Sjefa ringte meg i dag

[Anonym bruker]

Er totalt utslitt og føler meg helt elendig om dagen. Revmatismen herjer noe sinnsykt i kroppen nå om dagen og jeg synes det begynner å bli fryktelig vanskelig å takle jobb, hjem og unger. Har heldigvis en mann som stiller opp og alt med bikkja har fallt på han det siste 1/2 året + mye med den yngste også. Jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Nå har jeg hatt to heftige sammenhengende uker med fullt program i helgene også. Kroppen protesterte heftig så i går var jeg hjemme fra jobb, tok en egenmelding, og sov det meste av dagen.

I morges ringte sjefa for å sjekke opp. Lurte på hva som feilet meg. Sa at jeg fryser, har hodepine og er skikkelig uggen. Er jo for så vidt sant. Tør ikke å si at revmatismen er ille nå og at jeg ikke får sovet noe særlig på nettene og er utslitt.

 

Egentlig reagerte jeg litt på at sjefa ringer. Jeg har ikke brukt egenmelding siden i fjord høst. Har riktignok vært sykemeldt pga operasjon og etterdønningene av den og hatt sykt barn inn i mellom.

Er det vanlig at sjefen ringer deg når du har vært syk en dag?

 

Anonym poster: 7eff0141eb73da048f6ebb6ff1f17f9c

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på hva hun ringte for. Er det bare for å være hyggelig og høre hvordan det står til, så må vel det være helt greit?

 

Hvorfor kan du ikke si at du er hjemme pga revmatismen?

 

Anonym poster: 0ff94a2e60af802e1512f4e0ebb125f1

[HeltLykkelig ♥♥]

For det første.. Sjefen din har ikke krav på å vite hvorfor du er syk.

 

Skjønner godt du synes det er ubehagelig at hun ringer. Her tinger sjefen også, men det er for å høre ståa ang neste dag.. Om hun må vitr det før jeg tar kontakt

[Poetika med K]

Sjefen har ikke noe med å spørre hva som feiler deg, hun kan derimot spørre om du tror du blir lenge borte.

 

[Anonym bruker]

At dere har kontakt i dag er helt greit, hun kan ringe for å følge deg opp og fortelle at du er savnet på jobb. Hun må vel også vite om hun må skaffe vikar for deg i en dag, tre dager eller to uker, så dialog må dere ha.

 

Men hun har ingen rett på å vite hva som feiler deg, det er vel likevel ganske vanlig å fortelle det om man har et rimelig godt og åpent forhold til sine overordnede.

 

Anonym poster: fae6e6038cb2a7186abde0cd73aef0e0

[Anonym bruker]

Jeg liker bare ikke å være borte fra jobben pga revmatismen, snakker ikke om den på jobben heller. Vil ikke være noe "annerledes" enn andre.

Vet også at ikke alle kollegaene mine er like greie i denne sammenhengen. Etter operasjonen i vinter sleit jeg med trapper så sjefen satte en annen til å levere noe daglig på en annen avd. hvor man da må gå via trapper.

Kollegaen så meg en gang gå i trappa, brukte gelenderet til å dra meg opp for å gjøre belastningen mindre og spare meg for de verste smertene. Da fikk jeg beskjed om at nå fikk jeg sørge for å levere på avd. selv.

 

 

Anonym poster: 7eff0141eb73da048f6ebb6ff1f17f9c

[Anonym bruker]

Har hatt revmatismen siden jeg var 3 år men aldri vært noe særlig plaget. Det siste året har vært et helvette for meg og det tærer på psykisk. Det er så mye jeg vil men hindringer er så mange.

Her en dagen sprakk det for mannen. Han var lei av å være alene om bikkja, yngste barnet vårt og middagslaging + at han syntes det er for mye rot her.

Jeg savner de lange herlige turene med bikkja i skogen. Når jeg kommer fra jobb er jeg knapt gangbar, setter på en maskin med klær og smårydder før jeg havner på sofaen resten av kvelden. Skjønner mannen godt, men det er så frustrerende for jeg vil få til alt jeg før har fått til.

Sykemelder jeg meg får jeg dårlig samvittighet for jobben, det settes ikke inn vikar når man er borte, så andre må gjøre mine oppgaver. Jobber jeg redusert må jeg gjøre unna alt alikevel bare på kortere tid.

