SPØRSMÅL OM BARNEVERN

[Anonym bruker]

Spørr dere som er ansatt, og dere som selv har vært i møter.

 

Det sies jo nå at barnevernet er annerledes en tidligere, at de nå mer er der for å hjelpe foreldre og finne løsninger sammen. At barnevernet ikke er mennesker man skal frykte, de er bare der for å hjelpe.

 

Da må jeg spørre: Er alle ansatte like grusomme? Som sitter å stirrer ned foreldre i møter, ser på dem som om de planlegger drap på barna sine.

 

Jeg er av typen som blir supernervøs i slike settinger. Skjelver, leker med håret, henda, leppene skjelver når jeg snakker, osv. Ikke hvis de jeg snakker med er mottakelige, hyggelige og blide, men om jeg føler meg redd.

 

Barnevernet.. fysj. Ble stirret ned (stirret langt langt langt ned i sjela) av 2 strenge damer, som stiller spørsmål, og etter hvert spørsmål gransker hele meg nøye for å vise at de ser om jeg lyver.

Ser på meg med stygge stygge blikk, og får meg til å føle meg som en kriminell.

 

Er dette virkelig normalt?

 

Og jeg har heller ikke gjort noe galt, var ikke jeg som hadde blitt meldt en gang, bare en bagatell og det var meldeplikt.

 

Jeg satt med tårer i øynene på slutten av møtet, for det var en så ekkel opplevelse.

 

"Er du nervøs eller"

" Hva tror du kommer tl å skje da"

"Er du redd for at vi skal finne ut noe om deg?"

"Er du redd for at vi skal finne ut noe om mannen din"

 

Jeg gikk rett ut og gråt hele veien hjem i frykt for at de faktisk skulle komme på døra å hente barnet mitt, for etter den opplevelsen var det det jeg så for meg.

Har jo hørt noen (få men noen) skrekkhistorier.

 

Er det normalt at man skal bli sett ned på og rakket ned på i disse møtene? Er det meningen at man skal bli skremt og redd?

 

Anonym poster: be3d9935157272b8c88a641b75893541

[Ikkenonick]

Skremt og redd, i alle fall i forkant er helt normalt.

Her i Norge finnes det enormt mange skrekkhistorier med barnevernet.

 

Vi ble meldt på bakgrunn av løgn og komminikasjonsproblemer med barnehagen, og traff på en superhyggelig, innmari søt, flink og oppegående dame. Maktbalansen i samtalene var heller aldri skev, og hun kom på alle møter (1 i bhg, ett hjemme og et hvor vi var der nede for å få henleggelsespapirene) alene.

 

Så nei, at det blir sånn for deg er jo ikke hyggelig. Men jeg skjønner jo spørsmålene deres også, naturlig å stille disse egentlig for å se på responsen din.

Og hvis du klarer å innstille deg på at kanskje de ikke vil det beste for deg og mannen, men 110% for barnet, og du vet selv du er best for barnet, ja da blir nok samarbeidsklimaet mye bedre med en gang

 

Lykke til, senk skuldrene og åpne både dør og hjerte på veien, så går det nok helt utmerket skal du se.

[Anonym bruker]

Skremt og redd, i alle fall i forkant er helt normalt.

Her i Norge finnes det enormt mange skrekkhistorier med barnevernet.

 

Vi ble meldt på bakgrunn av løgn og komminikasjonsproblemer med barnehagen, og traff på en superhyggelig, innmari søt, flink og oppegående dame. Maktbalansen i samtalene var heller aldri skev, og hun kom på alle møter (1 i bhg, ett hjemme og et hvor vi var der nede for å få henleggelsespapirene) alene.

 

Så nei, at det blir sånn for deg er jo ikke hyggelig. Men jeg skjønner jo spørsmålene deres også, naturlig å stille disse egentlig for å se på responsen din.

Og hvis du klarer å innstille deg på at kanskje de ikke vil det beste for deg og mannen, men 110% for barnet, og du vet selv du er best for barnet, ja da blir nok samarbeidsklimaet mye bedre med en gang

 

Lykke til, senk skuldrene og åpne både dør og hjerte på veien, så går det nok helt utmerket skal du se.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår spørsmålene, men måten disse 2 damene snakket, og oppførte seg på..

