Jeg blir så lei meg... oppførselen til 2-åring?

[Anonym bruker]

Har en 2,5-åring som har litt mer "ekstrem" oppførsel enn de fleste andre toåringer jeg har møtt. Ikke unormal oppførsel til å være såpass liten, bare i hyppigere grad og større skala enn gjennomsnittet. Hun har et voldsomt til temperament, og er fryktelig sta. Dessverre så går dette utover andre barn til tider, noe jeg synes er veldig leit. Hun kan skremme, sparke, slå, bite, dytte, ta fra leker m.m. Det foregår ikke hele tiden, men som regel et eller annet hver gang, og når det skjer så er det selvsagt lite trivelig, og merker jeg mister lysten til å finne på aktiviteter med venner som har barn i samme alder. Tenker også at de kanskje gjengjelder de tankene uten at de "tør" å si det.

 

Selvsagt får hun reaksjoner på atferden hver gang, og det er ikke det jeg ønsker innspill på nå heller... Det jeg lurer litt på er hva andre tenker når slikt skjer (tenker da på situasjoner med barn i den alderen)? Hva vil du forelderen til det utagerende barnet skal gjøre?

 

Det andre jeg lurer på er hvordan jeg skal takle mine egne følelser rundt dette? I situasjoner med mye slik atferd, eller i mer voldsom grad, så merker jeg at jeg blir både flau og oppriktig lei meg, og samtidig opplever veldig negative tanker og følelser til barnet mitt som jeg ikke har lyst til å føle når hun oppfører seg slik.

 

Anonym poster: 42b8b855bd09e118fc592acce77cb7d8

[Anonym bruker]

Spørsmålstegnet i overskriften skulle ikke vært der. HI

 

Anonym poster: 42b8b855bd09e118fc592acce77cb7d8

[Mamma_til_2]

vanskelig og si, noen barn har sterk egenvilje og den kommer ofte frem i den alderen da de skal lære og dele og leke fint akkurat da trassen er på det beste jeg tror i forhold til barnet er det bra at du gir reaksjon på at det ikke er ok og om det har vært mitt barn som fikk "oppleve utageringen" til ditt barn så hadde jeg vært fornøyd med akkurat det for jeg vet at ikke alle barn er like og ikke alle barn er enkle stå på og ikke gi opp

 

i forhold til din egen reaksjon på barnets oppførsel så må jeg bare si, ikke vis dette til barnet, da hun kan ta det som ett tegn på at - oy gjør jeg slik så blir mamma rar i ansiktet (flau ) det var litt gøy gjøre det mere- !!

 

Vær rolig og presis og fortsett med og forklare forklare forklare med en bestemt men ikke sint tone, det blir bedre og de negative tankene de tenker menge når barna dems ikke er 100% engler så de er ikke noe og tenke på så lenge det bare er tanker

 

Om det er noe trøst så er min 1.5 årige datter allerede bynt med - NEI den er min den er min!! uansett hva det er! tipper hun ikke blir enkel!

[Anonym bruker]

Hvis jeg var venninnen din hadde jeg villet at du tok barnet ditt fysisk vekk fra de andre barna hver gang han/hun slår,sparker eller oppfører seg ufint. Oppfører man seg som en "drittunge" får man ikke være med å leke, dette kan de lære tidlig.

 

Jeg gjør det samme om min skulle finne på kluss, da får han pent kjede seg på fanget mitt til han har roet seg og sagt unnskyld til de andre. (Han er riktignok et år eldre, men)

 

Anonym poster: 162e800665d90303670e38c6d8ed55e6

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du blir lei deg, har litt samme greia, men dessverre ingen råd å gi. Annet enn at det må jo bli bedre med tiden, når de får litt mer vett og det blir lettere å forklare/diskutere med dem

 

Min bare stikker av, og driiiter i om jeg blir borte (gjemmer meg). Han løper gjerne ut mot veien, og bare ler/overser meg når jeg gjør meg streng og prøver å få ham til å forstå alvoret. Han kan slå meg, og spytte (!) på meg. Han roper og hyler når jeg ber ham om ikke å gjøre det, og kaster mat/gjenstander i gulvet for å demonstrere. Jeg blir mange ganger veldig sliten og provosert, og veldig fortvilet. Håper dette går over snart. Jeg prøver å være veldig konsekvent, og kan gjøre meg skikkelig sint og streng, men det går bare ikke inn.

 

Han er samtidig en utrolig god og snill liten gutt. Han koser og susser og klemmer. Han er min lille skatt!

 

Anonym poster: f0743449e14a7c68cfc1bcc793dc4c23

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar Ønsker gjerne at flere svar også, om noen har flere innspill HI

 

Anonym poster: 42b8b855bd09e118fc592acce77cb7d8

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det!

Er ikke gøy når folk trekker barna sine unna bare de ser sønnen min

Men samtidig så skjønner jeg jo veldig godt at de ikke tar sjansen på være i nærheten av sønnen min når han kan finne på å bite og slå.

