fra en alenemamma.

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke helt og se hvordan enkelte kan si at de vil være foruten ungen sin?

Jeg er alenemamma, har sønnen min hver dag, forutenom annen hver helg.

Han bor fast hos meg, og ja det er tungt... og enkelte dager tyngre enn andre.!

Han er utagerende, tester grenser, raser om han ikke får viljen sin, setter seg ned på rompa og nekter og bli med meg inne på butikken.

Mange ganger jeg føler meg som en "dårlig" mamma som ikke klarer og ha skikk på ungen min. Men jeg ville aldri byttet bort eller ønsket han til pappaen på 50-50 eller mere.

Jeg klarer ikke helt og se hvordan noen kan ønske "vekk" barnet sitt?

Jeg er alene med han hver dag for pappaen har en jobb som han er mye borte i, så det blir som regel bare annen hver helg han ser han, jeg jobber 100%, jeg har barnet mitt hjemme, men nei jeg ønsker aldri at det var noe som var anderledes.

 

Kan noen forklare meg hvorfor eller hvordan noen ønsker å ha barnet sitt mindre?

 

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

[Anonym bruker]

Tror ikke du har skjønt poenget! De som tenker slik sliter kanskje selv i livet og er inne i en depresjon eller annen livskrise og tenker kanskje ikke helt klart. Føler ikke det er lys i tunnelen osv.

Ellers er alle mennesker forskjellige og jeg tror de fleste prøver så godt de kan å være den beste foreldre de kan være.

Ellers er det faktisk mange som har det veldig tungt. Det kan være barn med diagnoser, lite nettverk osv. Jeg har iallefall evnen til å tenke litt lengre enn svart/hvitt som du gjør her!! Selv om jeg ikke er en av dem som ville hatt barna mine på deltid hvis jeg fikk velge da.

 

Anonym poster: cde1beeeaf8755e7bd3d868a7d0054a4

[Anonym bruker]

altså det handler ikke om å tenke svart-hvitt.

Jeg har selv diagnose som depresiv, og adhd.

Jeg sitter i samlivsbrudd, men aldri i livet om jeg hadde kommet til og latt sønnen min være borte fra meg mere enn fra fredag til søndag, HI

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

[Rivjernet]

Tror at man sier slikt for å poengtere noe. Tror ingen egentlig mener det bokstavelig.

 

Det må da vel være lov å være sliten av og til? Og å sette ord på de følelsene?

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg kan forstå hvor den tanken kommer fra. Etter å ha levd med barn i 5,5 år, der vi ikke har hatt mer enn et par netter med sammenhengende søvn, og 2 svangerskap med hyperemesis i tillegg, så kjenner jeg meg igjen i tanken på at "tenk om".

 

Når det kommer til stykket, hadde jeg ikke klart å gjennomføre det, aldri i verden, men å tenke tanken? Hva er galt med det?

 

Anonym poster: e63039caa0b29fb4a00856c8e58d096b

[Anonym bruker]

Tror at man sier slikt for å poengtere noe. Tror ingen egentlig mener det bokstavelig.

 

Det må da vel være lov å være sliten av og til? Og å sette ord på de følelsene?

jo for all del, selvfølgelig er det lov.

Og jeg sier ikke at jeg er feil fri og aldri sier noe jeg ikke mener

jeg bare har hørt det fra så mange, inkl mine venner rundt meg.

Og jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan noen kan "gi" fra seg barna sine på den måten.

da tenker jeg også på mine nærmeste venner som plasserer bort barna i hytt og pine

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

[Rivjernet]

Tror at man sier slikt for å poengtere noe. Tror ingen egentlig mener det bokstavelig.

 

Det må da vel være lov å være sliten av og til? Og å sette ord på de følelsene?

jo for all del, selvfølgelig er det lov.

Og jeg sier ikke at jeg er feil fri og aldri sier noe jeg ikke mener

jeg bare har hørt det fra så mange, inkl mine venner rundt meg.

Og jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan noen kan "gi" fra seg barna sine på den måten.

da tenker jeg også på mine nærmeste venner som plasserer bort barna i hytt og pine

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

 

Ja det kan virke som om noen er mer "dedikert" en andre, hva det kommer av vet jeg ikke? Jeg tror uansett vi alle handler i beste mening og gjør så godt vi kan for barna våre...

 

Jeg føler ofte at jeg nesten blir mer lei i perioder jeg klager mye, så for min del har det nesten omvendt effekt å slippe følelsene løs.. Men uansett flott at dine nærmeste føler seg trygg nok på deg til å lufte tanker som egentlig er veldig tabubelagt.

Endret 5. juni 2013 av Stinkerbelle

[Anonym bruker]

Nå bor jo jeg og faren til ungene sammen, men jeg liner å være uten unger fra tid til annen.

Fikk en dag i skibakken uten unger i påsken, bare meg og han. Det var absolut strålene!

 

Jeg skal på en liten utenandstur, uten mann og barn, og det ser jeg frem til.

Jeg må med hånda på hjerte si at jeg ville nok ha satt pris på litt mer barnefri, enn bare annenhver helg om vi skulle skilles. Men kunne ikke tenkt meg så lite som 50%

 

barna har jo behov for mer kontakt med sin far, enn bare annenhver helg, en trenger også mer stabilitet, enn hva 50% tilbyr barna.

 

Anonym poster: d52f51f4f375479265aab76856e11d77

[Anonym bruker]

Tror at man sier slikt for å poengtere noe. Tror ingen egentlig mener det bokstavelig.

 

Det må da vel være lov å være sliten av og til? Og å sette ord på de følelsene?

jo for all del, selvfølgelig er det lov.

Og jeg sier ikke at jeg er feil fri og aldri sier noe jeg ikke mener

jeg bare har hørt det fra så mange, inkl mine venner rundt meg.

Og jeg klarer bare ikke å skjønne hvordan noen kan "gi" fra seg barna sine på den måten.

da tenker jeg også på mine nærmeste venner som plasserer bort barna i hytt og pine

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

 

Ja det kan virke som om noen er mer "dedikert" en andre, hva det kommer av vet jeg ikke? Jeg tror uansett vi alle handler i beste mening og gjør så godt vi kan for barna våre...

 

Jeg føler ofte at jeg nesten blir mer lei i perioder jeg klager mye, så for min del har det nesten omvendt effekt å slippe følelsene løs.. Men uansett flott at dine nærmeste føler seg trygg nok på deg til å lufte tanker som egentlig er veldig tabubelagt.

Om jeg skulle satt meg ned og klaga hadde det blitt altfor langt og depressivt

Så dermed prøver jeg og ta livet med godt mot, (noe som ikke er enkelt i hele tatt), men jeg klarer det

Når jeg ser på min lille engel sove søtt i senga si om natta, da er det bare verdt alt slitet.

 

Anonym poster: cbb2a49e0afee43d04080e6f8c687fa9

[Lille- MO]

er alenemamma jeg også, 100%, barnefar er død. og er på en måte enig med deg hi, jeg ville ikke vært mer borte fra mitt barn enn nødvendig. men det er jo fordi jeg lever mitt liv, med mitt barn.

ingen er like, noen har det tøft, er slitne og kaskje rett og slett bare føler for å ta en pause fra hverdagens ansvar. og det kan jeg forstå. selv om jeg ikke føler det på samme måte. jeg tror jo ikke at de som velger bort tiden med ungene gjør for fordi de er mindre glad i barna. de aller fleste gjør det vel nettopp fordi de er glad i dem, og unner de friske og opplagte foreldre