De så på, og snakket til meg som om jeg var en liten gangster-drittunge på 15 år som hadde fått et barn jeg absolutt ikke kunne ta vare på

 

 

Anonym poster: be3d9935157272b8c88a641b75893541

[Ikkenonick]

Skremt og redd, i alle fall i forkant er helt normalt.

Her i Norge finnes det enormt mange skrekkhistorier med barnevernet.

 

Vi ble meldt på bakgrunn av løgn og komminikasjonsproblemer med barnehagen, og traff på en superhyggelig, innmari søt, flink og oppegående dame. Maktbalansen i samtalene var heller aldri skev, og hun kom på alle møter (1 i bhg, ett hjemme og et hvor vi var der nede for å få henleggelsespapirene) alene.

 

Så nei, at det blir sånn for deg er jo ikke hyggelig. Men jeg skjønner jo spørsmålene deres også, naturlig å stille disse egentlig for å se på responsen din.

Og hvis du klarer å innstille deg på at kanskje de ikke vil det beste for deg og mannen, men 110% for barnet, og du vet selv du er best for barnet, ja da blir nok samarbeidsklimaet mye bedre med en gang

 

Lykke til, senk skuldrene og åpne både dør og hjerte på veien, så går det nok helt utmerket skal du se.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår spørsmålene, men måten disse 2 damene snakket, og oppførte seg på..

De så på, og snakket til meg som om jeg var en liten gangster-drittunge på 15 år som hadde fått et barn jeg absolutt ikke kunne ta vare på

 

 

Anonym poster: be3d9935157272b8c88a641b75893541

 

Hehe, for en sammenligning

Skjønner. Det kan jo være de rett og slett er drittkjerringer også, som alle andre steder finnes det alltids noen av dem på de fleste arbeidsplasser og barnevernet er ikke noe unntak. Men jeg står fremdeles på rådet jeg har gitt over.

Finnes det ingenting å sette fingeren på så gjør det ikke det, og "normal" er et ganske vidt spekter

[Anonym bruker]

Ja, vi er skikkelig grusomme alle som en. Vi går inn for å forsure møtet og skremme vettet av folk, siden erfaring tilsier at det gir det beste samarbeidsklimaet fremover...

 

Nei, altså - nei. Jeg tror nok i blant vi kan oppleves skremmende. Jeg bruker vanligvis ganske mye tid på første møte til å forklare hva oppgaven vår er, hvordan vi jobber, hvilke rettigheter familien har til innsyn og å ha med noen om de ønsker, samt at vi har stor forståelse for at det gjerne er fordømt ubehagelig å sitte på kontoret hos oss uansett hva meldingen går ut på. Flere ganger har jeg opplevd at foreldre begynner å gråte av lettelse, fordi mange - særlig de som er litt ferske i landet - kommer til oss og har bare hørt at "barnevernet tar barna våre." Noen ganger får vi klem og middagsinvitasjoner. Det er relativt sjelden at folk stormer ut i raseri, men det forekommer jo det også.

 

Anonym poster: adfea767ae1da53fce3650971490af12

[Anonym bruker]

Jeg jobber i barnevernet og har ikke fått tilbakemeldinger på at jeg oppfører meg på den måten (jeg bruker å spørre etterpå om møtet har vært greit og om hvordan foreldrene har oppfattet møte. det er noe mange liker å bli spurt om og tilbakemeldinger fra foreldrene kan gjøre meg bedre i min jobb. det er et samarbeid).

 

Om jeg oppfatter noen som nervøse eller svært engstelige så kan jeg spørre om det. Da er måten jeg spør på viktig. Jeg anklager ikke, men jeg kan feks. si: "jeg ser at du kanskje er litt nervøs. ønsker du å si noe om det?". Om mamma / pappa ikke vil si noe om det så lar jeg det ligge.

 

Kommunikasjon og det å ivareta foreldrene er viktig på et slikt møte. Samspill og den følelsen foreldrene sitter igjen med etter møtet sier mye om hvordan samarbeid vi vil få, hvordan jeg er i jobben min og hvordan veien videre vil bli.

