivt for å bli bedre. Om du bare ligger hjemme og sover har jeg stor forståelse for en partner som ikke takler det særlig bra. Om du går i terapi og tester medisiner for å oppnå bedring, synes jeg det bør kjøpe deg langt mer goodwill.

Anonymous poster hash: 63904...c35

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke barn på den tiden så jeg hadde heldigvis ingen barn det gikk ut over. Mannen prøvde å støtte meg, men det var ikke så lett for han heller å se at jeg bar trist å lei hele tiden, gråt, nektet å spise osv. Selv om jeg ikke hadde noen barn det gikk ut over så gikk det ut over jobb. Jeg ble langtidssykemeldt og ble lagt inn på psykiatrisk. Etter dette fikk eg hjelp av hjemmesykepleien og time hos psykolog 4 ganger i uken. Jeg tror innleggelsen var godt for mannen. Da fikk han mulighet til å slappe av fordi han viste at noen passet på meg.

 

Anonymous poster hash: 3d638...841

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke barn på den tiden så jeg hadde heldigvis ingen barn det gikk ut over. Mannen prøvde å støtte meg, men det var ikke så lett for han heller å se at jeg bar trist å lei hele tiden, gråt, nektet å spise osv. Selv om jeg ikke hadde noen barn det gikk ut over så gikk det ut over jobb. Jeg ble langtidssykemeldt og ble lagt inn på psykiatrisk. Etter dette fikk eg hjelp av hjemmesykepleien og time hos psykolog 4 ganger i uken. Jeg tror innleggelsen var godt for mannen. Da fikk han mulighet til å slappe av fordi han viste at noen passet på meg.

 

Anonymous poster hash: 3d638...841

 

 

 

Huff! Da var du langt nede... Jeg klarer å lage mat til barna, dusje dem, leke litt med dem og alt og det er fordi jeg NEKTER at noe skal gå utover dem. Men mannen gjør jo helt klart mest....kjenner det er tøft når han reiser mye med jobben eller jobber lenge, men jeg jobber ikke så vi trenger jo pengene også....

 

Skal til psykologen i morgen. Kanskje jeg bør vurdere medisiner??!

HI

 

Anonymous poster hash: b1500...dfd