Hjelp! Sutrete barn..

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på snart 6 år som er veeeeldig følsom. Det er forsåvidt helt greit, er det selv, men han reagerer på småting som ikke han burde reagere på.

 

Han begynner altså å sutre veldig fort og kan også begynne å gråte noe veldig.

 

Er stort sett en glad og fornøyd gutt, men med en gang han er sliten, ikke får til noe, ikke får viljen sin (av og til, ikke alltid) osv, så er det tårer med det samme, eller sutrestemme.

Og jeg kjenner at jeg blir frustrert..

 

Kan ta et eksempel fra nå nylig.. Han hadde vært ute nesten hele dagen, lekt masse med venner og hatt det kjempefint. Ingenting trist hadde skjedd.

Så skulle jeg hente ham og det gikk egentlig greit med det samme, selv om han sa han ikke ville hjem ennå.

 

Bare noen meter etter vi hadde begynt på hjemveien så begynte sutringen. Hadde vondt, ville ikke sykle eller gå (ville helst bæres) osv.

Så "mistet"/"veltet" han sykkelen, påstod at han ikke fikk den opp igjen. Og sånn fortsatte turen. Gråting og klaging, jeg stod på mitt og sa at han måtte sykle hjem og nok en gang veltet han sykkelen og satt seg på bakken og da kom det en høy lyd i nærheten som gjorde at han skvatt og da kom hylgriningen. Sikker på hele nabolaget hørte det

 

Han oppfører seg både som om han er bortskjemt og som ganske umoden i forhold til alderen, men jeg føler ikke at jeg har skjemt ham bort.

 

Jeg prøver å være bestemt og har testet ut mange forskjellige metoder opp gjennom årene, men det tar jo aldri slutt.

 

Noen som har erfaring med sånt og har funnet et mirakel som kan hjelpe?

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det bare er å fortsette å snakke med ham om det. Si at han må oppføre seg som en gutt på 6 år, MEN anerkjenne de følelsene han har. Han ser ut til å spille "baby" slik du beskriver. Det er han for stor til.

 

Anonym poster: 77a626f95683a59aa1b4436dedb12144

[Anonym bruker]

Føler jeg har pratet meg i hjel nesten, men må vel få til mye mer

 

Ja, det er litt sånn babyoppførsel, og jeg har sagt til ham at det er lov å være lei seg eller sint, men at man ikke oppfører seg på den måten.

 

Noen som har noen teorier på hva som kan ligge bak sånn oppførsel? Må det komme av enten at man er bortskjemt eller har det fælt på en eller annen måte, eller kan det være bare "lureri" som man må gjøre noe med, om noen skjønner hva jeg mente, hehe.

Av og til vet jeg at han bare gjør seg til for å få oppmerksomhet, men til tider så virker det om at han blir oppriktig lei seg..

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

[Anonym bruker]

Kanskje en blanding av bortskjemt og tillært?

Jeg ville fortsatt å gå jeg, ikke noen diskusjon i hvert fall.

Hold på tålmodigheten, ikke hev stemmen. Gjenta det du har sagt til det kjedsommelige, kanskje han skjønner at det ikke nytter.

 

Anonym poster: a7d3fe93250d112ef87272f28b38660b

[ung.mor.89]

Er han ene barn?

Vår eldste ble slik etter han ble storebror. Han er 4 år.

Vi prøver å prate og ikke kjefte om det skjer om.

Tar ting på en rolig måte. Og jeg ser at han er veldig slik mot far da far ikke ser at ungen ikke trenger kjeft når det skjer med hver gang. Blitt mye bedre.

[Ikkenonick]

Kan det være at han er et slikt sensitivt barn rett og slett?

Noen barn (og voksne) er hypersensitive og det skal man ikke kimse av. Det er enormt slitsomt å være slik. Krevende, utfordrende osv.

