klokt sagt! vil vi ha bommullsbarn eller robuste barn?

[Anonym bruker]

http://byavisa.no/2013/06/05/risikofylt-lek-hindrer-skader/

 

Hva mener dere da damer? Hva er det vi fostrer opp?

 

Anonym poster: 644f5c20f9295129429ce9ecb7a570cc

[MrsMilla]

Her i huset oppdrar vi ikke bomullsbarn, vi oppfordrer til fysisk aktivitet som potensielt kan gi skader - som å klatre i trær eller lekestativ, som å huske veldig høyt, som å sykle eller få leke for seg selv litt i hagen uten at man følger med hvert eneste lille sekund.

Prøver å forberede barna heller på livet, på å bli selvstendige og ta gode valg selv. å klare seg litt selv.

 

Fungerer veldig fint, ungene er glade, lykkelige og gode både motorisk og sosialt. Men har hull på bukseknærne, vet veien til røntgen (ingen beinbrudd faktisk, tipper de har lært seg å falle riktig) og sand i håret :-)

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg er så glad for at min 6 åring leker ute alene sammen med kameratene sine hele dagen og kun kommer inn for å spise,drikke eller om han har slått seg alvorlig. Han har flere ganger kommet inn til leggetid og sagt og forresten jeg trenger et plaster på kneet fordi jeg har slått meg men jeg hadde ikke tid til å komme inn fordi jeg hadde det så gøy ute. Hadde jeg vært ute sammen med han hadde det nok blitt mye : Pass deg , forsiktig og nei det er for farlig.

[Anonym bruker]

Her i huset oppdrar vi ikke bomullsbarn, vi oppfordrer til fysisk aktivitet som potensielt kan gi skader - som å klatre i trær eller lekestativ, som å huske veldig høyt, som å sykle eller få leke for seg selv litt i hagen uten at man følger med hvert eneste lille sekund.

Prøver å forberede barna heller på livet, på å bli selvstendige og ta gode valg selv. å klare seg litt selv.

 

Fungerer veldig fint, ungene er glade, lykkelige og gode både motorisk og sosialt. Men har hull på bukseknærne, vet veien til røntgen (ingen beinbrudd faktisk, tipper de har lært seg å falle riktig) og sand i håret :-)

 

Jeg prøver å gjøre som deg, men jeg synes det er så vanskelig å vite hvor grensen går mellom ting som kan gi ufarlige skader, og ting som kan være potensielt dødelig eller skade ham for livet... Derfor blir det nok dessverre litt for mye "vær forsiktig" og "ikke gå der" osv...

 

Klarer alle andre å gjøre disse vurderingene uten problemer? Jeg har ett barn på 2 år... kanskje det kommer litt etter hvert?

 

Anonym poster: 441f27e29b586df568dec7fdac5d54ae

[Gjest Sekretøsa]

Jeg oppfostrer overhodet ingen bomullsbarn. Orker ikke unger som ikke kan, vil eller gidder. På med klærne opp i trærne!

Og jeg er så grusom at ungene tilogmed må bære skolesekken selv, OG de får krysse hovedveien for å komme seg til venner og familie (ikke han yngste da, men han er en svime)

 

 

[Anonym bruker]

Her i huset oppdrar vi ikke bomullsbarn, vi oppfordrer til fysisk aktivitet som potensielt kan gi skader - som å klatre i trær eller lekestativ, som å huske veldig høyt, som å sykle eller få leke for seg selv litt i hagen uten at man følger med hvert eneste lille sekund.

Prøver å forberede barna heller på livet, på å bli selvstendige og ta gode valg selv. å klare seg litt selv.

 

Fungerer veldig fint, ungene er glade, lykkelige og gode både motorisk og sosialt. Men har hull på bukseknærne, vet veien til røntgen (ingen beinbrudd faktisk, tipper de har lært seg å falle riktig) og sand i håret :-)

 

Jeg prøver å gjøre som deg, men jeg synes det er så vanskelig å vite hvor grensen går mellom ting som kan gi ufarlige skader, og ting som kan være potensielt dødelig eller skade ham for livet... Derfor blir det nok dessverre litt for mye "vær forsiktig" og "ikke gå der" osv...

 

Klarer alle andre å gjøre disse vurderingene uten problemer? Jeg har ett barn på 2 år... kanskje det kommer litt etter hvert?

