Gå til innhold

Jeg skulle ønske jeg bare hadde hatt barnet mitt på deltid!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Han er 2,5 år gammel, og utrolig krevende. Frustrerende å se alle andre foreldre med barn som oppfører seg noenlunde normalt, mens jeg må slite med mitt barn, uten at jeg vil gå inn på detaljer. Han har ingen diagnose, iallfall ikke noe som er avklart enda. Jeg mister kontrollen over både han og meg selv. Det blir rett og slett for mye for meg, og nå har det kommet til det punktet hvor jeg føler det faktisk går ut over han, og jeg føler jeg er i ferd ved å gi opp. Han er mer utagerende/utprøvende mot meg enn mot far og noen andre.

 

Det beste hadde vært om jeg bare hadde hatt han på deltid. "Problemet" er at jeg bor sammen med far. Tror jeg hadde vært en mye bedre deltidsmamma enn fulltidsmamma. Har luftet tanken for far at jeg kanskje burde flytta ut, men det er så stor konsekvens for oss som familie at jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det noengang. Er også redd for å angre- jeg elsker jo barnet mitt, men klarer bare små doser av gangen. Men om det skulle blitt slutt mellom meg og far så er jeg ikke i tvil om at han skulle fått minst 50-60% omsorg.

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du kan jo benytte deg av avlastnings hjem da, min søster gjør s med sine to, hun er alene med dem da, men d er ett veldig bra tilbud :)

 

Anonym poster: b472ac080e2919403bce83828a309a2e

Skrevet

Skjønner det er slitsom.. Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din, og kanskje be om hjelp. Jobb målrettet og fokuser på resultatene. Om barnet ditt kun er slik med deg er det nok neppe en diagnose som ligger til grunn.

 

Selv startet jeg jobben med oppdragelsen av barna da de var under 6. mnd gamle. Ikke store greiene selvsagt, men poenget er at vi var bevisste fra starten. Nå er de tenåringer og jeg blir i grunn litt provosert når folk som koste hele babytiden for å så oppdage at de har fått et problem med barna sine når de når trassalderen, uttaler at jeg er så heldig...

 

Men å vurdere å flytte fra mannen din for å se barnet ditt mindre synes jeg rett og slett virkelig litt korttenkt og egoistisk! Be om hjelp i stedet... Og lykke til :)

 

Anonym poster: b3b5b83e3948b661d5192454d2112d04

Skrevet

Vanskelig å gi konkrete råd siden du ikke forteller mer. Har selv en 2,5 åring og det kan være en krevende alder! Og alle barn er forskjellige..

Siden han tester ut deg mer en andre er det noe du gjør "galt"? Lar du han få viljen sin, kjefter mye eller gir etter? Unger skjønner sånt fort!

Vær konsekvent med han, ellers vil han teste deg ut konstant.

 

Anonym poster: bc63a0ce2cde5a1da8f7e28414fd3f81

Skrevet

jeg er 100% alene, og det er ikke noe lettere å håndtere en trassig unge da heller. når du er alene, så er det ingen som kan støtte deg, hjelpe til eller be ungen høre på deg når du snakker. da er det kun du. og det er slitsomt, selv om du har masse energi og føler deg uthvilt ;) så få heller far mer inn på banen. hvis unger er 2,5 går han kanskje i bhg? da har du jo barnefrifri flere timer på dagtid, kanskje du kan få dra bort litt i helgene mens far er hjemme med barnet? her er det jo mye dere kan gjøre som familie, så søk hjelp der først :)

 

Anonym poster: 02dd1ff6248e8265f21c67f7b2324565

Skrevet

Enig med #4. Kanskje du kan få noen til å observere samspillet mellom deg og barnet ditt? Kanskje du kan få veiledning eller avlastning, spør helsestasjonen. Det å bryte opp en familie er veldig voldsomt, og det å ha barnet deltid vil nok ikke fjerne problemet, du kan jo ikke gå rundt å bare holde ut den tida du er med barnet. Du må gå inn og bedre samspillet mellom dere ellers vil det sannsynligvis bare bli vanskeligere etterhvert som han blir eldre

 

Anonym poster: 96347764bc15395865f849f2355c843f

Skrevet

Takk til dere som har svart så langt. Jeg merker jeg blir provosert over kommentarer som "Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din". Det er faktisk slik at barn er forskjellige. Det er ikke sånn at man kan fore ungen med de rette teknikkene og oppførselen, så får du et perfekt produkt ut, som en maskin eller robot. Vi har virkelig prøvd det meste. Jeg har lest enhver bok jeg kan komme over som omhandler oppdragelse og hvordan hanskes med slik atferd. Jeg har prøvd et hvert råd og tips. Men jeg forstår at foreldre som tror de har gjort alt rett og har veloppdragne barn lett kan skrive det til sin egen oppdragelsesteknikk og følelse av å ha lykkes. Det er slettes ikke sikkert de hadde fått samme resultat med mitt barn. Jeg sliter uansett med å stå i situasjonen slik den er per i dag, og som sagt, er ved det punktet at jeg ikke orker å prøve mer, nå har jeg prøvd så lenge at jeg snart blir gal.

