Eit rop om hjelp til samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Eg kommer nå til å utbrodere litt av livet mitt dei siste 6åra, i håp om at noken her inne orker å lese gjennom alt og orker å kome med hjelp til meg.

(Beklager på blandingen av nynorsk og bokmål, håper det er leselig).

For korleis gjere det slutt etter nesten 6år som samboere, når ein har to felles barn?

 

Vi var unge da vi møttest, eg var 18, han 19. Etter å ha vore saman nokre mnd vart eg plutseleg gravid, til tross for p-pillar. Det vart ein del att og fram, helst skulle han ønske det ikkje hadde skjedd, men det vart til at vi holdt saman og fikk barnet. Vi levde greit ei stund, med naturlege opp og nedturar. Livet var ganske greit. Etter kvart var nedturane fleire enn oppturane, og sakte med sikkert vart følelsane mine for han svakare. Da ungen var 1,5år falt eg for en anna, det var da like før forholdet skar seg, men vi bestemte oss for å prøve for ungens skyld. I starten var det mykje betring, men det gikk etter kvart tilbake til ein meir tung og travel kvardag, heldigvis med ein del oppturar.

 

Da ungen var 2,5år bestemte vi oss for å få en unge til. Vi såg begge at det kunne vere kjekt å ha søsken i oppveksten, men det var nok eg som ønskte unge nr.2 mest (eller kanskje i det heile, har eg tenkt i ettertid).

Svangerskapet var nokså ensomt, unge nr.1 gleda seg veldig til babyen kom, og var ei god ”støtte” for meg.

Ca 4mnd før fødselen, ville eg gjere det slutt og flytte ut, da eg følte at vi ikke fungerer sammen, og at følelsene mine for han ikkje var som dei burde.

Eg er glad i han, men føler at der ikkje er noe ”vi”. Vi bor sammen, samarbeidar for å få kvardagen til å gå opp, men det var det.

Nok ein gong snakka vi oss inn på å prøve igjen, for ungene sin skyld. For min del var det også fordi eg synest synd på han. Eg får dårlig samvittighet for å ”ødlegge livet hans og stikke av med ungene” (han er ikke av typen som ville hatt hovudansvaret for ungene) og at han da har ”kastet bort” dei siste årene. Slik var det også første gangen.

Eg er dumsnill, og har nesten aldri klart å gjere slutt på et forhold(har klart det en gang, og det var et nokså useriøst forhold, likevel hadde eg problemer med å gjøre det).

 

Unge nr.2 er no over 1år, den eldste 4,5år. Pappaen er snill og grei med ungane, men eg føler at ungane er ”bry” for han. Bleier skiftar han helst ikkje. Om eg skal vekk ein kveld, når ungane søv, blir ofte ein diskusjonssak, ”skal du bort nå igjen??”. Han gjer tinga, det er ikkje det, men eg får alltid på følelsen av at han helst skulle vore foruten, at ungene er min jobb/mitt ansvar (kommer gjerne med den ”det var du som ville ha en unge til…” før han hjelper til). Han har betre dager og, da det ikke er motstand. Helst liker han å vere med ungene når dei er blide og glad.

 

Nå skal det siest at eg trur han ikke har det helt bra med seg sjølv. Han er en nokså stille og inneslutta person, som sier minst mulig av det han tenker på (veldig vanskeleg å få han til å dele tanker med meg). Han har somme tvangstanker, ikke store tinga, men småting (riste vannet av tannbørsta så og så mange ganger o.l.). Han har null selvtillit og veldig dårlig selvbilde. Tror han har sosial angst, han sier i allefall det, og han liker ikke å omgås mye folk, eller delta på ting der han risikerer å måtte snakke med andre (foreldremøter, juletrefester, bursdager, 17.mai osv.), men han er da med av og til, skjønt han skulle ønske han kunne slippe. Han har inga god tru på framtida og eg tror han er deprimert. Å snakke med fagfolk om det skjer ikke, da det innebærer både å ”brette ut privatlivet” og å snakke med ukjendte. Og uansett om han hadde blitt lysere til sinns, så er vi vidt forkjellige.

 

Vi har hatt det helt ”ok” siste årene, ting fungerar og dagene går, men eg sliter meg helt ut og blir både deprimert og sinna. Eg er blitt ei ”sinnamamma” og føler at eg aldri strekker til eller får gjort noe av det eg skal. Husarbeidet flyter over, vi kommer aldri i gang med oppussinga(huset er gammelt og treng fiksest), eg føler ofte at eg forsømmer ungene. Vi har knapt et sosialt liv. Alt dette tærer på meg.