 

Anonym poster: 7eff0141eb73da048f6ebb6ff1f17f9c

[Anonym bruker]

Sjefen min kan ringe om jeg er syk endag. Jeg har kroniske smerter, fungerer som oftes helt greit uten medisiner men har perioder det er vi vondt. Og har to kronisk syke barn, hun ene sliter mye men hverdagene går rundt. Hn andre er igrunn frisk som en fisk uten om når hun får anfall en sjelden gang. Mensjefen min ser det gjerne på meg om hverdagen blir for tøff, og er jeg hjemme endag så ringer hun gjerne for å spørre og grave litt. Sier jeg bør bli hjemmeen dag ekstra for å hente me inn igjen, for hun vil ha meg tilbake på jobb. Hun ønsker ikke å ha oss på jobb om vi går og hangler rundt, da er det bedre vi tar en ekstra sykedag for å komme oss ovenpå igjen.

 

Jeg jobber med to som har revmatisme. Disse sliter mye i perioder, de har blitt flinke til å siifra når begynner å slite for de har nå skjønt at vi andre gjør detvi kan for at de skal få en lettere hverdag på jobb. Vi kan overta de tingene de kan få vondt av å gjøre og de gjøre de lette tingene. Selv om det ikke er våres ting så bytteer vi på slik at vi får hverdagen til å gå opp. Sliker det når andre også sliter på jobb. Er det perioder det passer veldig dårlig om de sykemelder seg, så stiller vi andre opp og jobber noen timer for de slik at de får kortere dager. (Vi har ikke ubegrenset tilgang på vikarer, og i de heltiske periodene er gjerne vikarene på jobb ekstra) så sammen får vi hverdagene og året til å gå opp for alle best mulig. Som oftes fungerer disse helt normalt som alle andre, og de stiller opp for andre om det trengs. Hos oss er det ingen nederlag eller flaut å si at sykdommenvi har gjør at hverdagen er tung og vanskelig. Livet er slik og sammen gjør vi det best mulig. Og tror ikke det hadde vært sånn om ikke sjefen vår hadde brydd seg så mye som hun gjør. (Ikke øverste sjef, men sjefen for min avdeling) ikke alle sjefer som ser på en at en har vondt. Tar seg bryet med å ringe for å høre hvordan det står til.

 

Anonym poster: bf9ed3c815d9c2e0ff297d76fee295bf

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som du må bytte jobb jeg, hverken miljøet eller selve jobben høres særlig koselig eller givende ut?

 

Jeg har revmatisme selv og alderen gjør sitt, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg har måttet kapitulere og rett og slett delvis kastet inn håndkleet. Man skal ha et liv også ikke bare jobb og smerter...

 

Jeg gikk delvis sykemeldt i et år, tok permisjon fra lederstillingen min så noen andre kunne ta over det ansvaret og jobbet 40-50% "på gulvet". Nå er jeg delvis ufør og jobber 30-40%. Det er en lang prosess å akseptere det, det er en sorgprosess rett og slett. Du ser for deg hvordan livet skal bli også blir det ikke sånn i det hele tatt..

 

Jeg presser meg selv ganske mye når jeg jobber, og det går utover familien og mannen, men jeg trenger å jobbe for å holde meg mentalt frisk. Jeg er overhodet ikke klar for å være "hun uføre", jeg er nødt til å ha noe annet i livet mitt også. Det skjønner heldigvis mannen min godt og tar villig sin del og vel så det hjemme, men jeg jobber jo bare 2 dager i uken så jeg klarer meg greit både som mamma, kjæreste og arbeidstaker.

 

Synes du skal ta en snakk med legen din jeg, kanskje trenger du noe behandling. Å jobbe redusert en periode og komme innunder paraplyen til revmatikerne på sykehuset kanskje, få trening i varmt basseng, riktig kombinasjon av hvile, jobb og medisiner...

 

Ønsker deg virkelig lykke til, å akseptere av man er kronisk syk og tilpasse seg sykdommen sin er ingen enkel prosess.

 

Anonym poster: fae6e6038cb2a7186abde0cd73aef0e0

[Anonym bruker]

Jeg liker bare ikke å være borte fra jobben pga revmatismen, snakker ikke om den på jobben heller. Vil ikke være noe "annerledes" enn andre.

Vet også at ikke alle kollegaene mine er like greie i denne sammenhengen. Etter operasjonen i vinter sleit jeg med trapper så sjefen satte en annen til å levere noe daglig på en annen avd. hvor man da må gå via trapper.

