De som har anoreksia og bulemi

[Anonym bruker]

Ser de ikke selv at de ser helt for jævlige ut? Eller gjør de det, men ikke klarer å stoppe?

Når jeg ser bilder av slike vil jeg snu meg vekk i avsky. Ikke fordi personen i seg selv er slem eller noe, men de ser ut som levende lik. Lite attraktivt.

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

[Anonym bruker]

Skrivefeil, bulimi såklart. Jaaada, såvidt bestått ungdomsskolen

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

[Anonym bruker]

De som har bulimi ser stort sett helt normale ut, med helt vanlig BMI. I noen tilfeller emaljeskader på tennene om de har holdt på i veldig mange år og hadde dårlig emalje.

 

Anonym poster: 58c9e9b338bbcda4195185b77f1ebe86

[Anonym bruker]

Husk at det kun er er prosentandel av de med disse sykdommene som ser slik ut.. De med bulimi er som regel normalvektige (gjerne litt ekstra og) .

 

Jeg har hatt bulimi i 4-5 år, er 159 høy, og veier nå 63 kg. (har som regel ligget på 67, men begynte å trene igjen)

 

Jeg syntes da virkelig ikke det er pent å se ut som en skjelett.. Det er også stor stor forskjell på anoreksi og bulimi.

 

Jeg syntes jeg ser ganske ok ut, men når man først har sykdommen, er det ikke bare å slutte når man har nådd en fin vekt/kropp, det er i psyken det ligger..

 

Jeg trenger ikke bli stort tynnere nå, men jeg KLARER ikke, å spise normalt lengre.

 

Følelsen av å ha mat i magen, får meg til å føle meg stygg, kvalm, tung, fysisk dårlig rett og slett. Magen må være tom..

 

Nå har jeg akkurat spist 5 pølser, og skal gå å kaste opp! Tjohei

 

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

[Anonym bruker]

Husk at det kun er er prosentandel av de med disse sykdommene som ser slik ut.. De med bulimi er som regel normalvektige (gjerne litt ekstra og) .

 

Jeg har hatt bulimi i 4-5 år, er 159 høy, og veier nå 63 kg. (har som regel ligget på 67, men begynte å trene igjen)

 

Jeg syntes da virkelig ikke det er pent å se ut som en skjelett.. Det er også stor stor forskjell på anoreksi og bulimi.

 

Jeg syntes jeg ser ganske ok ut, men når man først har sykdommen, er det ikke bare å slutte når man har nådd en fin vekt/kropp, det er i psyken det ligger..

 

Jeg trenger ikke bli stort tynnere nå, men jeg KLARER ikke, å spise normalt lengre.

 

Følelsen av å ha mat i magen, får meg til å føle meg stygg, kvalm, tung, fysisk dårlig rett og slett. Magen må være tom..

 

Nå har jeg akkurat spist 5 pølser, og skal gå å kaste opp! Tjohei

 

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Dere har sikkert rett. Er vel sånn at man tar de under ett..

 

Huff.. så leit at det ødelegger livet ditt. Hva gjør at du må? Har du funnet ut grunnen?

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

[Anonym bruker]

Er det skam som ligger bak? Skam over kroppen av en eller annen grunn?

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

[Anonym bruker]

Ser de ikke selv at de ser helt for jævlige ut? Eller gjør de det, men ikke klarer å stoppe?

Når jeg ser bilder av slike vil jeg snu meg vekk i avsky. Ikke fordi personen i seg selv er slem eller noe, men de ser ut som levende lik. Lite attraktivt.

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

 

Regner med i allefall mange av dem ser det, på samme måte som jeg ser veldig godt at jeg er feit. Men klarer ikke la være å spise for mye likevel. Blir vel mye det samme...

 

Anonym poster: 4027253d8bccc69e181d88246d92eddb

[Anonym bruker]

Husk at det kun er er prosentandel av de med disse sykdommene som ser slik ut.. De med bulimi er som regel normalvektige (gjerne litt ekstra og) .

 

Jeg har hatt bulimi i 4-5 år, er 159 høy, og veier nå 63 kg. (har som regel ligget på 67, men begynte å trene igjen)

 

Jeg syntes da virkelig ikke det er pent å se ut som en skjelett.. Det er også stor stor forskjell på anoreksi og bulimi.

 

Jeg syntes jeg ser ganske ok ut, men når man først har sykdommen, er det ikke bare å slutte når man har nådd en fin vekt/kropp, det er i psyken det ligger..

 

Jeg trenger ikke bli stort tynnere nå, men jeg KLARER ikke, å spise normalt lengre.

 

Følelsen av å ha mat i magen, får meg til å føle meg stygg, kvalm, tung, fysisk dårlig rett og slett. Magen må være tom..

