Veldig trist at livet mellom meg og mannen er død :(

[Anonym bruker]

Jeg er høygravid med vårt 3 barn. Jeg er 27, han 34 år. Vi ble sammen i veldig ung alder og har bare følt meg ny forelsket hverdag frem til jeg ble gravid med 3.man

Var så kvalm og deprimert under i svangerskapet de 3 første mnd. Han tok ansvar for alt, mens jeg satt på do og kaste opp og ville ta abort siden det ikke er planlagt

Han derimot har vært tålmodig og klarte å holde ut.

Jeg begynte å føle meg bedre etter 3 mnd og ville derfor gi han tilbake kjærlighet og respekt for sin tålmodighet, men jeg følte ikke at han var der.

Han sender fortsatt barne til barnehage og gjør de praktiske tingene, mens jeg må bruke krykker for å kunne gå på do. Han er mye ut og jeg føler meg alene nesten hele dagen. Vi kommuniserer veldig lite, vi begge har blitt veldig kalde, ingen kryssing, klem, kompliment, fine ord.

 

Det sårer meg å se han i øyene

Hva skal jeg gjøre? Dagen er berget av sorg og gråt når han ikke er hjemme

 

Anonymous poster hash: b67ca...ca0

[Anonym bruker]

Det høres ut som om dere har kommet inn i en dårlig sirkel, som dere begge må ta tak i. Kan du sette deg ned, sier at nå må vi snakke sammen, også forteller du han hva du føler. Det høres ut som om du har hatt ett veldig tøft svangerskap nå, som sikkert har gått utover humøret ditt. Sier ikke at dette er din feil, dette er like mye begges feil. Men kanskje har det fylt seg opp fra begge sin side, syntes fører til manglende kommunikasjon. Kommunikasjon er noe dere må begynne med. Det høres jo ut som et har en flott og omsorgsfull mann, ta godt vare på han da slike mennesker ikke vokser på trær. Jobb med det dere har, jobb som familie. Kunne parterapi vært noe for dere? Ingen skam å prøve, det har hjulpet mange. Håper hvertfall av en av dere tar tak i dette, ikke hyggelig for noen av dere dette her. .

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 9df5a...3db

[Isola&Lille+julegave]

Snakk sammen!!!!

[Anonym bruker]

Hvis dere er et solid par, så vil det gå over. Enten av seg selv når tiden går og kanskje nestemann er født og ikke lenger en baby, eller ved å prate sammen. De fleste par har nok slike faser. Vær tålmodig med hverandre og ikke gi opp med en gang. Lykke til!

Anonymous poster hash: 4cc22...a19

[Anonym bruker]

Gravidhormoner?

Hva med å ta en prat?

Anonymous poster hash: 9f850...d82

[Gjest yrild]

Jeg er høygravid med vårt 3 barn. Jeg er 27, han 34 år. Vi ble sammen i veldig ung alder og har bare følt meg ny forelsket hverdag frem til jeg ble gravid med 3.man

Var så kvalm og deprimert under i svangerskapet de 3 første mnd. Han tok ansvar for alt, mens jeg satt på do og kaste opp og ville ta abort siden det ikke er planlagt

Han derimot har vært tålmodig og klarte å holde ut.

Jeg begynte å føle meg bedre etter 3 mnd og ville derfor gi han tilbake kjærlighet og respekt for sin tålmodighet, men jeg følte ikke at han var der.

Han sender fortsatt barne til barnehage og gjør de praktiske tingene, mens jeg må bruke krykker for å kunne gå på do. Han er mye ut og jeg føler meg alene nesten hele dagen. Vi kommuniserer veldig lite, vi begge har blitt veldig kalde, ingen kryssing, klem, kompliment, fine ord.

 

Det sårer meg å se han i øyene

Hva skal jeg gjøre? Dagen er berget av sorg og gråt når han ikke er hjemme

 

Anonymous poster hash: b67ca...ca0

Dere er slitne begge to, ikke gi opp :-)

 

Du kan prøve å snakke med ham om det, men jeg tror også at det i et langt forhold vil være perioder der man har nok med seg selv, noe som fører til tidvis distanse til partneren. Dette er vondt, men det betyr ikke at det vil være sånn alltid! Akkurat nå er du fryktelig dårlig og alt det praktiske faller på ham, det er jo slitsomt for alle parter.

 

Prøv å ta initiativet selv til å takke ham for at han har tatt tak nå i den perioden du har vært så dårlig at du er lei deg for at du er så syk og at det har vært så vanskelig for deg å akseptere at du er så svak når du dere ikke hadde planlagt et barn til. Prøv å vise omsorg for ham oppe i det hele.

 

Det høres muligens ut som om du kan ha en slags depresjon på toppen av alt... kanskje du kan snakke med en psykiatrisk sykepleier? De har ofte sånne tilbudd i forbindelse med småbarnstiden, svangerskap etc. Spør jordmor om hun evt kan hjelpe deg med å få noen å snakke med.

 

Min mann blir helt ødelagt av de periodene i svangerskap/barseltid når jeg er fjern og har helt nok med meg selv og babyen... han føler seg ubrukelig, ikke elsket etc etc... Det som hjelper er at jeg virkelig viser og SIER alt jeg setter pris på at han gjør. Hvor fantastisk han er med ungene, hvor glad jeg er for at jeg har ham etc etc... Det å ha lite sex og intimitet gjør det også veldig vanskelig i et forhold, prøv å gi ham så mye intimitet som du klarer.

 

Lykke, lykke til :-)

[Siamese Hellhound]

Kanskje dere trenger litt tid for dere selv, uten ungene? Har dere mulighet til å få barnevakt en kveld, så kan dere gå ut og spise? Det kan godt hende du overdramatiserer litt, kanskje dere bare har hatt nok med dere selv på hver deres kant, og så har dere rett og slett 'glemt' hverandre litt?