Høygravid og sårbar... Eller, hva tror dere?

[Anonym bruker]

Samboeren min er en friluftsmann. Jeg deler interessen og vi gjorde alt sammen før. Så kom det første barnet... Vi driver enda med friluft hele familien (fiske,jakt,fjell) og hver for oss, men det blir jo ikke slik som før. Anyway, det er ikke poenget..

 

Nå er jeg gravid med nr to. Før svangerskapet hadde jeg masse å gjøre om kveldene og masse venner. På grunn av diverse problemer i svangerskapet har jeg mistet alle relasjonene jeg hadde. Vært sykemeldt fra jobb i ett halvt år og ellers trukket meg unna det meste. Ikke for at jeg har hatt lyst, men på grunn av det man kanskje kan kalle en form for angst.

 

Samboer jobber laange dager og annenhver helg. Han kommer hjem ca 18 og junior er i seng klokken 19-20. Etter det drar gjerne samboer på skyting, jakt, fiske osv iallefall 4-5 ganger i uken. Nå i helga hadde han frihelg og prioriterte alikevell å dra på skyting klokken 08 i morges. Kom hjem i 18-tiden. Og klokka 2130 dro han på havet på fiske. Da klarte jeg ikke holde tårene inne lengre...

 

Han vet at jeg sliter med å være alene i dette svangerskapet og jeg føler ikke at jeg er annet enn alene. Hadde ikke jeg hatt Mamma disse månedene så vet jeg faktisk ikke hvordan det skulle gått! Det som kanskje gjør det ekstra trist er at jeg orker ikke kjefte å nekte han dra, for det som skjer da er at han blir surkete. Er han ikke surkete sitter han stort sett i stolen å sover til jeg legger meg. Da våkner han og ser på tv til sånn 04-05 på morgenen før han legger seg.

 

Føler jeg ikke har noen kjæreste i det hele tatt. Han er innom av og til for å hilse på sønnen sin. Ikke vil han sitte sammen med meg i sofaen (jeg spør hver kveld), ikke prater vi når han en sjelden gang er hjemme (siden han sover) og ellers ser det ikke ut som han bryr seg om hva jeg går igjennom. Ikke sover han sammen med meg heller så jeg får 0 nærkontakt for tiden.

 

Bare gråter og gråter i kveld. Vet ikke om det kan være at jeg er høygravid og sårbar nå. Itillegg til å ha mistet hele mitt nettverk og mitt "liv" til denne graviditeten. At det egentlig ikke er hans skyld i det hele tatt,,,

 

Uff, nå ble dette langt men. Takk for at du leste...

 

Anonym poster: fdbda6d6b421b694e5481c81b15de5f4

[Anonym bruker]

Kjære deg, det høres tungt ut.

Vet ikke hva jeg kan si som kan hjelpe, men jeg leste hele innlegget ditt og føler med deg.

 

Går det an at du prater med mannen din? Si at i denne situasjonen trenger du at han er der fysisk for deg og det barnet dere har, og at det er NÅ han må gjøre en innsats, siden du per idag ikke greier å nyttiggjøre deg ditt nettverk. Dessuten har ogsåhan en jobb å gjøre hjemme.

Be ham om det du vil ha - direkte.

 

Håper i morgen er en bedre dag for deg.

Stor trøsteklem fra Vestlandet!

 

Anonym poster: d07b975c75e32fcbe4dd680f29dbd7ec

[Anonym bruker]

Han høres forferdelig egoistisk ut! Din situasjon hadde for meg vært helt uholdbar! Familien skal, etter min mening, altid komme først. Her i huset er det ikke ok med personlige fritidsaktiviteter før etter barnas leggetid, og helgene er familietid, hvor vi skal gjøre ting sammen som familie. At han hadde dratt og vært borte timesvis en lørdag, uten å ta med seg ungene, hadde jeg ikke akseptert. Selvsagt er det ok om det er snakk om en lørdag fra tid til annen, men ikke som en fast aktivitet, og ikke uten at vi har diskutert på forhånd, og blitt enige.

 

Alle familier er ulike, og dere må finne hva som passer for dere, men dere må definitivt ta en prat - ikke la vær å si noe, og lid i stillhet, det lønner seg ikke i lengden. Du må ta en prat med han, hvor du er ærlig og direkte, og du må stille krav til han! Alt annet er å gjøre deg selv en bjørnetjeneste! Som familie er man et team, og "there's no I in team" ;-)

 

Anonym poster: 468194d0fadab3f04d897fab86038991

[Anonym bruker]

Takk for svar damer. Godt å ha dette forumet innimellom.

 

Samboer kom forøvrig hjem 06 førsta, etter at jeg spesifikt ba han ikke være borte HALVE natten siden vi har ting å gjøre i dag sammen med familien. Blir så lei meg.

 

Anonym poster: 28197fb3459f460deac96e9e85bd86ce

[Elina]

Han er en egoist og trenger å få som ørene flagrer. Men kjenner jeg typen person rett så har han ingen selvinnsikt sier til deg at det er du som er på jordet. Men det er HAN HAN HAN.....! Hadde du vært min venninne så hadde jeg ikke kunnet dy meg! Han må da for svingende forstå at livet endrer seg når man får barn! Jeg merker jeg blir litt forbanna her jeg sitter!

 

Samboeren min er også litt ego til tider, men DETTE tar kaka og kaffen og ALT!

[Anonym bruker]

Ikke bli lei deg.

Bli sint!

 

Tenk på hvor urettferdig det er, hvor skjevfordelt det er, hvor stusselig det er.

Det var ikke slik det skulle være, eller hur??

 

Bli RASENDE!

Go get him, girl!

 

Anonym poster: d07b975c75e32fcbe4dd680f29dbd7ec

[Anonym bruker]

Hadde aldri funnet meg i det. Høres jo ut som du her mer eller mindre alenemamma til en, snart til to. Bryr han seg ikke når du gråter engang? Hadde blitt rasende! Snakk med han, kanskje du bør skremme han litt, si at du kanskje ikke orker mer om det skal være sånn at han lever livet sitt videre som før, mens du har gitt slipp på så mye. Håper han skjerper seg, for din del. Savner han ikke barnet sitt da? Høres jo ut som han tilbringer forferdelig lite tid sammen med barnet også!

 

Anonym poster: 6c220fd8df6c1df77b53d0ad6d47baee