I dag har jeg søkt uførepensjon.

[Anonym bruker]

Jeg trodde det skulle være en lettelse når avklaringen endelig var over, og det kunne gå mot en avgjørelse, men det føles bare som et gigantisk nederlag. Som viljens endelige tap mot kroppen. Jeg klarer å jobbe 50%, men mer vil det aldri bli, tvert i mot vil det med årene antagelig bli mindre. Jeg ville aldri komme hit! Jeg skulle bli friskere, og så enda friskere!

 

Samtidig er jeg glad for at jeg bor i et land som har ordninger som ivaretar sånne som meg, men det er langt fra noen lettelse. Det føles mer som et tap.

 

Anonym poster: 916bd60a9a896ab985fa0771ac0f09da

[Gjest Sekretøsa]

Skjønner at du synes det er kjedelig, men må man så må man, desverre...

[valkyrien]

Jeg vet hvordan du har det... Gikk i et slags vakuum fra søknaden ble sendt til jeg fikk svar, og gikk helt i kjelleren da jeg fikk innvilget. Det gjør noe med en å få det svart på hvitt fra NAV: Vi er helt enige i at du ikke er brukendes til noe som helst...