 

Nå har jeg akkurat spist 5 pølser, og skal gå å kaste opp! Tjohei

 

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Dere har sikkert rett. Er vel sånn at man tar de under ett..

 

Huff.. så leit at det ødelegger livet ditt. Hva gjør at du må? Har du funnet ut grunnen?

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

 

Det som gjør at jeg må, er at jeg takler ikke metthetsfølelsen. Metthet er min største fiende.

 

Startet med at jeg fant ut at jeg skulle kaste opp da jeg spiste noe usunt. Jobbet et sted med mye usunne matvarer i form av pølser, burgere, sandwicher, etc.

Hadde fra tidligere av klart å gå ned 25 kilo med trening og bedre kosthold. Flyttet utenlands, da jeg kom tilbake til Norge flyttet jeg inn med ei venninne, der ble det mye alkohol, festing, dårlig mat, osv.

Hadde fortsatt samme jobben, og bestemte meg for at jeg kunne kaste opp det usunne jeg spiste.. Altså spiste sunt gjennom dagen, men tok jeg meg en pølse til lunsj, kom den ut igjen.. Klarte å holde meg til dette en stund, men det resulterte jo i at jeg spiste 10 x så mye usunt, da det var en veldig enkel løsning, og jeg kunne spise så mye usunt jeg ville uten å legge på meg. (Ja jeg vet, for en tankegang ikkesant?)

 

Ettersom tiden gikk, ble det mer og mer alvorlig, og til slutt klarte jeg ikke spise så mye som en brødskive uten å føle trangen til å kaste opp. Resultatet ble at alt som kom inn, måtte også ut. Sunt som usunt..

 

Hva var vitsen med å spise sunt lengre da? Så da blir det liksom bare usunn mat og alt kommer ut samme vei som det kom inn.

 

Det er forferdelig. Tenker på mat gjennom hele dagen. Kan aldri spise borte, og må jeg, så går hele dagen i angst om jeg får sjansen til å kaste opp etter måltidet, eller om jeg rett og slett bare må spise så lite at jeg absolutt ikke merker at jeg er mett på noen måte.

 

Det tærer på kroppen, og psyken ikke minst.

 

Samboer vet ingenting, ingen vet egentlig noenting..

 

Jeg er bedre enn jeg var før, og er bestemt på å bli frisk. Foreløpig vil jeg klare det på egenhånd, men skal søke hjelp dersom jeg ikke klarer det.

 

Men det er jeg ikke klar for enda.

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

[Anonym bruker]

Husk at det kun er er prosentandel av de med disse sykdommene som ser slik ut.. De med bulimi er som regel normalvektige (gjerne litt ekstra og) .

 

Jeg har hatt bulimi i 4-5 år, er 159 høy, og veier nå 63 kg. (har som regel ligget på 67, men begynte å trene igjen)

 

Jeg syntes da virkelig ikke det er pent å se ut som en skjelett.. Det er også stor stor forskjell på anoreksi og bulimi.

 

Jeg syntes jeg ser ganske ok ut, men når man først har sykdommen, er det ikke bare å slutte når man har nådd en fin vekt/kropp, det er i psyken det ligger..

 

Jeg trenger ikke bli stort tynnere nå, men jeg KLARER ikke, å spise normalt lengre.

 

Følelsen av å ha mat i magen, får meg til å føle meg stygg, kvalm, tung, fysisk dårlig rett og slett. Magen må være tom..

 

Nå har jeg akkurat spist 5 pølser, og skal gå å kaste opp! Tjohei

 

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Dere har sikkert rett. Er vel sånn at man tar de under ett..

 

Huff.. så leit at det ødelegger livet ditt. Hva gjør at du må? Har du funnet ut grunnen?

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

 

Det som gjør at jeg må, er at jeg takler ikke metthetsfølelsen. Metthet er min største fiende.

 

Startet med at jeg fant ut at jeg skulle kaste opp da jeg spiste noe usunt. Jobbet et sted med mye usunne matvarer i form av pølser, burgere, sandwicher, etc.

Hadde fra tidligere av klart å gå ned 25 kilo med trening og bedre kosthold. Flyttet utenlands, da jeg kom tilbake til Norge flyttet jeg inn med ei venninne, der ble det mye alkohol, festing, dårlig mat, osv.

Hadde fortsatt samme jobben, og bestemte meg for at jeg kunne kaste opp det usunne jeg spiste.. Altså spiste sunt gjennom dagen, men tok jeg meg en pølse til lunsj, kom den ut igjen.. Klarte å holde meg til dette en stund, men det resulterte jo i at jeg spiste 10 x så mye usunt, da det var en veldig enkel løsning, og jeg kunne spise så mye usunt jeg ville uten å legge på meg. (Ja jeg vet, for en tankegang ikkesant?)