 

Vi bor nå på heimstaden min, da min framtidige arbeidsplass er her, og eg synest det er viktig at ungane får etablert seg her, siden det er her vi skal bo(har planen alltid vert), serleg den eldste, som snart skal opp i skolen. Min sambo har lenge snakka indirekte om at han ikke trivst her, og om at han vil heim. For litt siden (snart 2uker) reiste han, når han kommer tilbake for å bo her vet eg ikke.

 

Dei første dagene var det tomt her, men så merka eg at det ikke var han eg savna, men det å ha noen å legge seg saman med (eg liker ikke å sove alene). Dagene var mye bedre! Eg har vore mindre stressa, ropt mindre til ungene, fått gjort meir i huset, vore blidere, mer avslappa, mindre bekymra, roligere, glad, positiv og fått tilbake framtidtroa. Eg føler eg har kunne vert ”meg selv”. Det har vert så befriende! Det eneste som gnager er dette forbistrende forholdet.

 

Vi er fortsatt unge, og har heile livet framfor oss (eller dvs han har alltid snakket om at han ikke skal bli gammel, men maks 30. Om han mener det eller ikke, har eg ingen anelse om).

Eg har veldig lyst å få avslutta forholdet no, men eg er redd for korleis han skal ta det. Han kommer til å bli sint og lei seg, det er jævligt nok det, men eg frykter i grunnen mest for livet og helsa hans. Eg er glad i han, han betyr mye for meg og vil alltid vere en del av livet mitt, men ikke på den måten. Det går bare ikke, eg kommer til å bukke helt under. Eg må ut av dette, og denne gangen kan eg ikke gi etter for skyldfølelse eller tårer. Eg sitter med gråten i halsen no, og veit ikke korleis eg skal kome vidare. På mandag eller tirsdag kommer han hit, da vi skal reise sammen i begravelse til bestefaren hans (det er et stykke unna), vi blir borte i 3dager. Når vi er tilbake veit eg ikke om han skal vere her litt, eller om han reiser nokså raskt igjen(det finnes knapt kommunikasjon mellom oss. Og definitivt ikke ”smalltalk”). Når kan eg ta opp dette med han?

Føler at før begravelsen blir feil, det må da vere tungt nok frå før(sjølv om det var et venta dødsfall, da han levde på lånt tid). Samtidig som det blir rart å møte halve slekta hans(også dei eg ikke har møtt før), for så å ”slippe bomba” rett etterpå. Og uansett når eg måtte si det, så har han en lang kjøretur forran seg, og eg frykter den ikke skal ende godt….

Om en slutt på forholdet ender med at han tar livet av seg, kommer det til å ødelegge meg. Då ville det jo vere (i allefall følest slik) min feil. Det sikkert bare snakk, men frykten for at han skal gjøre seg noe er alltid der. At eg plutselig får en telefon om at han ikke er mer.

 

Han er veldig glad i både meg og ungene, men han er ikke en "omsorgsperson" om det ordet kan brukest.

Han er ikke psykopat, bare en litt trist og utilpass ung mann, som føler at han vart født i feil tidsalder. Eg frykter at han kan bli suicidal av å ”få ødelagt livet”, om eg skal si det slik.

Eg i er dumsnill, har et stort hjerte og kan ikke halde ut det å få andre til å gråte(langt mindre å rive sønder livet til andre).

Dette er dog min side av historien, alle historier har flere sider.

 

Korleis skal eg vere tøff nok?

Korleis skal eg kunne legge fram ting på en saklig måte, utan å begynne å anklage han for noe? Ikke få han til å føre at det er "hans feil"?

Han kommer til å stille spørsmål og kreve svar, og der kommer eg til å slite. Eg klarer ikke sparke noen som alt ligger nede.

 

En eller annen, vær så snill, gi meg tips eller råd!

Eg er helt rådvill! Det finnest ingen å lufte tankene med, da eg ikke lenger har et sosialt liv. Hjelp meg, vær så snill. Ellers blir det nok til slutt ungene det går utover. Eg orker ikke dette lenger.

 

Anonym poster: 2f2c58d4173980f5e12c5d24a203f862

[mammadrøm]

Det hørtes ikke greit ut å være deg akkurat nå. Sender en god klem!