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Gjest Sekretøsa
Skrevet

Forstår deg godt. Har selv en av hver type. eldste er og har alltid vært meget krevende. Minste har jeg omtrent ikke oppdratt, men han er verdens snilleste og roligste unge

 

Mitt aller beste tips er å ikke hisse seg opp. Jeg var ved et punkt hvor jeg bare følte at ungen overhodet ikke hørte, ville ikke forstå osv. Så gikk det opp for meg at hun faktisk ikke forsto....Hun forstår ikke når nok er nok, og kan virkelig irritere på seg en stein. Hun er voldsom,intens og veldig "mye". Det tok lang tid før jeg klarte å innfinne meg med at hun faktisk bare er sånn, og selvom hun og broren har vokst opp under samme tak og i samme kår, så vil de for alltid være ulike.

 

Pust, prøv å forstå hva han egentlig vil oppnå, og ikke bli sint. Bestem deg for ikke å eksplodere, uansett hvor lyst du har.

Skrevet

Takk til dere som har svart så langt. Jeg merker jeg blir provosert over kommentarer som "Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din". Det er faktisk slik at barn er forskjellige. Det er ikke sånn at man kan fore ungen med de rette teknikkene og oppførselen, så får du et perfekt produkt ut, som en maskin eller robot. Vi har virkelig prøvd det meste. Jeg har lest enhver bok jeg kan komme over som omhandler oppdragelse og hvordan hanskes med slik atferd. Jeg har prøvd et hvert råd og tips. Men jeg forstår at foreldre som tror de har gjort alt rett og har veloppdragne barn lett kan skrive det til sin egen oppdragelsesteknikk og følelse av å ha lykkes. Det er slettes ikke sikkert de hadde fått samme resultat med mitt barn. Jeg sliter uansett med å stå i situasjonen slik den er per i dag, og som sagt, er ved det punktet at jeg ikke orker å prøve mer, nå har jeg prøvd så lenge at jeg snart blir gal.

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

 

Det er absolutt ikke sikkert vi hadde fått til det samme med ditt barn. Men du sier selv at alle andre enn deg får det til med ditt barn, bare ikke du. At du da lar deg provosere at det antydes at du må slutte å være misunnelig på andre og heller se på om du kan endre noe sier en del om deg. Er virkelig ikke meningen å være spydig, men jeg tror du har gått deg helt bort i fortvilelsen. Be om hjelp! Det er masse hjelp å få. Av profesjonelle altså, som du kan gi et mer helhetlig bilde av barnet til. tenk så fint om det var noe du kunne endre på som bedret situasjonen din?

 

Selvsagt finnes det mange situasjonen hvor foreldre gjør 'alt' rett og barnet fremdeles er vanskelig, men det er sjelden selektivt...

 

Anonym poster: b3b5b83e3948b661d5192454d2112d04

Skrevet

Vanskelig å gi konkrete råd siden du ikke forteller mer. Har selv en 2,5 åring og det kan være en krevende alder! Og alle barn er forskjellige..

Siden han tester ut deg mer en andre er det noe du gjør "galt"? Lar du han få viljen sin, kjefter mye eller gir etter? Unger skjønner sånt fort!

Vær konsekvent med han, ellers vil han teste deg ut konstant.

 

Anonym poster: bc63a0ce2cde5a1da8f7e28414fd3f81

 

Jeg gjør sikkert masse galt, slik de fleste mødre gjør. Men jeg har vært konsekvent siden han var veldig liten. Det har jeg også fått høre av andre. Ser mange som ikke er konsekvent i det hele tatt men har mønsterbarn. Siden jeg er så konsekvent som jeg er så ender som regel alle aktiviteter, måltider, besøk og hyggelige stunder med at vi må avslutte, og dra han sparkende og hylende bort fra situasjonene. Men i det siste så har jeg kjeftet høylytt til ungen mer enn jeg burde, det vet jeg. Når jeg ikke oppnår noen respons fra han så blir jeg så fortvilet at jeg som sagt føler jeg mister kontrollen. Det er verken godt for meg eller barnet. Tror jeg hadde hatt bedre for å kontrollere det dersom jeg slapp å hanskes med dette hver eneste dag.

 

Avlastningshjem er ikke noe alternativ, det er ganske strenge krav for å få det (kan ikke bare velge å få det selv), og vi har familie vi kan spørre for å få fri. Men han hører jo hjemme sammen med familien og er derfor som oftest hjemme selv om pappaen kan ta han med ut å finne på noe, eller han kan dra til besteforeldre en helg.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

jeg er 100% alene, og det er ikke noe lettere å håndtere en trassig unge da heller. når du er alene, så er det ingen som kan støtte deg, hjelpe til eller be ungen høre på deg når du snakker. da er det kun du. og det er slitsomt, selv om du har masse energi og føler deg uthvilt ;) så få heller far mer inn på banen. hvis unger er 2,5 går han kanskje i bhg? da har du jo barnefrifri flere timer på dagtid, kanskje du kan få dra bort litt i helgene mens far er hjemme med barnet? her er det jo mye dere kan gjøre som familie, så søk hjelp der først :)

 

Anonym poster: 02dd1ff6248e8265f21c67f7b2324565

 

