Fortvilet og frustrert :( (langt)

[Anonym bruker]

Sliter med enorm nederlagsfølelse, og at jeg er et svakt, usselt menneske. Har vært delvis og helt sykemeldt i nesten 6 mnd. Fortiden har innhentet meg og jeg er i knestående. Jeg vokste opp under grov omsorgssvikt, men har klart meg noenlunde bra til inn i 30-årene med mine dysfunksjonelle mestringsstrategier. En av dem er at jeg har brukt mat som angstdemper. Derfor er jeg i dag svært overvektig, siden jeg har episoder med angst flere ganger om dagen.

 

Jeg har i alle år jobbet og studert - også samtidig, og har i dag høyere utdannelse som jeg ikke bruker. Jeg turde ikke ta en ny jobb fordi det ble for voldsomt å begynne med noe annet enn det jeg alltid har gjort. En av mine andre mestringsstrategier er å ha det forutsigbart, noe som gir trygghet. Jobben jeg har hatt har de senere årene vært turbulent pga. konflikter, problematisk sjef og utnytting (vikar på samme sted i 15 år). Siden hverdagen i lang tid da har vært utrygg, har det ført til enormt med stress, og det sa bråstopp. Jeg trodde rett og slett at jeg skulle dø pga. hjerteproblemer. Jeg hadde en lang liste av alvorlige symptomer fra topp til tå, som alle viste seg å skyldes stress. Det feiler meg ingen ting fysisk.

 

Legen min har vært fantastisk, og hun sendte meg raskt til psykolog. Jeg har gått til psykolog i 4 mnd., men veien fram er lang. Jeg "trasset" meg til å prøve 50% i et par mnd., men det fungerte ikke. Nå sier både lege og psykolog stopp, og de mener begge at jeg må over på aap, og bare gå til behandling det neste året. Jeg ser nødvendigheten av det, men føler at jeg har tapt. At jeg ikke greier det andre greier, og det jeg burde klare. Svak og ubrukelig.

 

Jeg har hittil ikke hatt problemer mtp livsstilssykdommer og smerter ift til vekten, men i samråd med lege har hun nå søkt gastric bypass. Jeg har en KMI på 49!! Det er helt forferdelig, og på en måte skjønner jeg at jeg må ha hjelp, men det bidrar også til ytterligere nederlagsfølelse. Jeg er ikke sykemeldt pga. vekten, men jeg begynner å bli redd for om jeg kommer til å være der for barna når de vokser opp. Noe jeg absolutt vil.

 

Jeg vil sykle, gå toppturer og spille fotball med barna, men det orker jeg ikke. Jeg vil ha hjelp, men jeg føler at jeg har tapt fordi jeg ikke klarer å gjøre dette selv. Jeg vil bare ta meg sammen (slik mange sier at jeg kan og må gjøre), men jeg klarer det bare ikke!

 

Legen skrev ut sykemelding på hele 5 mnd, og det er også vanskelig å takle. Jeg vil våkne frisk hver morgen, men det er like skuffende hver dag.

 

Det positive er at jeg får kyndig hjelp, men jeg føler meg allikevel udugelig og ussel. Svak fordi jeg ikke mestrer mitt eget liv. At andre må overta regien for å få det på skinner igjen.

 

Et fortvilet hjertesukk. Er det noen som visste lenge at de måtte over på aap (som ikke har opplagte fysiske plager)? Hvordan taklet dere det?

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: 7befa2a36d0f9c070a310df3cbe4b9f5

 

Anonym poster: 7b294b77ae0edd3be51de7954737ad53

 

Anonym poster: 7b294b77ae0edd3be51de7954737ad53

[Gjest Antarctica]

Er det udugelig å være syk?

 

Jeg syns det høres ut som om du i de siste 15 år har vært dugande nok for 30 år, og at du har brent ditt lys i begge ender.

 

Se på det som en time-out. Man ønsker selvsagt å være frisk og produktiv helt til man faller ned fra garasjetaket på 93-årsdagen mens man reparerer takrenna. Men livet er ikke sånn. Og det å være "flink" til det går på helsa løs er ALDRI verd det!

[Fru Ugle]

Tiden er inne for at du nå skal HVILE deg. Hvile deg fra alt du har gått igjennom. Takk gode Gud at vi bor i Norge og kan få hjelp til langtidskonsekvensene av omsorgssvikt. Din kropp og sjel taler sammen om at du nå skal hvile deg. Ta imot!

 

Vi er ikke maskiner, og når ting går i stå, er det meningen at man skal stoppe opp, finne "feilen", helbrede den, og så gå videre. Nå er du i fase 1: stoppe opp. Og du må bruke TID!

 

Vaaaarm klem

 

 

Lay down and rest, in the arms of Your Saviour.

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Er enig med de to over.

 

Det er intet nederlag å være syk og du må tillate deg å ta imot hjelp. Vi er så heldige at vi har et velfungerende helsevesen som tar vare på både kropp og sjel og nå er det din tur til å bli tatt vare på!

 

Ta imot den hjelpen legene kan gi deg, ta imot operasjonen, så får du oppfylt ønsket ditt om å være en aktiv mamma. Men frem til det, er du en fantastisk mamma akkurat som du er Det viktigeste er at du har åpne armer og et varmt fang til barna dine, og til det trenger du hverken en god jobb eller bmi på 25 for å ha.

 

Jeg syns det virker som du er en sterk og flott dame som i denne perioden av livet trenger litt ekstra hjelp. Ta imot med god samvittighet.

 

De beste ønsker fra meg <3

[Anonym bruker]

Ta det som en timeout! Det du har opplevd skal ikke et barn oppleve. Men det høres ut som om du har en flink lege som har fanget opp dette. Du vil få hjelp og livet ditt vil bli bra igjen. Du vil gå ned i vekt og en dag i fremtiden kan du begynne å jobbe, delta aktivt i dine barns liv og annet du skulle ønske. Lykke til

 

Anonym poster: 8dac21c8bf8759defdfe9628e368d824

[Tarssan]

Kloke kvinner her inne

Hi, det er inget nederlag å søke og ta imot hjelp! Og som du nok vet inni deg, det gagner ingen, verken deg eller dine barn at du skal kjøre deg selv for hardt.