Mitt største og urealistiske ønske til samboeren

[Anonym bruker]

Vi kjøpte hus 30 min fra hans hjemsted i fjor sommer, før det bodde vi fem minutter fra familien hans. Jeg flyttet opp hit gal av forelskelse og sa opp både jobb og leilighet hjemme. Vi har en gutt sammen på 1 1/2 år som jeg går hjemme sammen med. Jeg har ikke fått jobb her, å vi har heller ikke fått barnehageplass til han fra høsten av, ennå vi har krav på det.. Jeg savner familien min og vennene mine så utrolig mye, å jeg ser ikke for meg noe framtid her i det hele tatt. Har vært på navmøte her, å de sier man ikke kan regne med å få jobb her i byen i det hele tatt..

 

Samboeren min forstår meg ikke, å han er ikke til å rikke i det hele tatt!! Jeg vet det kommer til å ende meg at jeg flytter etterhvert, men jeg vil så gjerne at samboeren min kan bli med.. Han sitter på en god jobb nå, å mener han ikke vil få samme inntekt andre steder, har har 460 000,- i året. Det er vel mulig å få samme inntekt andre steder vel?? Drømmen min er å pusse opp dette huset vi har kjøpt nå, så vi kan tjene litt på det, å så kjøpe/bygge hus på hjemstedet mitt om 5-6 år. Innen den tid kan jeg få tatt meg en utdannelse, så jeg kan jobbe 100% når sønnen vår og evt kommende barn begynner på skolen. Jeg vet med meg selv at jeg kommer aldri til å bli lykkelig her.

 

Føler jeg på en måte har ofra mye for samboeren min da, å at han kan ofre litt tilbake.. Hva tenker dere? Vi kan ikke snakke om dette uten av det blir en helvetes krangel, fordi han ikke forstår meg i det hele tatt, å kun tenker på sitt beste ; nemlig jobben sin, og at han bor nær sin familie. Jeg har så hjemmelengsel at jeg gråter masse, å tanken på at jeg aldri skal få bo nær familien min igjen, er helt jævlig!! Nå som han er så sta på dette, har jeg verken lyst til å ta utdannelse eller få meg en jobb her, fordi jeg blir så deppa. Det er 1 1/2 time hit og til hjemstedet mitt. Det er ikke ikke kjempe langt, men dere som er i samme situasjon som meg, skjønner sikkert hva jeg mener.

 

Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg få han til å forstå meg? Han har jo ganske lang til å forbrede seg på.

 

Anonym poster: 4bbf5b9b32388de002f19d81f2dbf32d

[Anonym bruker]

1 1/2 time til ditt hjemsted er jo ikke langt i det hele tatt. Dere kan jo dra dit på besøk hver helg hvis dere ønsker det Besteforeldrene (dine foreldre) kan jo passe barnet i helgene også... For all del, du kan jo også få deg jobb der hvis du mener det er bedre arbeidsmarked der. Det er ikke umulig å pendle...

 

Jeg bor i Oslo og familien min bor i Trondheim, vi har ingen familie her og nærmeste er mannens som bor 1 time unna. Vi er der ofte på besøk, men er kun i Trondheim 1-2 ganger i halvåret pluss påske og jul etc. Da kan man begynne å snakke om hjemlengsel. Synes det var ganske tåpelig av deg å si at du har hjemlengsel også bor i 1 1/2 time fra hjemstedet ditt... Jeeez!

 

Anonym poster: 20e03e90097861a1d638b3d43d3ccde4

[Anonym bruker]

1,5 time er ikke mye. Dere kan reise i helgene, ferier og venner og familie kan komme på besøk til dere.

 

Jeg bor 3 timer fra min familie - 5 minutt fra hans. Stortrives fordi jeg INNSTILTE meg på at det skulle jeg gjøre. Der finnes telefon, sms og Skype til å ha kontakt med venner og familie.

 

Jeg laget mitt eget nettverk, meldte meg inn i Røde Kors blant annet for å få "mine" venner og ikke bare hans. Har også blitt sosial med å synge i kor, har der fått venner.