Tror ikke jeg hadde klart 100% aleine som deg. Da hadde jeg havna på lukket psykiatrisk avdeling. Ja jeg har barnefri på dagtid (er jo vanligvis på jobb da, selv om jeg er hjemme i dag- så det er ikke sånn at jeg får hvilt ut til barnet kommer hjem akkurat, som de fleste må jeg jobbe og er sliten når jeg henter han i bhg... men det er likevel 10 ganger mer avlappende på jobb enn hjemme). Har ikke så mange steder å dra bort i helgene så det er ikke så mye alternativ, men far kan ta med seg barnet ut, og det gjør han heldigvis også litt.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

Takk til dere som har svart så langt. Jeg merker jeg blir provosert over kommentarer som "Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din". Det er faktisk slik at barn er forskjellige. Det er ikke sånn at man kan fore ungen med de rette teknikkene og oppførselen, så får du et perfekt produkt ut, som en maskin eller robot. Vi har virkelig prøvd det meste. Jeg har lest enhver bok jeg kan komme over som omhandler oppdragelse og hvordan hanskes med slik atferd. Jeg har prøvd et hvert råd og tips. Men jeg forstår at foreldre som tror de har gjort alt rett og har veloppdragne barn lett kan skrive det til sin egen oppdragelsesteknikk og følelse av å ha lykkes. Det er slettes ikke sikkert de hadde fått samme resultat med mitt barn. Jeg sliter uansett med å stå i situasjonen slik den er per i dag, og som sagt, er ved det punktet at jeg ikke orker å prøve mer, nå har jeg prøvd så lenge at jeg snart blir gal.

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

 

Det er absolutt ikke sikkert vi hadde fått til det samme med ditt barn. Men du sier selv at alle andre enn deg får det til med ditt barn, bare ikke du. At du da lar deg provosere at det antydes at du må slutte å være misunnelig på andre og heller se på om du kan endre noe sier en del om deg. Er virkelig ikke meningen å være spydig, men jeg tror du har gått deg helt bort i fortvilelsen. Be om hjelp! Det er masse hjelp å få. Av profesjonelle altså, som du kan gi et mer helhetlig bilde av barnet til. tenk så fint om det var noe du kunne endre på som bedret situasjonen din?

 

Selvsagt finnes det mange situasjonen hvor foreldre gjør 'alt' rett og barnet fremdeles er vanskelig, men det er sjelden selektivt...

 

Anonym poster: b3b5b83e3948b661d5192454d2112d04

 

Jeg sier ikke at alle andre får det til bortsett fra meg (med mitt barn). Jeg sier at han er mer utprøvende/utagerende hos meg. Han tester grensene enda mer hos meg, og er han frustrert og sint en dag så er det som regel meg han lar det gå utover. Antakeligvis er det fordi han kjenner meg best og føler seg tryggest på meg, har jeg tolket det som, men kanskje jeg har tolket feil. Er også alltid meg han springer til når han har slått seg, eller hvis han er syk er det bare mamma som er god nok. Skulle ønske det var pappaen som var den tryggeste favn her så han kunne få kjørt seg litt mer og jeg litt mindre.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

Han er 2,5 år gammel, og utrolig krevende. Frustrerende å se alle andre foreldre med barn som oppfører seg noenlunde normalt, mens jeg må slite med mitt barn, uten at jeg vil gå inn på detaljer. Han har ingen diagnose, iallfall ikke noe som er avklart enda. Jeg mister kontrollen over både han og meg selv. Det blir rett og slett for mye for meg, og nå har det kommet til det punktet hvor jeg føler det faktisk går ut over han, og jeg føler jeg er i ferd ved å gi opp. Han er mer utagerende/utprøvende mot meg enn mot far og noen andre.

 

Det beste hadde vært om jeg bare hadde hatt han på deltid. "Problemet" er at jeg bor sammen med far. Tror jeg hadde vært en mye bedre deltidsmamma enn fulltidsmamma. Har luftet tanken for far at jeg kanskje burde flytta ut, men det er så stor konsekvens for oss som familie at jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det noengang. Er også redd for å angre- jeg elsker jo barnet mitt, men klarer bare små doser av gangen. Men om det skulle blitt slutt mellom meg og far så er jeg ikke i tvil om at han skulle fått minst 50-60% omsorg.

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

 

Det første som slå meg, er at far må mer på banen. Når det er så alvorlig at du faktisk har vurdert å flytte fra mannen din, for å få mindre tid med barnet, så må han bidra mer.

 

Ellers går det kanskje an å benytte seg mer av familie og venner? Hvis dere har dem i nærheten, mener jeg.

Skrevet

Jeg blir litt provosert når du mener at alle andre en du har fått enkle barn.

Det er ikke sånn det er noen barn er veldig enkle å ha med å gjøre andre litt mer vanskelig men ligger det ikke en diagnose bak så har det med samspill og oppdragelse å gjøre i stor grad.

 

Jeg er selv alenemor til to barn som jeg har 100%, det ene barnet er veldig lett å ha med å gjøre for det meste, det andre barnet er ekstremt krevende , hun har sikkert litt slik personlighet men hun har også en diagnose som gjør at dette kommer ekstra godt fram.

Ja det er slitsomt, og det er tider jeg skulle ønske at de hadde en pappa som faktisk stilte opp og tok de fast annenhver helg så jeg kunne puste ut.

