Flere som tåler mer enn dere burde?? ang mannfolk!

[Anonym bruker]

29 uker på vei er jeg.. har funksjonshemmende svangerskap og er sykmeldt på grunn av dette. Jeg kan knapt bevege meg, har høyt blodtrykk og svangerskapsmigrene. Har 2 barn hjemme, ei jente på seks og en gutt på 3. Vi har to hunder også.

 

De siste to ukene har barna vært hjemme grunnet magevirus som ikke ville gå over. Jeg har vasket dyner, puter, tepper, håndkler og klær 24/7. Det har vært minimalt med nattesøvn og veldig mye ekstraarbeid på dagen med to syke barn.

 

Føler meg som en zoombie. Har 0 krefter, men biter tenna sammen og tar opp barna, får de i barnehagen, handler, lager middag og alt annet som har med barn, hus, hjem og bikkjer å gjøre.

 

Mannen derimot gir blanke faen. Han finns ikke omtenksom. Står opp før oss og kommer hjem igjen, etter at barna er lagd. Han er selvsagt på jobb. Han er selvstendig næringsdrivende.

Idag er det helg og han er ferdig med våronna. Jeg gledet meg sånn til å kvile. Til å kunne slappe av og rett og slett puste ut litt! Han dro ut igjen, fordi det var mye annet han kunne gjøre selv om våronna er ferdig.

 

Han fatter ikke at litt hjelp hadde vært så velkomment. Litt tid på kona som er gravid. Litt tid til barna som kjeder seg med ei mamma som ikke har energi til å finne på så mye moro.

 

Jeg kunne jo bare kastet håndkle og gitt opp, lagt meg ned og ikke stått opp igjen...

 

Føler meg så uelsket og har lyst å ta med meg barna og magen og stikke... :(

 

Anonym poster: 42beb1c9230bac2cdb4e6ce217d914c1

[Anonym bruker]

Måtte bare lufte det ut...

 

Anonym poster: c9277027fdc5c28a68060afed67e83ff

[Ikkenonick]

Vurdert å si det til ham?

Menn er ikke tankelesere, og oftest ikke spesielt gode på hint og slikt heller.

[Anonym bruker]

Men kjære deg, du må jo si fra! Si det slik: I morgen må jeg slappe av og du må ta ungene og alt som hører med. Føler meg ikke helt bra. Tusen takk skal du ha.

 

Etterhvert sier du fra at du trenger mer hjelp i hverdagen også. Ingen hint, mannfolk skjønner ikke sånt. Klar beskjed om eksakt hva du forventer - på en hyggelig måte, selvfølgelig.

 

Anonym poster: 73680448e91630c1ea6eab3b352c5358

[Anonym bruker]

Nytter ikke at du har slik om du ikke sier ifra. Sett deg ned med han og snakk sammen! Om det ikke nytter hadde jeg nok blitt rasende. Jobb og penger er ikke alt her i livet.

 

Anonym poster: 0852266eb83b1a10af48959fd646ac1d

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg har sagt ifra.. bedt om mer hjelp og forståelse.. ender faktisk med en sur mann som er sur for at han må være hjemme når det er fint vær, for da skulle han ha gjort så mye ute..

 

Her en dag kollapset jeg.. jeg prøvde å ringe, men han tok ikke telefonen. Så jeg sendte melding om at idag blir det ikke middag, idag blir det ingenting for jeg trenger å sove. Jeg lå fra morgen til morgen dagen etter. Han ble oppgitt og sendte barna til svigermor.

Han mener at siden jeg er sykmeldt og ellers en veldig sterk kvinne som fikser og ordner alt, så burde jeg ordne dette uten å klage. Graviditet er tross alt ingen sykdom og alle kvinner i hele verden fikser det med eller uten smerter.

 

Anonym poster: c9277027fdc5c28a68060afed67e83ff

[Helene7]

Kanskje du burde ta han med til jordmor eller legen så kan de fortelle han et par sannheter.

[Fire gullunger(">)]

Han høres meget usympatisk ut! Snakke med svigermor, kanskje hun kan "strekke" han opp litt? Ta han med til legen, få legen til å snakke med mannen?

[Lektor Doppler med tillegg]

Og sånn ble han i svangerskap nr 3?