Verken foreldrene, barnet eller jeg som barnevernspedagog har noe å vinne på at jeg ydmyker foreldrene, er respektløs eller setter foreldrene i en enda verre situasjon enn de allerede opplever at de er i.

 

Anonym poster: fc40a9f21d2ddd365bb08d4697e91fdf

[Anonym bruker]

Kanskje jeg bare har vært veldig uheldig med saksbehandlere .

 

HI

 

Anonym poster: be3d9935157272b8c88a641b75893541

[Anonym bruker]

Jeg er ikek ansatt eller "under barnevernet", men har samarbeidet med de i mange tilfeller. Jeg opplever de absolutt ikke slik du beskriver.

 

Generelt vil jeg si at abrnevernet stort sett befatter seg med alvorlige saker. de har rett og slett ikke tid og anledning til å ta tak i trivielle ting. Det er kun offentlig ansatte som har meldeplikt, og da kun ved mistanke om mishandling i hjemmet, alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende og store adferdsproblemer. det froeligger ikke meldeplikt på "bagateller".

 

Min erfaring er desverre at mange av de som blir meldt og innkalt til samtale hos barnevernet, ikke klarer å se seg selv i situasjonen. De har en forestilling om at barnevernet er den store stygge ulven og at de selv absolutt ikke gjør noe som helst galt.

 

Anonym poster: 7ff165d4c50772bd0c7c35714530d591

[Anonym bruker]

Jeg opplever akkurat det du sier der HI. Jeg ba om hjelp selv pga en krisesituasjon og nå vrir og vender de på alt for å prøve å ta fra meg barna.

Jeg lå på sykehuset og ba om hjelp. De kryssforhørte meg på det groveste på sykehuset uten å ta hensyn til at jeg hadde hatt store smerter over flere døgn og ikke sovet.

Jeg fortalte til leger og sykepleiere og sa at jeg aldri kommer til å kontakte de igjen frivillig. En sa at 'jeg har hørt flere som har sagt det'. Slik skal det ikke være.

Legen min sa 'de kan være grusomme, jeg vet det.'

De kom her med en super arrogant holdning og klagde på at det lå leker på gulvet på lekerommet.

Jeg stoler ikke på de og har kontaktet advokat som sier at han har hørt om mange slike skrekkeksempler.

Jeg vet de har ingenting å ta meg på, men når de vrir alt til noe ille blir jeg skremt og tør ikke å "gå denne veien alene". Lykke til HI. Du er ikke alene om å oppleve negative ting med bv.

Til meg sa de også på tlf. 'er du redd for at vi skal komme?'. Jeg sa 'nei, hvorfor skulle jeg være det?'

 

Anonym poster: 73107eca11943f9b869d6b04ccb0adc9

[Anonym bruker]

Barnevernet pirker borti det såreste hos mennesker. At voksne ikke strekker til som foreldre, at psykisk sykdom, økonomistyring, samlivsproblemer eller egen barndom ødelegger for en selv.

Selvsagt føler man seg angrepet når barnevernet pirker borti, selvsagt blir man usikker.

 

Foreldre reagerer veldig forskjellig på disse situasjonene, barnevernansatte reagerer forskjellig og man tramper på tær. Man tramper på tær for å komme nærmest mulig sannheten. Noen gråter, noen blir aggressive, noen går i "lås" og noen deltar og bidrar.

 

I løpet av 3 mnd, skal barnevernet undersøke, innhente informasjon, avholde møter, hjemmebesøk, veilede, samarbeide, komme i posisjon til å vurdere og konkludere om det er grunn til videre bekymring, omsorgsovertakelse eller henlegge. 3 mnd er ikke så lang tid til å fatte beslutninger som har betydning for familiers liv, og som saksbehandler kan man ikke alltid bruke så lang tid på å trygge foreldre som foreldrene har behov for. Derfor kan noen føle seg overkjørt i disse situasjonene.

Når det er sagt, det er veldig individuellt, og jeg har aldri opplevd at det ikke har gått an å "fixe" samarbeidsklimaet, selv ikke i de mest fastlåste situasjoner.