Sånn er det bare ikke.

 

Men istedenfor å legge skylden på at barnet er vanskelig, så begynn å se løsninger.

En snakk med barnets far og få han til å komme mer på banen slik at du kan trekke deg bort å få litt alenetid når ting blir for mye, slik at du kan hente deg inn igjen og ikke komme med irritasjons utbrudd og henge deg opp i en sirkel over ting som går dårlig.

Jobb med deg selv, sett mål for det samspillet du vil ha med barnet og finn ut hvordan du skal nå det. Da er det gjerne lurt å samtale med mennesker som vet en del mer om oppdragelse en det du gjør og står å ser det utenfor.

For sånn det er nå trigger mest sannsynlig barnet en del ting hos deg som igjen trigger barnet så blir det en negativ spiral. og det er du som voksen som må ta jobben og ansvaret for å komme deg ut av den.

Slik hjelp kan være den store sjansen til å snu negativt til positivt før det får for langt, barnet ditt er ennå ungt og det blir bare verre jo lenger tid det går om du ikke gjøre noe med det. Det er du som må jobbe med deg. Men å hente inn hjelp utenfra betyr også at du må takle å få negativ kritikk på ting og det er vanskelig.

 

Jeg har ei venninne som har slitt mye med sitt barn, barnet er veldig aktivt og til tider utagerende og hadde vanskelig for å høre. De fikk veiledning gjennom barnevernet for å rette på de situasjoner og lære nye måter å hanskes barnet og det har gjort enorm forskjell for de. Ikke minst fordi de lærte å håndtere ting uten irritasjon og sinne. Nå fungerer ting fint igjen og de er ferdig med bv og veiledning. Og ja det var de som strakk ut en hånd og ba om hjelp de ble ikke meldt til bv

 

Anonym poster: 9869c3849de775abc2f42d2a8fc8d0c8

Skrevet

Forstår deg godt. Har selv en av hver type. eldste er og har alltid vært meget krevende. Minste har jeg omtrent ikke oppdratt, men han er verdens snilleste og roligste unge

 

Mitt aller beste tips er å ikke hisse seg opp. Jeg var ved et punkt hvor jeg bare følte at ungen overhodet ikke hørte, ville ikke forstå osv. Så gikk det opp for meg at hun faktisk ikke forsto....Hun forstår ikke når nok er nok, og kan virkelig irritere på seg en stein. Hun er voldsom,intens og veldig "mye". Det tok lang tid før jeg klarte å innfinne meg med at hun faktisk bare er sånn, og selvom hun og broren har vokst opp under samme tak og i samme kår, så vil de for alltid være ulike.

 

Pust, prøv å forstå hva han egentlig vil oppnå, og ikke bli sint. Bestem deg for ikke å eksplodere, uansett hvor lyst du har.

 

Takk, godt at det er noen som forstår... godt å høre at det gjelder flere... jeg vet jo egentlig at det er flere som har det slik, men sånn i hverdagen så virker det som det er bare vi som sliter... tør ikke tenke på flere barn en gang når jeg/vi ikke klarer å håndtere den vi har fra før... Som du sier, jeg burde virkelig bestemme meg for å ikke eksplodere. Skulle ønske jeg klarte å gjennomføre det. De siste ukene har det end med gråt fra min side, eksplosjoner av temperament fra min side osv... før har jeg klart å holde meg roligere i håp om at det skulle bli bedre, men nå føler jeg at jeg har mista motet. Tenker dere andre som har svart at jeg må gjøre noe "galt" når ungen min er slik at feilen da ligger hos meg som mor som ikke har klart å oppdra 2,5-åringen min godt nok?? I så fall så burde han vel vært tatt i fra oss, da. Og hvis folk tenker sånn så har jeg virkelig ikke lyst til å bli sett eller observert av andre, for jeg er ikke ute etter å bli dømt av andre foreldre som har et "snillere" barn (fordi de tydeligvis har gjort alt rett og har "oppdratt" dem fra de var små babyer...!?!) Hvis det er slik det er så blir alt enda verre. Vil påpeke at han er et ekstra utfordrende barn uansett hvor han er, enten det er barnehage eller hos besteforeldre osv. Men han øker intensiteten og styrken av alt dette når det er meg han er sammen med. Akkurat som alt det han har holdt tilbake i løpet av dagen, skal ut de få timene vi har sammen etter barnehage i ukedagene.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Gjest Sekretøsa
Skrevet

Forstår deg godt. Har selv en av hver type. eldste er og har alltid vært meget krevende. Minste har jeg omtrent ikke oppdratt, men han er verdens snilleste og roligste unge

 

Mitt aller beste tips er å ikke hisse seg opp. Jeg var ved et punkt hvor jeg bare følte at ungen overhodet ikke hørte, ville ikke forstå osv. Så gikk det opp for meg at hun faktisk ikke forsto....Hun forstår ikke når nok er nok, og kan virkelig irritere på seg en stein. Hun er voldsom,intens og veldig "mye". Det tok lang tid før jeg klarte å innfinne meg med at hun faktisk bare er sånn, og selvom hun og broren har vokst opp under samme tak og i samme kår, så vil de for alltid være ulike.