Har ikke mange råd å komme med, annet enn at du må følge hjertet ditt. Hvis hjertet sier at du vil ut av forholdet slik du sier, er det det eneste rette å gjøre. Forstår at det er vanskelig da dere har barn sammen og at du er redd for å såre ham og enda verre- redd for hans liv. Men du kan ikke være sammen med denne mannen resten av ditt liv, for å ta deg av ham. Du må tenke på deg og ditt beste, og selvfølgelig dine barn. Du har hele livet foran deg, og må gjøre det som gjør deg mest lykkelig!

Jeg kjenner meg igjen i det å være alt for snill og redd for å såre. Jeg har også vært i forhold for lenge, som jeg i ettertid ikke forstår hvorfor jeg ikke gikk før. Ikke fordi de ikke var snille, men fordi hjertet mitt sa at det ikke var rett mann for meg.

Det høres ut som at din mann kan trenge profesjonell hjelp, kanskje du kan foreslå dette for ham?

Ønsker deg lykke til:-)

[Anonym bruker]

Du skal fortelle ham at du ikke ønsker at dere bor sammen lenger. Du behøver ikke anklage ham for noe som helst.

 

Men les hva du selv sier. Du bor sammen med en voksen mann som:

-Åpenbart har psykiske problemer men nekter å ta ansvar for dette ved å søke hjelp.

-Indirekte truer med selvmord. Dette er en klar manipuleringstaktikk.

-"Snakker deg ned" til stadighet, antagelig foran barna også? En fireåring får med seg det meste.

-Har reist fra familien sin uten å kommunisere til partner hvorfor, for hvor lenge og hva han tenker om videre samvær med barna sine.

 

Du skal selvfølgelig ikke godta dette. Ja, det er antagelig synd på ham i noen grad. Han høres ikke ut som han er psykisk frisk. Men han er voksen og dere har barn. Det forplikter. Det forplikter også deg. Det å bo sammen med en psykisk syk far som truer mor (ja, for det er trusler når du sitter og føler deg usikker på om han vil ta livet sitt dersom du forlater ham) er skadelig for barna. Barna er ditt ansvar. Din voksne partner er ikke ditt ansvar, ikke under noen omstendighet.

 

Dersom han har familie eller venner du har kontakt med og som er oppegående kan du kontakte disse og gi uttrykk for at du er bekymret for ham. Dersom han sier rett ut at han er troende til å ta selvmord når du forteller at du ønsker brudd, skal du ringe psykiatrisk legevakt og informere om dette. Resten er ikke ditt ansvar. Det er hans eget.

 

Om du behøver støtte i dette og i rollen du har overfor barna, synes jeg du skal vurdere å snakke med fastlege, helsesøster eller barneverntjeneste. Det at far psyker ned mor vil gå ut over barna, selv om det kanskje er vanskelig å se der og da.

 

Anonym poster: c17cec00cd195a017ada0450c6e6e3b9

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Jeg er i et lignende forhold selv, men vil tro at ditt er et par hakk verre. Det jeg reagerer på er at han bare har reist fra familien sin, det er ikke greit. Da jeg var gravid med nummer to og veldig dårlig med hyperemesis bestemte mannen seg for at han ville ha en pause. Han mente at det var så rotete her osv. Klagde på at jeg ikke gjorde nok hjemme. Så han dro da hjem til sin mor og lot meg i "stikken" når jeg hadde det som verst. Den gangen sa jeg til han at han bare kunne bli der, for om han ikke kunne være her for meg og sin datter når det var tøffest hadde ikke vi bruk for han. Han kom angrende tilbake dagen etter og vi bestemte oss for å prøve videre. Vi har også mange oppturer og nedturer, men akkurat nå er vi inne i en god periode.

 

Jeg syns det er vanskelig å gi deg råd for jeg vet hvor vanskelig det er og skulle ta en slik avgjørelse som mest antakelig vil ødelegge den andre personen. Men om du ikke elsker han og han ønsker ikke tilbringe tid med barna og ser på det som et ork så er ikke det bra for hverken deg eller barna. Du har din fremtid der du er nå og han har indirekte sagt at han ikke ønsker det samme. Han ønsker heller ikke og oppsøke hjelp for sine problemer som nok er mye av grunnen til at forholdet deres skranter.

 

Så mitt råd er å følge hjertet ditt, så du vet nok svaret allerede selv om det sitter langt inne å ta det steget. Men du må tenke på deg selv og barna dine. De fortjener en mor som er lykkelig, det er ikke du nå.

 

Anonym poster: 4862f9e2013434d0a06f69bf601bff2b

[Anonym bruker]

Hvordan gikk dette?

Anonymous poster hash: c17ce...3b9