Egoistisk samboer?

[Lillesvima]

Jeg gjorde muligens et "dumt" valg for drøye tre år siden. Jeg falt for en elleve år yngre mann og ble ved et uhell raskt gravid. Vi valgte å beholde barnet og å satse på hverandre og ble raskt samboere og har nå i ettertid forlovet oss. Jeg har vært gift før og har tre store barn fra første ekteskap hvor to har flyttet hjemmefra og en bor fast hos oss. Min samboer og jeg har nå fått to fantastiske jenter sammen som vi begge forguder og vi har sterke følelser for hverandre fortsatt. Problemet er at jeg har, i egne øyne, vært alt for tålmodig med min samboer og hans behov men nå begynner tålmodigheten å slå sprekker og vi krangler støtt og stadig. Jeg at nå i tre år forsøkt å forstå at det ikke er lett for han som ikke har hatt barn og familie å legge om livet totalt. Han har tidligere slitt med rus, både alkohol og hasj, og aldri tatt hensyn til andre enn seg selv. Han er er veldig rastløs type, men jeg har hele tiden tenkt at ting vil bli bedre etterhvert, at han vil forstå at har man familie så kommer den alltid først. Etter voldsomme krangler om temaet sier han seg enig med meg, sier selv at han er en egoist og at han skal bli flinkere til å sette familien først, men når rastløsheten kommer over han glemmer han alt vi har snakket om og fyker avgårde og jeg blir sittende med barn og hus alene. Når jeg klager får jeg høre at jeg ikke kan bestemme over ham, han trenger tid for seg selv. Vi kan aldri snakke om ting på en rolig måte, han hisser seg alltid opp og det endre nesten alltid med at han skriker masse stygge ting til meg og fyker ut av døren. Han er flink til å be om unnskyldning men forventer tydeligvis at hans unnskyldning skal sette en strek over det som har skjedd og hva han har sagt. Dette funker dårlig for meg, jeg vil gjerne snakke ut om ting, men da er vi igang igjen og han blir forbanna, fyker på dør og jeg blir sittende gråtende og frustrert igjen. Jeg vet ikke om jeg orker mer men jeg er virkelig veldig glad i ham og jeg vil jo gjerne at jentene skal få vokse opp med oss sammen. Noen tips?

[Anonym bruker]

Kan hende han sliter med udiagnostisert ADHD. For min mann er likedan, og det hjalp med medisiner.

 

Anonym poster: 90469212f68577456c5a8d1dab8d0d4a

[Anonym bruker]

Ups, tenkte det samme som nr 2.

 

Anonym poster: ba6c77377ea6f34fb85990b14c53382e

[Anonym bruker]

Tror ikke aldersforskjellen er problemet her, heller at dere er helt forskjellig type mennesker som ikke klarer tilpasse dere hverandre.

 

Det er noe i det at like barn leker best altså, motsetninger tiltrekker hverandre og antagelig ble du betatt av denne livsglade bekymringsløse mannen, men å leve sammen med han blir jo noe helt annet.

 

Man kan ikke forandre andre, bare seg selv. Så enten må du begrave stridsøksen og velge leve med en mann som er så forskjellig fra deg selv, eller du må gå fra han. Jeg tror neppe du klarer å forandre han, hverken samtaler, familieterapi eller noe annet kommer til å hjelpe noe mer enn en liten uke så kommer rastløsheten hans frem igjen...

 

Anonym poster: 39c3b8b5d3ad3e20044809bbd5b8fa80

[Anonym bruker]

Han høres umoden ut. Parterapi kan være verdt å prøve. Kan også være greit å snakke ut om dette, hvordan dere løser det, og hva dere forventer av hverandre. Hvis han trenger tid for seg selv, så er det bare rett og rimelig at du også skal få det. Men kanskje forventer dere begge egentlig at dette skal være avtalt på forhånd, og ikke slik at det nevnes når man fyker ut døra?

 

Anonym poster: 7366c7d59a5c92ff6c350e2359c0c66b

[Lillesvima]

Jeg har tenkt tanken på ADHD selv men han avviser det. Han vet han har et aggresjonsproblem og han har sagt at han skal begynne på et sinnemestringskurs men det skjer jo ikke.

[Lillesvima]

Han høres umoden ut. Parterapi kan være verdt å prøve. Kan også være greit å snakke ut om dette, hvordan dere løser det, og hva dere forventer av hverandre. Hvis han trenger tid for seg selv, så er det bare rett og rimelig at du også skal få det. Men kanskje forventer dere begge egentlig at dette skal være avtalt på forhånd, og ikke slik at det nevnes når man fyker ut døra?

 

Anonym poster: 7366c7d59a5c92ff6c350e2359c0c66b

 

Vi går til familierådgiver, har vært der to ganger men det er vanskelig å få timer...

[Lillesvima]

Tror ikke aldersforskjellen er problemet her, heller at dere er helt forskjellig type mennesker som ikke klarer tilpasse dere hverandre.

 

Det er noe i det at like barn leker best altså, motsetninger tiltrekker hverandre og antagelig ble du betatt av denne livsglade bekymringsløse mannen, men å leve sammen med han blir jo noe helt annet.

 

Man kan ikke forandre andre, bare seg selv. Så enten må du begrave stridsøksen og velge leve med en mann som er så forskjellig fra deg selv, eller du må gå fra han. Jeg tror neppe du klarer å forandre han, hverken samtaler, familieterapi eller noe annet kommer til å hjelpe noe mer enn en liten uke så kommer rastløsheten hans frem igjen...

 

Uff da... Vurderer seriøst å gjøre det slutt ja...

 

Anonym poster: 39c3b8b5d3ad3e20044809bbd5b8fa80