 

Pust, prøv å forstå hva han egentlig vil oppnå, og ikke bli sint. Bestem deg for ikke å eksplodere, uansett hvor lyst du har.

 

Takk, godt at det er noen som forstår... godt å høre at det gjelder flere... jeg vet jo egentlig at det er flere som har det slik, men sånn i hverdagen så virker det som det er bare vi som sliter... tør ikke tenke på flere barn en gang når jeg/vi ikke klarer å håndtere den vi har fra før... Som du sier, jeg burde virkelig bestemme meg for å ikke eksplodere. Skulle ønske jeg klarte å gjennomføre det. De siste ukene har det end med gråt fra min side, eksplosjoner av temperament fra min side osv... før har jeg klart å holde meg roligere i håp om at det skulle bli bedre, men nå føler jeg at jeg har mista motet. Tenker dere andre som har svart at jeg må gjøre noe "galt" når ungen min er slik at feilen da ligger hos meg som mor som ikke har klart å oppdra 2,5-åringen min godt nok?? I så fall så burde han vel vært tatt i fra oss, da. Og hvis folk tenker sånn så har jeg virkelig ikke lyst til å bli sett eller observert av andre, for jeg er ikke ute etter å bli dømt av andre foreldre som har et "snillere" barn (fordi de tydeligvis har gjort alt rett og har "oppdratt" dem fra de var små babyer...!?!) Hvis det er slik det er så blir alt enda verre. Vil påpeke at han er et ekstra utfordrende barn uansett hvor han er, enten det er barnehage eller hos besteforeldre osv. Men han øker intensiteten og styrken av alt dette når det er meg han er sammen med. Akkurat som alt det han har holdt tilbake i løpet av dagen, skal ut de få timene vi har sammen etter barnehage i ukedagene.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

 

Akkurat sånn min er. Alt blir tatt ut på meg. Vi har vært til utredning og vi, og de sier det er helt normalt. Jeg har spurt rett ut om det er min feil at hun er sånn, for det føles jo sånn, men svaret er nei. Hun er sånn fordi hun er sånn, også må vi legge til rette for at hverdagen skal gå så rolig for seg som mulig

Skrevet

Du har jo muligheten til å ha ham deltid når du bor sammen med far. Da kan dere jo bytte på.

 

Anonym poster: 313aa74b2d533b5ba1e68bb005d56808

Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥
Skrevet

Huff, det hørtes ikke kjekt ut.

 

Jeg tror det er kjempeviktig at du tar disse følelsene på alvor og setter deg ned med mannen og lager en plan over hvordan dere skal håndtere situasjonen.

 

Det er klart at det er sårt for deg, for du også ønsker jo å kose deg sammen med gutten din og ikke bare se utfordringene.

 

Hva om dere setter opp faste dager i uken hvor far har hovedansvar for barnet i timene etter jobb og barnehage? Han tar barnet, så tar du husarbeid f.eks?

 

Og siden dere har mulighet til hjelp fra besteforeldre, hva med enten faste ettermiddager eller helger hvor du får helt fri?

 

Jeg har ikke erfaring med så krevende barn selv, så har ikke konkrete råd vedr å takle trass, men jeg skjønner at det er en krevende og trist situasjon for hele familien.

Skrevet

Jeg blir litt provosert når du mener at alle andre en du har fått enkle barn.

Det er ikke sånn det er noen barn er veldig enkle å ha med å gjøre andre litt mer vanskelig men ligger det ikke en diagnose bak så har det med samspill og oppdragelse å gjøre i stor grad.

 

Jeg er selv alenemor til to barn som jeg har 100%, det ene barnet er veldig lett å ha med å gjøre for det meste, det andre barnet er ekstremt krevende , hun har sikkert litt slik personlighet men hun har også en diagnose som gjør at dette kommer ekstra godt fram.

Ja det er slitsomt, og det er tider jeg skulle ønske at de hadde en pappa som faktisk stilte opp og tok de fast annenhver helg så jeg kunne puste ut.

Sånn er det bare ikke.

 

Men istedenfor å legge skylden på at barnet er vanskelig, så begynn å se løsninger.

En snakk med barnets far og få han til å komme mer på banen slik at du kan trekke deg bort å få litt alenetid når ting blir for mye, slik at du kan hente deg inn igjen og ikke komme med irritasjons utbrudd og henge deg opp i en sirkel over ting som går dårlig.

Jobb med deg selv, sett mål for det samspillet du vil ha med barnet og finn ut hvordan du skal nå det. Da er det gjerne lurt å samtale med mennesker som vet en del mer om oppdragelse en det du gjør og står å ser det utenfor.

For sånn det er nå trigger mest sannsynlig barnet en del ting hos deg som igjen trigger barnet så blir det en negativ spiral. og det er du som voksen som må ta jobben og ansvaret for å komme deg ut av den.

Slik hjelp kan være den store sjansen til å snu negativt til positivt før det får for langt, barnet ditt er ennå ungt og det blir bare verre jo lenger tid det går om du ikke gjøre noe med det. Det er du som må jobbe med deg. Men å hente inn hjelp utenfra betyr også at du må takle å få negativ kritikk på ting og det er vanskelig.