 

Det er mulig å få hjelp av BUP til å utrede om han er en av disse menneskene (ca 1 av 100 tror jeg det er som lever med dette, men de fleste udiagnosert, så ganske vanlig)

 

Det er verdt å undersøke før man presser ham videre, kanskje?

På den annen side skal ikke alt diagnoseres og puttes i boks heller, og det kan jo hende han bare er litt "liten gutt" ennå også. Men det vil jo tiden vise.

[Anonym bruker]

Han er ikke enebarn, har søsken som er 2 år yngre.

 

Jeg vet at jeg bare burde gå, men det er så kjipt når vi er ute og jeg vet at han begynner å hyle HØYT om jeg går Kjenner jeg blir redd for hva naboene vil tenke, hehe.

 

Får vel bare fortsette med prating og tålmodighet da og se om det gir seg... please do!

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

[Anonym bruker]

Ikkenoenick: (hvorfor går det ikke an å trykke "svar" her tro) Jeg har tenkt det samme selv og om det ikke gir seg etter skolestart så kommer vi til å kontakte noen, evnt snakke med skolen.

 

Jeg føler jo at dette er mer noe han ikke kan noe for, at det er sånn han er, og ikke at han gjør det med vilje på en måte. Men det er kanskje vanskelig for meg som mor å bedømme det helt

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

[Anonym bruker]

Har samme problem med stedatter på snart 12, og blir snart gal av den babysutringa. Men det er vist helt normalt fikk jeg vite da jeg tok opp problemet her inne for noen mnd siden

 

Anonym poster: 5f55dd1ae2d6da789b0de205ccb159a5

[Anonym bruker]

Det der høres nøyaktig ut som min sønn - han er like gammel også.

Jeg sier til ham at jeg forstår at han er sint eller lignende, men at han får legge av seg babyspråket og sutringen, så kan vi snakke sammen. Etter en stund sier han `okeeeei...` og gir seg.

 

Jeg har forsøkt å være konsekvent på dette med sutring - at jeg har nulltoleranse på dette, og jeg synes det hjelper sånn smått.

Jeg tror han rett og slett er sensitiv. Han har alltid vært litt på denne måten, men nå begynner han å bli litt for stor for sånt. I det siste har han stolt kommet inn og fortalt meg at han har slått seg, men at han ikke begynte å gråte fordi om. Jeg har aldri forbudt ham å gråte når han slår seg, men det er tydeligvis en milepæl i følge ham selv .

 

Anonym poster: 780ad250e0e2fc4fa780e6927e76c30d

[Anonym bruker]

Uff, det er til å bli gærn av rett og slett

 

Jeg synes jo synd i gutten min også når han blir lei seg, men de gangene jeg VET at han sutrer bare for å gjøre det så kjenner jeg at det er hardt å holde på tålmodigheten altså!

 

Vel, jeg får prøve å holde hardt på at jeg ikke vil diskutere med ham når han sutrer, samtidig som at jeg skal prate mye mer med ham ang følelser og oppførsel, så får jeg bare krysse fingrene for at det gir seg etter skolestart en gang..

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

[Ikkenonick]

Ikkenoenick: (hvorfor går det ikke an å trykke "svar" her tro) Jeg har tenkt det samme selv og om det ikke gir seg etter skolestart så kommer vi til å kontakte noen, evnt snakke med skolen.

 

Jeg føler jo at dette er mer noe han ikke kan noe for, at det er sånn han er, og ikke at han gjør det med vilje på en måte. Men det er kanskje vanskelig for meg som mor å bedømme det helt

 

Anonym poster: 3db240d706bde67ef02aeeffd9d593f6

 

DIB bestemte svaret var så godt at det ikke trengte videre respons tenker jeg Hehe. Neida.

 

Får håpe dere finner veien fremover i alle fall, og disse empatiske og sensitive sjelene skal man ivareta, det gjør kanskje ikke veldig store ting med livet sitt, men de gjør masse for andre, og det er en enormt god egenskap i voksen alder! (Barn også, men barn er barn.)