Kollegaen så meg en gang gå i trappa, brukte gelenderet til å dra meg opp for å gjøre belastningen mindre og spare meg for de verste smertene. Da fikk jeg beskjed om at nå fikk jeg sørge for å levere på avd. selv.

 

 

Anonym poster: 7eff0141eb73da048f6ebb6ff1f17f9c

 

 

Vet du, du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved ikke å fortelle om revmatismen din på jobb. Du kan ikke regne med å få forståelse for at du ikke kan gjøre enkle ting som å gå i trapper hvis folk ikke vet hvorfor. I en travel hverdag blir folk egoistiske og irriterte når arbeidsdagen ikke går som den normalt burde. Det burde ikke være sånn, men det ER sånn det er her i livet. Folk har mer forståelse når de vet hva de må forholde seg til, og ikke minst forstår hva som skjer. Og spesielt når du har kollegaer som ikke er like empatiske.

 

Og husk: Hvis du har en avtale med sjefen din om noe, så har ikke noen av dine kolleger noe med å kreve at du skal gjøre slik eller sånn, og det kan du svare: "Du vet at min sjef har sagt at jeg ikke skal gjøre dette og hint, da er du nødt til å forholde deg til det."

 

Og før halvparten av dere går til angrep på meg: Det er helt greit at folk ikke har noe med å vite om slike ting som sykdom, men det er ikke det det går på. Her er det snakk om å gjøre arbeidshverdagen lettere for seg selv. Og jeg vet hva jeg snakker om, fordi jeg har vært i samme situasjon selv (har ikke revmatisme, men har vært og er i en annen situasjon som setter meg tilbake for tiden).

 

Jeg kjenner igjen alt du sier om det å ikke ønske å skulle bli spesialbehandlet, og ikke være annerledes, og i alle fall ikke ta sykmelding fordi det går jo ut over jobben. Men vet du hva? Denne runden her (som jeg er midt i akkurat nå) har jeg faktisk omsider gjort som legene sier og fått 2 uker sykmelding, og jeg har gjort det uten å tenke et øyeblikk på jobben (det var litt vanskelig i begynnelsen, men det har gått seg til).

 

Det er faktisk ikke DITT ansvar å få ting til å gå rundt på jobb, det er sjefen din sitt ansvar. Hvis ting ikke går rundt når du er borte, er det sjefen din sitt ansvar å leie inn vikar hvis det trengs, eller fordele arbeidsoppgavene eller whatever. Og hvis han/hun ikke gjør det, så blir det følger av det, men fremdeles ikke ditt ansvar. Og en ting til som det har tatt lang tid for meg å innse i alle fall: Det er ABSOLUTT INGEN på jobb som belønner deg for å slite deg selv ut og ødelegge deg helt for jobben sin del, man får som regel ikke litt takknemlighet en gang. Den eneste det går ut over er deg. Og akkurat det siste der er vel cluet: For å faktisk skjøtte arbeidet ditt på best mulig måte, må du faktisk av og til være litt egoist og tenke på deg selv. Tviler på at situasjonen din blir noe bedre av å ta deg ut så veldig på den måten der...? Snarere forverrer det vel situasjonen vil jeg tro? Så i det lange løp vil det jo heller føre til en lengre periode med smerter, dårlig arbeidskapasitet og småfravær. Bedre å ta hintene fra kroppen, sykmelde seg og ta seg av det ordentlig en kortere periode for så å faktisk være 100% arbeidsfør og tilbake på jobb for fullt etterpå.

 

Det mener jeg.

 

Og god bedring, kjære deg. Ta vare på deg selv.

 

Anonym poster: c10dcd1c96af4e7fcbdcacf19ebc90c2

[Anonym bruker]

Takker for svar.

Det er ikke sånn at folk ikke vet at jeg har revmatisme, jeg snakket bare ikke om den hele tiden. Alle vet hvorfor jeg ble operert, at operasjonen ikke hjalp og at alt det andre eskalere etterpå.

Jeg vil bare ikke si "nei, det kan jeg ikke gjøre pga. revmatismen". Ønsker ingen spesialbehandling heller for jeg vet hvordan det da fort kan bli.

Kan ikke bytte jobb heller for jeg jobber 8 min. hjemmefra med bil. Noe som gjør at jeg slipper stresset med å rekke SFO.

 

#10 du har helt rett i det du skriver. Desverre er jeg ikke flink til å "stå på krava" som det heter. Synes det er vanskelig å snakke med sjefa.

 

 

Anonym poster: 7eff0141eb73da048f6ebb6ff1f17f9c