 

Jeg har ei venninne som har slitt mye med sitt barn, barnet er veldig aktivt og til tider utagerende og hadde vanskelig for å høre. De fikk veiledning gjennom barnevernet for å rette på de situasjoner og lære nye måter å hanskes barnet og det har gjort enorm forskjell for de. Ikke minst fordi de lærte å håndtere ting uten irritasjon og sinne. Nå fungerer ting fint igjen og de er ferdig med bv og veiledning. Og ja det var de som strakk ut en hånd og ba om hjelp de ble ikke meldt til bv

 

Anonym poster: 9869c3849de775abc2f42d2a8fc8d0c8

 

Jeg har ikke sagt at alle andre har enkle barn. Jeg forstår at dersom man ikke er konsekvent, ikke har noen oppdragelse og regler å følge, så blir barna umulige. Men det jeg mener er enkelt for en del andre, er at normale oppdragelsesteknikker fungerer på deres barn. Det gjør det ikke på mitt. Hvem vet- kanskje han har en diagnose? Uansett for tidlig å si noe om nå. Men at det kun er diagnoser som er årsak til at standard oppragelse ikke gir ønsket resultat på et hvert barn, er jeg sterkt uenig i. Skal ikke si noe mer utover det.

 

Utover det har jeg vurdert å kontakte helsestasjonen ja, men far ønsker ikke å involvere helsestasjon og evt barnevern, og det må jeg respektere. Jeg ønsker i grunnen ikke det jeg heller, selv om jeg er fortvila. Far er like mye i bildet som jeg er, selv om han nok oppfatter meg som sin hovedomsorgsperson, fordi jeg er den mest omsorgsfulle av oss. Far kan være gøy å leke med, og flink til å ta med ut i parker osv, men vet ikke helt hvordan han skal reagere når han er lei seg feks, og klarer ikke å gi trøst og omsorg på samme måte, og kan være litt skremmende på barnet fordi han ikke vet hvordan han skal betrygge hvis det er noe som oppleves som skummelt. Han er en god far, vi er bare forskjellige. Er vel jeg som er en dårlig mor, heller, som ikke klarer å håndtere min egen unge.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

Du har jo muligheten til å ha ham deltid når du bor sammen med far. Da kan dere jo bytte på.

 

Anonym poster: 313aa74b2d533b5ba1e68bb005d56808

 

Har desverre ikke mulighet til det. Vi deler selvsagt på oppgavene, men når vi er hjemme her begge to, så må jeg ta min del av alt hver dag. Jeg kan ikke sette meg på soverommet og isolere meg der. Dessuten skal han være der jeg er hele tiden, og de gangene jeg må gå unna må jeg som regel låse døra, og da står det en hylende unge og henger på dørklinken utenfor. Ikke mye bedre det. Må nok komme meg helt unna om det skal føles som deltid.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

Skjønner det er slitsom.. Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din, og kanskje be om hjelp. Jobb målrettet og fokuser på resultatene. Om barnet ditt kun er slik med deg er det nok neppe en diagnose som ligger til grunn.

 

Selv startet jeg jobben med oppdragelsen av barna da de var under 6. mnd gamle. Ikke store greiene selvsagt, men poenget er at vi var bevisste fra starten. Nå er de tenåringer og jeg blir i grunn litt provosert når folk som koste hele babytiden for å så oppdage at de har fått et problem med barna sine når de når trassalderen, uttaler at jeg er så heldig...

 

Men å vurdere å flytte fra mannen din for å se barnet ditt mindre synes jeg rett og slett virkelig litt korttenkt og egoistisk! Be om hjelp i stedet... Og lykke til :)

 

Anonym poster: b3b5b83e3948b661d5192454d2112d04

 

Hva slags oppdragelse praktiserte du ved 6 mnd alder?

 

Anonym poster: a269f537d08e07e3161b09d10f632b31

Skrevet

Skjønner det er slitsom.. Men husk på at de fleste som har har barn som oppfører seg normalt ikke bare har fått det rekende på en fjøl.. Det ligger masse innsats og arbeid bak fra de er veldig små. Ta tak i situasjonen din, og kanskje be om hjelp. Jobb målrettet og fokuser på resultatene. Om barnet ditt kun er slik med deg er det nok neppe en diagnose som ligger til grunn.

 

Selv startet jeg jobben med oppdragelsen av barna da de var under 6. mnd gamle. Ikke store greiene selvsagt, men poenget er at vi var bevisste fra starten. Nå er de tenåringer og jeg blir i grunn litt provosert når folk som koste hele babytiden for å så oppdage at de har fått et problem med barna sine når de når trassalderen, uttaler at jeg er så heldig...

 

Men å vurdere å flytte fra mannen din for å se barnet ditt mindre synes jeg rett og slett virkelig litt korttenkt og egoistisk! Be om hjelp i stedet... Og lykke til smile.png

 

Anonym poster: b3b5b83e3948b661d5192454d2112d04

Ikke for å kuppe tråden, men hvordan skal man oppdra spedbarn på under 6 mnd liksom?!

 

Anonym poster: 0fe0227c4d45f2ba42e3bfe986b891a3

Skrevet

Huff, det hørtes ikke kjekt ut.

