Burde føle sorg, men føler sinne

[Anonym bruker]

Samboeren til en venninne tok livet sitt i helgen, hun er gravid med deres tredje barn sammen. Egentlig så skulle jeg følt sorg for at han er borte, men føler bare sinne mot han, som forlater henne og sine to barn på den måten og som gjør at babyen i magen som kommer om noen få uker aldri får møte faren sin.

Jeg føler sorg, men for henne, som står igjen med hus, bil, barn og alt.

 

Er jeg rar som er sint på han? Eller er det normal reaksjon?

Og hvordan kan jeg best stille opp for henne nå?

 

Anonymous poster hash: 45a66...48d

[Anonym bruker]

Sinne er ikke en unormal reaksjon. Det er helt naturlig å føle sinne og frustrasjon når mennesker gjør ting vi ikke helt kan skjønne og når mennesker påfører andre en sorg og en smerte.

 

Mamma tok livet av seg da jeg var 11 år. Jeg er fortsatt sint på henne. Jeg hater henne ikke lengre, men jeg er sint og jeg kan fortsatt ikke skjønne hvorfor hun dro fra meg på den måten.

 

Støtt venninna di så godt du klarer.

Anonymous poster hash: 41f00...6b4

[Anne-B.]

Det er nok helt normalt å være sint. Jeg kan ikke snakke av noen erfaring her, men du kan nok best hjelpe henne ved å være tilgjengelig, hjelpe til med barna og huset i tiden fremover, og snakke om dette sinnet med noen andre. 

[Anonym bruker]

Normalt. 

 

Etterhvert blir du å innse at han hadde store psykisk problemer. 

 

Jeg kan enda finne på å kalle min venn idiot fordi han tok livet av seg for 7 år siden. 

 

Men så  blir jeg så trist når jeg tenker på hvor langt nede han var da og at han ikke følte han kunne komme til vennene sine om det. 

 

Til syvende og sist er det trist og synd i de som sitter igjen. 

 

 

Anonymous poster hash: 47cb0...b63

[Anonym bruker]

Det er normal reaksjon. Det er normal reaksjon uansett dødsfall faktisk. Ikke for alle, men for veldig mange er den første reaksjonen sinne, og ikke sorg. Merkelig men er ofte slik. 
Jeg har aldri vært i noen av endene i en slik situasjon, men tror hun bare trenger at noen er der. Ikke prøve for hardt heller, men rett og slett bare være der så hun vet hun ikke er alene. Tilby deg ting, men ikke press henne. Inviter henne med på ting, inkluder henne.

Anonymous poster hash: d248a...520

[Anonym bruker]

Uff. Helt forferdelig

For de to små barna, henne og den ufødte. Og resten av familien.

Slik er aldri noe greit, og man kan bli sint ja.

Selv hatt to stk som står meg nære som tok selvmord . En uten barn og en med. 14 år etter har fortsatt en av barna en stor sorg

Det er lett å tenke at selvmord er egoistisk. For det er jo på en måte det, når man kanskje forlater et vanskelig liv, mrn samtidig gjør det mye vanskeligere for de som blir igjen

Stakkars venninnen din og barna. Føler med de!!

 

Anonymous poster hash: b9521...621

[BettyBoob]

uff, så leit Mamma tok livet sitt for 5 år siden - jeg er faktisk fortsatt sint på henne, men vet jo at hun var syk.

 

Helt normal følelse..

[Anonym bruker]

Takk, godt å høre at jeg ikke reagerer feil, det kom så plutselig på oss alle, mulig jeg enda er i litt sjokk at han faktisk kunne gjøre noe sånt.

 

Skal så godt som jeg kan stille opp for henne, inkludere henne osv. Kommer aldri til å fortelle henne at jeg føler sinne mot han, men blir å støtte henne i hennes sorg.

 

Anonymous poster hash: 45a66...48d

[Anonym bruker]

uff, så leit Mamma tok livet sitt for 5 år siden - jeg er faktisk fortsatt sint på henne, men vet jo at hun var syk.

 

Helt normal følelse..

 

Åh, det var vondt å høre Det må ha vært grusomt.

 

Anonymous poster hash: c6862...4b7

[Anonym bruker]

Helt naturlig å føle sinne. Lillesøsteren min prøvde å ta selvmord (klarte seg så vidt med store mageskader i ettertid). Har aldri hvert så sint, men jeg viste det aldri. Vær en støtte for din venninne som jeg var for min lillesøster så hjelper det mye.

 

Må du også tenke på at denne mannen tydeligvis har hatt det verre enn de rundt trudde. Han gjorde det ikke for å være egoistisk, men for å slippe sine egne lidelser. Selvmord er siste utvei og har du først funnet den veien så er det vanskelig å tenke på noe annet.

 

Satt selvmordsvakt for min lillesøster i tre dager fordi helsenorge ikke kunne ha henne pga fulle plasser overalt, kan love deg at å se henne sånn unner jeg ikke min verste fiende Etter disse dagene har jeg aldri tenkt på selvmord som noe egoistisk.

Anonymous poster hash: 261c3...d78

[supersnartmamma]

jeg og har en søster som har prøvd selvmord, hun har nå stygge arr over hele armen (etter velig dype sår, men hun har hatt flaks, aldri troffet en viktig boldåre, eller så har alltid pappa merket det å kjørt henne opp på akutten, for å få hjelp der, men jeg har bare vært forbanna på megselv for det sånn jeg merket ikke at hun var syk og det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe.. 

 

sinne er helt normalt i en sånn situasjon kan tenke meg at hun er sint og, men det beste er om du bare er en god venn å enten lytter når hun forteller deg hvordan hun har det eller at du noen dager får tankene hennes vekk fra det, (kino et eller annet) så hjelpe henne med barna, men vær der! spessielt nå som hun nærmer seg fødsel, det må være eksta tungt nå.