 

Anonym poster: 441f27e29b586df568dec7fdac5d54ae

Kommer litt etterhvert. Jeg har lært mye av å være sammen med de som har fler unger som er like gamle OG eldre enn mine - de har vært gjennom de vurderingene før (søsteren min har to stesønner som er 3 år og 1 1/2 år eldre enn mine, ved å være sammen med de så "slapp" jeg på en måte å gjøre de vurderingene, sønnen min hang seg litt på dem, og søsteren min og samboeren hadde allerede satt fornuftige grenser for sine. Og vi er nok ganske samkjørte i utgangspunktet på hva unger skal få lov til - nemlig å lov til og prøve seg på fysiske ting selv om det kan ende med knall og fall)

 

Anonym poster: 16dfcf2bf75f27a3e5837c2a3c915352

[Gjest sussie77]

Jeg oppdrar ingen bomullsbarn, men tar forhåndsregler. De er aktive og veldig gode motoriske, så de får utfolde seg så mye de vil. Er ikke redd for knall og fall. Men lar de ikke leke alene ute, fordi er små enda og mye trafikk her vi bor.

[Anonym bruker]

Litt bomullsbarn her foreløpig:) jeg oppfordrer ikke til farlige ting de kan bli skadet av. Men de får leke som normalt vil jeg si, dog jeg liker følge med ....

 

Anonym poster: e8f41deff27eefddb9a867f68361363b

[MrsMilla]

Noe kommer litt etterhvert sikkert, men noen ganger må vel foreldrene bare krysse fingrene litt også.

 

Jeg lukker øynene om de disser litt vel mye i dissene, og lar de gjerne falle litt her og der. Trener minsten nå på å lære seg å gå trappa, for plutselig en dag lar storesøsknene grinda stå åpen,og da kan det plutselig være at han kommer før meg dit.... greiere om han vet hva han skal gjøre. han er bare året, og ikke akkurat redd. Når han da faller når vi klatrer trappa, så lar jeg ham falle, og holder bare sånn akkurat, slik at jeg tar for det værste fallet, altså passer litt på, men lar han kjenne at han falt, og at det kan gjøre litt vondt her og der.

 

Om de lærer hvordan de skal gjøre det kontra at mamma er der og sier ifra, så lærer de i større grad å vurdere farene selv. om jeg står der og sier ifra, kan de jo gjøre hva som helst, siden de får "feilmelding" der det er noe de kan få vondt av. Når jeg ikke melder ifra på alt, så lærer de å tenke litt etter før de gjør hva de tenker å gjøre. når jeg sier sjelden ifra på hva som er farlig, så registrerer jeg også at når jeg først sier ifra, så reagerer de spontant og hører etter - altså tar det alvorlig. Selv ettåringen.

[Anonym bruker]

Om de lærer hvordan de skal gjøre det kontra at mamma er der og sier ifra, så lærer de i større grad å vurdere farene selv. om jeg står der og sier ifra, kan de jo gjøre hva som helst, siden de får "feilmelding" der det er noe de kan få vondt av. Når jeg ikke melder ifra på alt, så lærer de å tenke litt etter før de gjør hva de tenker å gjøre. når jeg sier sjelden ifra på hva som er farlig, så registrerer jeg også at når jeg først sier ifra, så reagerer de spontant og hører etter - altså tar det alvorlig. Selv ettåringen.

 

Oi, jeg har ikke tenkt på det på den måten... der fikk jeg litt å tenke på. Jeg må virkelig prøve å begrense "feilmeldingene" litt, tusen takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 441f2...4ae

[Anonym bruker]

Syns det er så mye snakk om dette i media, men har tilgode å høre om et barn som ikke får klatre i et tre. Hvor er alle de overhysteriske mammaene? Selvfølgelig finnes de, men at barn idag vokser opp pakket inn i bomull det er jeg rett og slett ikke enig i! (basert ut fra mine egne erfaringer som mamma, tidligere barnehagemedarbeider, og nå lærer)

 

#At det i en barnehage er klatremuligheter MED godkjent underlag er sunn fornuft i mine øyne. Det er forskjell på å falle ned fra et tre i skogen eller på en plen, enn å falle ned på asfalt i en barnehage. Klatretreningen får de uansett, skrubbsår blir det uansett..

 

#At det skal være så så mange cm mellom bjelkene i et lekehus i en barnehage, for å unngå kvelning, er sunn fornuft i mine øyne. Det er forskjell på å overlate ansvaret sitt til andre voksne som skal passe på flere barn. Enn at man selv er med sine barn i skogen og følger med. 

 

#Det samme gjelder med snorer og hetter. De barnehageansatte er få voksne i forhold til barna, mens når foreldre er med ut så har vi kanskje ansvaret for 1-3.

Anonymous poster hash: 5d560...95f

[Anonym bruker]

Dytter på denne jeg

Anonymous poster hash: 5d560...95f