 

Jeg tror det er kjempeviktig at du tar disse følelsene på alvor og setter deg ned med mannen og lager en plan over hvordan dere skal håndtere situasjonen.

 

Det er klart at det er sårt for deg, for du også ønsker jo å kose deg sammen med gutten din og ikke bare se utfordringene.

 

Hva om dere setter opp faste dager i uken hvor far har hovedansvar for barnet i timene etter jobb og barnehage? Han tar barnet, så tar du husarbeid f.eks?

 

Og siden dere har mulighet til hjelp fra besteforeldre, hva med enten faste ettermiddager eller helger hvor du får helt fri?

 

Jeg har ikke erfaring med så krevende barn selv, så har ikke konkrete råd vedr å takle trass, men jeg skjønner at det er en krevende og trist situasjon for hele familien.

 

Tusen takk for et forståelsesfullt svar. Vi er i den fasen at vi vurderer hva vi skal gjøre, tenker på ulike alternativer for hvordan vi skal håndtere situasjonen. Sikkert derfor dette innlegget kom her akkurat nå, også, egentlig. Du har kanskje rett i at vi burde avtale at far tar han med mer ut av huset osv mens jeg gjør andre ting hjemme. Når det gjelder familie så får vi hjelp når vi trenger det, men føler ikke at det er noe vi kan be om på fast basis. De hadde sikkert gjort det, men da blir det som om vi skulle ha sagt det direkte til dem at vi ikke takler barnet vårt så vi ønsker mindre tid med han. Det er et godt forslag, jeg tror bare ikke jeg klarer det for min egen stolthet. Og det er klart det et sårt tema som du sier også. Jeg skulle så gjerne ønsket at vi kunne hatt bare én liten problemfri dag eller time. Det er sjelden imellom. Jeg har virkelig prøvd alt, føler jeg (selv om det antakeligvis ikke stemmer). Og jeg har tatt han med på aktiviteter av ulike slag for å hygge oss sammen og få litt mer positivitet i hverdagen og kunne kose oss sammen. Men når det skal så lite til for å endevende den koselige situasjonen, og når alt ender på en så negativ måte, så er det negative det eneste som sitter igjen etterpå, kanskje for oss begge. Nå er motivasjonen for å gjøre slike hyggelige ting omtrent lik null. Så som noen sier her så er jeg kanskje litt misunnelig på andre foreldre med "enklere" barn hvis jeg tør å bruke det uttrykket uten å bli skutt her inne. Tenk å kunne kose seg en ettermiddag med kos, lek og moro uten de store utfordringene, eller å kunne ha med mitt eget barn bort på besøk uten å måtte være på hugget konstant for at han ikke skal rive den andre ungen i håret, at jeg må bære en hylende / sparkende unge bort fra situasjoner, osv. Eller i det minste at han hørte etter når han ble snakket til slik at han stoppet opp og kanskje kunne lært til neste gang. Det er ikke noe gode tanker å gå å være misunnelig på andre med andres barn heller, når jeg selvsagt elsker mitt eget, men innimellom kunne ønsket meg å være i noen andres sko. Jeg har forsøkt å innbille meg at det bare er barnet mitt som er ekstra utfordrende, og vi må prøve å holde oppe motet til det går over i en ny og bedre fase, og at ikke problemet ligger i oppdragelsen, og prøvd så godt vi/jeg har kunnet og fortsette med å være konsekvent og følge alle teknikker som finnes. Flere her som sier imot det her og mener at jeg gjør noe galt, og hvis det er sant, eller i det minste at folk tenker slik så kan jeg like gjerne bare gi opp her og nå.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Skrevet

Jeg blir litt provosert når du mener at alle andre en du har fått enkle barn.

Det er ikke sånn det er noen barn er veldig enkle å ha med å gjøre andre litt mer vanskelig men ligger det ikke en diagnose bak så har det med samspill og oppdragelse å gjøre i stor grad.

 

Jeg er selv alenemor til to barn som jeg har 100%, det ene barnet er veldig lett å ha med å gjøre for det meste, det andre barnet er ekstremt krevende , hun har sikkert litt slik personlighet men hun har også en diagnose som gjør at dette kommer ekstra godt fram.

Ja det er slitsomt, og det er tider jeg skulle ønske at de hadde en pappa som faktisk stilte opp og tok de fast annenhver helg så jeg kunne puste ut.

Sånn er det bare ikke.

 

Men istedenfor å legge skylden på at barnet er vanskelig, så begynn å se løsninger.

En snakk med barnets far og få han til å komme mer på banen slik at du kan trekke deg bort å få litt alenetid når ting blir for mye, slik at du kan hente deg inn igjen og ikke komme med irritasjons utbrudd og henge deg opp i en sirkel over ting som går dårlig.

Jobb med deg selv, sett mål for det samspillet du vil ha med barnet og finn ut hvordan du skal nå det. Da er det gjerne lurt å samtale med mennesker som vet en del mer om oppdragelse en det du gjør og står å ser det utenfor.

For sånn det er nå trigger mest sannsynlig barnet en del ting hos deg som igjen trigger barnet så blir det en negativ spiral. og det er du som voksen som må ta jobben og ansvaret for å komme deg ut av den.