 

Sikkert ikke dette svaret du ønsket deg, men jeg mener man må gjøre en del selv for å trives på ett sted. Det er sikkert mange muligheter for deg til å få nye venner, utdanning og jobb. Hva med å prøve før du ser svart på alt?

Siden dere har en liten, hva med åpen barnehage? Så treffer du flere i samme situasjon som deg? Barselgruppe, er der det på Helsestasjonen?

 

Anonym poster: 7b2bde61b8c9e05e9ee9a86504158e4c

[Gjest Sekretøsa]

Jeg bodde 30 minutter fra min familie og synes det var grusomt. Ikke for det, vi tilbrakte hver helg der, men det er noe med det å kunne "ta seg en tur" etter middag feks. Det er litt verre når man må organisere og styre for en liten tur

 

Mannen min skjønte det, og vi flyttet heldigvis. Han sier nå at han ser jeg trives så mye bedre her, og han har helt rett

[Anonym bruker]

Når jeg startet å lese innlegget, trodde jeg du var fra sør og var flyttet til nord, sånn som jeg gjorde for noen år siden... men med 1 1/2 time fra hjemstedet ditt, så tenker jeg at det ikke er noen krise..

 

Jeg hadde satt meg på skolebenken på trass.. Så får mannen ta seg av barnet, sånn at du får fullført din utdannelse og kommet deg i jobb.. Enten der dere bor, eller at du får pendle til og fra jobb.

 

Hvis han ikke går med på å flytte, så må du finne andre utveier, eller løsninger.. Gi han et ultimatum

 

Anonym poster: 2bd9876119d6dec4c2c6563e1025b865

[Anonym bruker]

Dere som sier 1.5 timer unna ikke er mye, nei, det er kanskje ikke det. Men husk at folk er forskjellige! Jeg kunne aldri tenke meg å bo mer enn kanskje 15 min unna min familie, og det fordi vi har et kjempe godt forhold, og jeg ønsker å Være med de ofte. Jeg bor nå 5min gåtur unna og trives så godt. Bare spasere en tur bort til foreldrene mine er så godt

Jeg skjønner deg godt hi, dere burde bodd midt mellom, så ikke det ble langt unna familien til noen av dere kanskje

 

Anonym poster: ead4e9e2b8da2eaca1a89e16b313efc8

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Nei 1 1/2 time er ikke veldig langt, men det er langt nok for meg. Jeg sliter med deprisjoner, å trenger å ha familien rundt meg. Vi ser dem tre-fire ganger i mnd, ja det er helt normalt, men det er som blir skrivd over her at det er noe med det å "bare stikke innom". Jeg har ei venninne her, men de skal flytte snart. Jeg vet bare at jeg vil "hjem" etterhvert, så jeg må gi han valg. Han har tross alt noen år å forbedre seg på. Hvis vi snur det da, så er det jo ikke lange veien for han heller om vi flytter. Han har sagt før at han ikke vil jobbe på jobben sin resten av livet..

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Anonym bruker]

Godt å lese svaret ditt, du siste anonyme her, jeg er helt enig hi

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Ooops I did it AGAIN]

Vi bor i samme by som min familie, men ser dem knapt en gang i mnd. Min bror enda sjeldnere. Vi har en travel hverdag alle sammen, så det blir lite tid til samvær.

 

Når det gjelder jobb, så tror jeg de aller fleste kan klare å finne NOE fylle dagene med.

 

Tilkallingsvikar i helsetjenesten i kommunen feks. Der blir det aldri nok vikarer. Og da kan du jo jobbe noen kveldsvakter i mnd, siden dere ikke har fått barnehageplass.

 

Det må da være godt for deg som sliter med depresjon å komne deg litt ut og få input fra andre voksne.

Endret 31. mai 2013 av To med tut og ei snuppe

[Anonym bruker]

Joda, jeg søker på ALT som er av jobber her, men likevel ikke noe napp.. Må satse på å få noe kveldsjobbing av noe slag. Jeg vil bare få han litt på gli, å at vi kan greie å snakke sammen om dette her, uten av det blir den krangelen ut av det igjen. At han skal forstå hvor mye jeg egentlig ønsker dette her. Jeg veit med meg selv at jeg aldri kommer til å slå meg til ro med å bli boende her resten av livet..