 

Anonym poster: 58ba5600685e8ca434013c4d03942bfb

[Anonym bruker]

Mitt første møte med barnevernet var ikke særlig koselig. Det var med ei dame som var veldig opptatt av å påpeke at her var det hun som var sjefen og at hvis ikke jeg var grei, kunne hun bruke det mot meg. Følte meg veldig liten da. Men etter å ha byttet saksbehandler, har jeg kun vært positiv. Det første neste saksbehandler sa, var at hun var veldig interessert i å høre min side av saken. Og så fortalte hun at barnevernets oppgave ikke er å ta barn, men å hjelpe de som eventuelt ikke har det så bra. Tredje og fjerde person jeg har møtt i barnevernet har også vært veldig hyggelige, og de har hatt stor forståelse for at jeg har vært nervøs.

 

Anonym poster: d5cddf9db276693bfa33e611a4ccd108

[PintSizedDictator]

Jeg har hatt to forskjellige saksbehandlere, begge like hyggelige og koselige. Jeg føler meg komplett avslappet sammen med dem. Unge damer begge to og veldig forståelsesfulle. Jeg følte at jeg kunne si hva som helst til dem uten at det skulle brukes mot meg på noe vis. Når jeg selv sa at jeg følte at jeg sviktet som mor fordi min eldste datter sliter slik hun gjør, så fikk jeg beskjed om at det er helt vanlig å føle slik, men ikke nødvendigvis sant. Så smilte hun og tilbød meg en kopp kaffe og sa at jeg nok var den som best kunne være mor for mitt barn.

 

Føler veldig med de av dere som er uheldig nok til å få en usympatisk saksbehandler. Det er greit nok at de i hovedsak er der for barna og ikke foreldrene, men det hjelper jo ingen å gjøre en allerede usikker mor eller far til et nervevrak.

[Anonym bruker]

Jeg er ikek ansatt eller "under barnevernet", men har samarbeidet med de i mange tilfeller. Jeg opplever de absolutt ikke slik du beskriver.

 

Generelt vil jeg si at abrnevernet stort sett befatter seg med alvorlige saker. de har rett og slett ikke tid og anledning til å ta tak i trivielle ting. Det er kun offentlig ansatte som har meldeplikt, og da kun ved mistanke om mishandling i hjemmet, alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende og store adferdsproblemer. det froeligger ikke meldeplikt på "bagateller".

 

Min erfaring er desverre at mange av de som blir meldt og innkalt til samtale hos barnevernet, ikke klarer å se seg selv i situasjonen. De har en forestilling om at barnevernet er den store stygge ulven og at de selv absolutt ikke gjør noe som helst galt.

 

Anonym poster: 7ff165d4c50772bd0c7c35714530d591

 

Politiet har plikt til å melde ifra uansett om den de "pågriper" har barn. Nå ble ingen pågrepet, men pappa til barnet drakk seg for full på bursdagen sin. Han gjorde ingenting galt, men han var for full til å komme seg hjem selv, dermed ble han sovende på glattcella. Dette ble da meldt fra politiet til barnevernet.

Sprit er farlig, det vet vi vel alle, og blir det litt for mye litt for fort, sier det fort pang i toppen. Det er så klart ikke bra, men det var et engangstilfelle. Nettopp derfor det gikk så galt da han først drakk så mye..

 

Han var ikke voldelig, truende, eller noe annet mot politiet eller andre, kun for full til å komme seg hjem og ta vare på seg selv.

 

Jeg og barnet bor ikke sammen med han en gang, så hvorfor en hel sak ble opprettet pga dette, er for meg ganske uforståelig. Fordi han drakk seg full på bursdagen sin, er det automatisk mistanke om mishandling, eller alvorlig omsorgsvikt ? Hadde forstått det om han drakk seg full mens barnet var til stede..

 

Også blir JEG behandlet på den måten. Syntes det er urettferdig. Rett og slett.

Jeg drikker jo ikke en gang.

 

Så at jeg blir behandlet som en kriminell og grusom forelder er ikke riktig.

 

 

Anonym poster: be3d9935157272b8c88a641b75893541