Slik hjelp kan være den store sjansen til å snu negativt til positivt før det får for langt, barnet ditt er ennå ungt og det blir bare verre jo lenger tid det går om du ikke gjøre noe med det. Det er du som må jobbe med deg. Men å hente inn hjelp utenfra betyr også at du må takle å få negativ kritikk på ting og det er vanskelig.

 

Jeg har ei venninne som har slitt mye med sitt barn, barnet er veldig aktivt og til tider utagerende og hadde vanskelig for å høre. De fikk veiledning gjennom barnevernet for å rette på de situasjoner og lære nye måter å hanskes barnet og det har gjort enorm forskjell for de. Ikke minst fordi de lærte å håndtere ting uten irritasjon og sinne. Nå fungerer ting fint igjen og de er ferdig med bv og veiledning. Og ja det var de som strakk ut en hånd og ba om hjelp de ble ikke meldt til bv

 

Anonym poster: 9869c3849de775abc2f42d2a8fc8d0c8

 

Jeg har ikke sagt at alle andre har enkle barn. Jeg forstår at dersom man ikke er konsekvent, ikke har noen oppdragelse og regler å følge, så blir barna umulige. Men det jeg mener er enkelt for en del andre, er at normale oppdragelsesteknikker fungerer på deres barn. Det gjør det ikke på mitt. Hvem vet- kanskje han har en diagnose? Uansett for tidlig å si noe om nå. Men at det kun er diagnoser som er årsak til at standard oppragelse ikke gir ønsket resultat på et hvert barn, er jeg sterkt uenig i. Skal ikke si noe mer utover det.

 

Utover det har jeg vurdert å kontakte helsestasjonen ja, men far ønsker ikke å involvere helsestasjon og evt barnevern, og det må jeg respektere. Jeg ønsker i grunnen ikke det jeg heller, selv om jeg er fortvila. Far er like mye i bildet som jeg er, selv om han nok oppfatter meg som sin hovedomsorgsperson, fordi jeg er den mest omsorgsfulle av oss. Far kan være gøy å leke med, og flink til å ta med ut i parker osv, men vet ikke helt hvordan han skal reagere når han er lei seg feks, og klarer ikke å gi trøst og omsorg på samme måte, og kan være litt skremmende på barnet fordi han ikke vet hvordan han skal betrygge hvis det er noe som oppleves som skummelt. Han er en god far, vi er bare forskjellige. Er vel jeg som er en dårlig mor, heller, som ikke klarer å håndtere min egen unge.

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

 

Ingen sier at du er en dårlig mor du har et steg forann dårlige mødre med at du ser problemet, men du må også tenke løsninger. Om du ikke ønsker å involvere andre kan dere jo ta et foreldre kurs.

Lære kan hende andre teknikker en det dere bruker i dag. Mannen din trenger også å lære ting, man må kunne vise både omsorg og disiplin.

 

Men jeg står fast med at du må snakke med mannen din, og faktisk flytte deg ut av huset mer slik at mannen må ta barnet selv når barnet har slått seg eller er lei seg.

Slik at far får øve seg på å være den omsorgpersonen, for det får han ikke øvelse i når du er tilstede om barnet hele tiden trekker til deg i slike situasjoner.

Og du får tid borte fra barnet og situasjonen.

 

Og jeg holder fast på at alle barn uten diagnose kan oppdras til å bli roligere og lettere å ha med å gjøre, det kan også de med diagnose 8i fleste tilfeller). Men poenget er hva som passer for naboungen ikke alltid er samme måte som passer for ditt barn.

Selv to søsken kan trenge forskjellige framgangsmåter for å oppnå samme resultat.Nettopp fordi alle barn er forskjellige

 

Anonym poster: 9869c3849de775abc2f42d2a8fc8d0c8

Skrevet

"Og jeg holder fast på at alle barn uten diagnose kan oppdras til å bli roligere og lettere å ha med å gjøre, det kan også de med diagnose 8i fleste tilfeller). Men poenget er hva som passer for naboungen ikke alltid er samme måte som passer for ditt barn."

 

Det kan jeg si meg helt enig i. Det blir noe annet enn det som ble sagt over her tidligere. Vi forsøker stadig nye "teknikker", og jeg søker stadig informasjon om oppdragelsestips. Kanskje det finnes noe uutprøvd som ville fungert bedre. Samtidig er jo barnet under enorm utvikling i den alderen, og det vi har prøvd før bør kanskje prøves igjen. Jeg har tro på at det å være konsekvent feks gjør at ting ikke behøver å forverre seg slik det kanskje gjør om vi ikke hadde vært konsekvente. Så det kan godt være at ting fungerer til en viss grad også, hvis vi hadde kutta ut oppdragelse så hadde han kanskje hatt enda mer kraftig slik oppførsel. Så jeg ønsker å klare å stå i situasjonen og holde ut. Problemet mitt nå er at jeg er så kjørt at jeg ikke klarer det, føler jeg. Siste ukene har jeg mistet motet og energien til å holde ut. Det jeg klarte for noen uker siden, gjør nå at jeg kan briste ut i gråt foran ungen, eller kjefte i en mye kraftigere tone enn nødvendig (ekspoderer...).

 

HI

 

Anonym poster: 1d116c6a69da7b44336871e99f0d3a96

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...