 

Å nei igjen, det er ikke så langt. Men særlig når man er så sterkt knytta til familien sin som det jeg er, så er det langt for meg.

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Anonym bruker]

Hvorfor sa du ja til å flytte i utgangspunktet da? Om du ikke hadde lyst?

 

Anonym poster: 7b2bde61b8c9e05e9ee9a86504158e4c

[Anonym bruker]

Herregud for noen svar!

Det spiller vel ingen rolle om dere bor flere timer fra deres familie og synes det er greit. Når H.I ikke trives med sin livssituasjon så er det vel ingen vits å sitte på deres høye hest å sammenligne hvem som bor lengst fra familien. Dere kan ikke bestemme om H.I får lov til å føle hjemlengsel eller ikke fordi hun kun bor 1,5 time fra familien og noen av dere andre bor 10 timer. Hun forteller hvordan hun føler det og da får vi respektere det, ikke svare så surt som mange av dere gjør. Tåpelig at hun har hjemlengsel?? Herregud, går det an å svare sånn? Skjerp dere!

 

Anonym poster: 89a6a03cff687aad6795ea6ba73187ae

[Anonym bruker]

Men du seie det ennå er noen år til da kan han jo ha skiftet mening selv om han nå sier noe annet, ikke ta sorgene på forskudd skulle det hende at han plent ekter om noen år også så får du ta valget da å ikke stresse med dette nå.

ang jobb så er det vel mulig å jobbe i kommunene rundt og. Er lettere om du kjenner noen som kjenner noen som kan hjelpe med jobb, kanskje noen på jobben til mannen din eller noe...nytter ikke å søke helst, stell deg å ta med din beste søknad og cv å ta turen rundt til bedriftene som søker etter folk.

 

Anonym poster: 606be8f4a7dbf044ce5dc9c1c976c31d

[Anonym bruker]

er du villig til å pendle en stund da for ekstra inntekt. ??

er ikke langt fra foreldre. bor selv 1 time og 10 min fra svigers.

vi ser de på hverdager og helger.

 

Anonym poster: 8736012c7d0b38b23023fab7eb99167f

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svara deres, jeg har ikke fått vært her inne å sett de siste! Vi fikk pratet litt sammen om dette i går, å han sa han ikke så det som en umulighet. Han var enig i at dette ikke er en plass å bli værende i det lange løp i forhold til dårlig jobbmarked osv. Så det lettet litt for meg iallefall, bare det å vite at han ikke er helt imot det. Vi krangla såpass i går at jeg var i ferd med å dra. Men han har kanskje innsett nå hvor mye det vil bety for meg å flytte tilbake til hjemstedet mitt etterhvert.

 

Jeg skal kontakte familieterapaut i dag, sånn at vi får snakket ordentlig ut, å slik at en tredjepart kan kanskje få oss til å forstå hverandre, ikke minst. Jeg sa til han at jeg vil ha svar på dette nå snart om han er villig til å flytte om noen år, så dette blir vel det største temaet vi må snakke om der.

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Anonym bruker]

Du sier at du vil ta utdannelse. Du har altså ikke utdannelse nå?

 

Da er det kanskje ikke så rart at du ikke får deg jobb verken her eller der. Kan du ta utdannelse og så får du deg lettere jobb.

 

1 og 1/2 time er IKKE langt. Du kan jo pendle til hjembyen din og jobbe der. Mange som pendler 1-2 timer hver vei.

 

Anonym poster: 77ec243e14825864fdbff6a39bd62555

[Anonym bruker]

Nei jeg har ingen utdannelse, å det er heller ikke så lett å få tatt det nå når vi står uten barnehageplass. Der jeg kommer fra er det mye lettere å få jobb. Det er ikke snakk om å flytte nå, men innen sønnen vår skal begynne på skolen.

 

1 og 1/2 time er langt nok for meg, når jeg er så knytta og avhengig av familien min som det jeg er.

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Anonym bruker]

Kanskje du kan leve litt bedre der du bor om du setter ting litt mer i perspektiv. Sier ikke det for å latterliggjøre følelsene dine, men at du selv kanskje kan få det litt bedre.