Jeg irettesetter han alltid men til ingen nytte :S

 

Anonym poster: ac705cadbfe760d93289499260c713ab

[Anonym bruker]

Minner meg om min sønn til tider. Det er masse gode tips i boken "de utrolige årene". Jeg har akkurat kjøpt den og allerede hatt god nytte av de lille jeg har lest (metoder og måter å snakke til barnet). Jeg pleier i alle fall gi klar beskjed at "det ikke er lov å slå", og si den andre blir lei seg. på sikt vil det forhåpentligvis hjelpe, men må nok ha en god dose tålmodighet, empati tar tid å læres og føles.

 

Anonym poster: f5c3919e0dc894748d164f5f3a805150

[Anonym bruker]

Sånn var sønnen min en periode og!

Men det gikk faktisk over av seg selv etter vært,virker som det bare var en fase.

Men vet at det er en fattig trøst når det står på.

 

Anonym poster: ac705cadbfe760d93289499260c713ab

[Gjest ronja røverdatter]

Det er tøft mens det står på, men heldigvis går det vanligvis over av seg selv etterhvert. Når det gjelder i forhold til andre, så synes jeg det er viktig at du tar grep når ting skjer. Det kan være å snakke til barnet, ta barnet vekk en periode om nødvendig osv. Og en ting som kan være effektivt. Er du hos noen eller sammen med noen du stoler på, gi dem gjerne beskjed om at de ikke må være redde for gripe inn om de synes det trengs. Det kan ofte hjelpe det, og ikke minst kan du få litt avlastning, for det er slitsomt å måtte si nei hele tiden.

[Superdolly]

Hvis et barn hadde oppført seg slik mot mitt/mine barn hadde jeg ønsket at foreldrene grep inn, og da på en måte som skjermet mitt barn best mulig. For eksempel ved å fjerne sitt barn fra situasjonen, fysisk. Jeg har ingen spesiell krav eller ønsker til hva de burde gjøre eller si til sitt barn. For meg ville det vært nok at de grep inn, samme hvordan. Men igjen, dersom et barn var fysisk hardhendt mot mitt barn,ønsker jeg at de foreldrene fjerner sitt barn fra situasjonen.

 

Jeg tror det er både naturlig og menneskelig at du blir både flau, sint og lei deg. Men vanligvis funker det best å bite i seg de følelsene og ikke la en toåring se eller merke dem. Gå noen runder med deg selv og prøv å finne ut hvorfor du blir flau. Føler du at barnets oppførsel reflekterer deg og din påvirkning som mamma? Sånn at et barn som oppfører seg dårlig = en mamma som har feilet i barneoppdragelsen? I så fall kan jeg trøste deg med at de færreste tenker sånn. De aller fleste foreldre vet godt at barn har sin egen vilje. De er ikke viljeløse mekaniske dukker som fungerer sånn at dersom man gjør alt riktig som forelder så kommer det en engel ut igjen som det ferdige produktet.

 

Livet er ikke så enkelt, og det vet de fleste av oss.

[Snellamedto]

Her er det motsatt. Sønnen vår på snart 2,5 blir så fryktelig sår og lei seg når andre barn slår, dytter eller tar fra ham leker. Jeg skulle ønske han tok igjen litt, iallefall protesterte og tok tilbake leken han holdt på med. Men nei. Jeg ser bare at han synker helt sammen og blir veldig såra og trekker seg unna. Sier sjelden ifra til en voksen om han blir urettferdig behabdla, men går heller unna. hvis han blir veldig skremt av den andre ungen begynner han å gråte først når jeg kommer bort til han. ser at det virkelig går inn på han og at han blir kjempelei seg. Dette er en stor bekymring for meg, for jeg er så redd han skal bli hakkekylling når de blir litt større.

 

Tok det opp på toårskontrollen, hvor jeg bare gråt og gråt, og helsesøster mente det var viktig at jeg som forelder viste hva som var rett og galt, og at det var lov å protestere. Hvis jeg bare lukker øynene når andre barn er slemme (fordi jeg avventer og ser om foreldrene reagerer), vil han tro at dette er det riktige å gjøre. Jeg synes det er kjempevanskelig å skulle si fra til andre barn, men såå mange foreldre lar dette bare gå. Jeg blir skikkelig provosert når andre foreldre åpenbart får med seg det som skjer uten å gripe inn overfor sitt eget barn, for det er ikke alltid slik at ungene ordner opp selv!!

 

Som mamma på den andre siden vil jeg oppfordre deg til å sette grenser og vise hva som er riktig oppførsel, jeg kommer iallefall til å gjøre det heretter. Det er vi som er voksne.

[Anonym bruker]

Jeg tror det i ditt tilfelle er viktig at du viser hvordan sønnen din selv skal protestere, ikke gripe inn og irettesette barnet som slår, for da blir sønnen din bare vant til at mamma ordner opp. Selv om man er fristet til det også, og noen ganger er det virkelig på sin plass. Men det er nok viktigere å lære barna hvordan de selv skal gjøre det...."å lære noen å fiske"...det ordtaket....

 

Anonym poster: f0743449e14a7c68cfc1bcc793dc4c23

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode innspill HI

 

Anonym poster: 42b8b855bd09e118fc592acce77cb7d8