 

Hva er 1 og 1/2 time? 1 og 1/2 time såpass kort at du kan besøke dem midt i uka og i helgene uten den store planleggingen. Det er såpass kort at de kan besøke deg.

 

Jeg er også nær familien min og bor 11 timer fra dem pga. utdannelse. Jeg har 1 år igjen og da skal jeg flytte "hjem". Med "hjem" mener jeg ikke nødvendigvis på hjemplassen, men maks 4 timer unna slik at vi kan beøke dem oftere. Noen ganger så må man fire når man har en ny familie. Du har din lille familie og du er ikke bare datter lengre. Du er samboer og mamma. Og du bor ikke langt fra familien din.

 

Ta utdannelse når du får barnehageplass og så søker du jobber etterhvert. Da kan du også si til mannen, for jobb må man ha, at dersom du får jobb på hjemplassen så må han gå med på å flytte dit om han også får seg jobb der.

Dette MÅ være et samarbeid mellom dere to. Ikke et solo-løp fordi du har hjemlengsel til mamma og pappa.

 

Anonym poster: 77ec243e14825864fdbff6a39bd62555

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at 1 og 1 1/2 time ikke virker mye, men jeg syns det er det. Har også hele tiden ønska at barna våres skal vokse opp der. Jeg virker kanskje som en bortskjemt drittunge altså, men det er bare det at jeg ikke trives her i det hele tatt.

 

Jeg må og skal få tatt meg en utdannelse, om jeg så må ta det over nett. Det er ikke noe muligheter for høyere utdanning etter videregående her heller, så man må ut av byen, samme når det gjelder å jobb, i følge nav. Jeg har nå søkt jobber siden oktober, å kun vært på ett intervju.. Det er såpass dårlig jobbmarked her at de rådet folk til å flytte på deg om det var mulighet til det.

 

Han sa i går at han likte seg på hjemplassen min, å at det var muligheter. Men dette er uansett ikke noe som skal skje nå, så det aller første jeg må gjøre er vel å få tatt meg en utdannelse da, mens jeg søker jobber, for jeg er nødt til å jobbe ved siden av.. Tror ikke han vil ha problemer med å finne seg jobb der nede. Det er meg det står på sånn jobbmessig, men jeg stiller vel sterkere med utdannelse ja:-)

 

Anonym poster: 94aa98b67d265566cff185c3d3e5d219

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg, 1,5 t unna familie er lang! Jeg bor en halvtime unna og synes det er for langt. Bra at du kanskje har fått han litt på gli!

 

Anonym poster: 11430efb089aae8c7abd3ce1c44d3c75

[Anonym bruker]

Høyere utdanning kan du gjennomføre samlingsbasert Evt med streamede samlinger. Vet du hvilken utdanning du ønsker? Dersom du er registrert arbeidsledig finnes det veiledere i Nav som kan hjelpe deg å finne ut hva du ønsker å utdanne deg til. Det er også muligheter til å snakke med rådgivere på skolene.

 

Om jeg var deg, ville jeg ha begynt å lete etter utdanningsvei. Det virker som du gjerne vil bort, og da er hjem det koseligste alternativet. Hva om du flytter din familie hjem og finner at du må flytte igjen pga utdanning?

 

Finn ut hva du vil gjøre og finn veien du kan benytte. Slik vil du ha en god grunn til å flytte på deg, ved behov, så dere beveger dere fremover.

 

Når dere står i en situasjon med en lønning, hadde jeg ikke sagt opp en godt lønnet stilling fordi min partner kjedet seg i byen. Da ville første skritt være å hjelpe deg på vei slik at vi kunne flyttet når tingene lå mer tilrette.

 

Anonym poster: b50ce94f708ee36f3b9549421e2faad2

[Anonym bruker]

Ingen som tenker på at om HI trumfer igjennom vilja si, til tross for at hannen er så i mot det, så ender det kanskje med at det er han som sitter der om mistrives og blir deprimert og ulykkelig.

 

Ettersom dere bare mener hun skal stille ultimatum.

 

Man må prøve å enes!

 

Anonym poster: ba02008293b673ace9cae26ae182aa41