 

Ettersom tiden gikk, ble det mer og mer alvorlig, og til slutt klarte jeg ikke spise så mye som en brødskive uten å føle trangen til å kaste opp. Resultatet ble at alt som kom inn, måtte også ut. Sunt som usunt..

 

Hva var vitsen med å spise sunt lengre da? Så da blir det liksom bare usunn mat og alt kommer ut samme vei som det kom inn.

 

Det er forferdelig. Tenker på mat gjennom hele dagen. Kan aldri spise borte, og må jeg, så går hele dagen i angst om jeg får sjansen til å kaste opp etter måltidet, eller om jeg rett og slett bare må spise så lite at jeg absolutt ikke merker at jeg er mett på noen måte.

 

Det tærer på kroppen, og psyken ikke minst.

 

Samboer vet ingenting, ingen vet egentlig noenting..

 

Jeg er bedre enn jeg var før, og er bestemt på å bli frisk. Foreløpig vil jeg klare det på egenhånd, men skal søke hjelp dersom jeg ikke klarer det.

 

Men det er jeg ikke klar for enda.

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Så du har på en måte selvforskyldt lagd et stort problem Du har egentlig kjørt deg selv på et spor som er tungt å hoppe av. For du elsker den usunne maten men vil ikke bli tykk. Letteste utvei er å spy opp igjen?

Høres egentlig sannsynlig ut.

 

Hva med å heller spise mindre mengder av den usunne maten gjennom hele dagen? Feks en plate sjokolade? En bit i ny og ne? Da går du ned i vekt uten å spy?

Ta vitamintabletter i tillegg såklart, så er kroppen i god nok stand til å holde et normalt herdagsliv

 

 

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

[Anonym bruker]

Husk at det kun er er prosentandel av de med disse sykdommene som ser slik ut.. De med bulimi er som regel normalvektige (gjerne litt ekstra og) .

 

Jeg har hatt bulimi i 4-5 år, er 159 høy, og veier nå 63 kg. (har som regel ligget på 67, men begynte å trene igjen)

 

Jeg syntes da virkelig ikke det er pent å se ut som en skjelett.. Det er også stor stor forskjell på anoreksi og bulimi.

 

Jeg syntes jeg ser ganske ok ut, men når man først har sykdommen, er det ikke bare å slutte når man har nådd en fin vekt/kropp, det er i psyken det ligger..

 

Jeg trenger ikke bli stort tynnere nå, men jeg KLARER ikke, å spise normalt lengre.

 

Følelsen av å ha mat i magen, får meg til å føle meg stygg, kvalm, tung, fysisk dårlig rett og slett. Magen må være tom..

 

Nå har jeg akkurat spist 5 pølser, og skal gå å kaste opp! Tjohei

 

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Dere har sikkert rett. Er vel sånn at man tar de under ett..

 

Huff.. så leit at det ødelegger livet ditt. Hva gjør at du må? Har du funnet ut grunnen?

 

HI

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

 

Det som gjør at jeg må, er at jeg takler ikke metthetsfølelsen. Metthet er min største fiende.

 

Startet med at jeg fant ut at jeg skulle kaste opp da jeg spiste noe usunt. Jobbet et sted med mye usunne matvarer i form av pølser, burgere, sandwicher, etc.

Hadde fra tidligere av klart å gå ned 25 kilo med trening og bedre kosthold. Flyttet utenlands, da jeg kom tilbake til Norge flyttet jeg inn med ei venninne, der ble det mye alkohol, festing, dårlig mat, osv.

Hadde fortsatt samme jobben, og bestemte meg for at jeg kunne kaste opp det usunne jeg spiste.. Altså spiste sunt gjennom dagen, men tok jeg meg en pølse til lunsj, kom den ut igjen.. Klarte å holde meg til dette en stund, men det resulterte jo i at jeg spiste 10 x så mye usunt, da det var en veldig enkel løsning, og jeg kunne spise så mye usunt jeg ville uten å legge på meg. (Ja jeg vet, for en tankegang ikkesant?)

 

Ettersom tiden gikk, ble det mer og mer alvorlig, og til slutt klarte jeg ikke spise så mye som en brødskive uten å føle trangen til å kaste opp. Resultatet ble at alt som kom inn, måtte også ut. Sunt som usunt..

 

Hva var vitsen med å spise sunt lengre da? Så da blir det liksom bare usunn mat og alt kommer ut samme vei som det kom inn.

 

Det er forferdelig. Tenker på mat gjennom hele dagen. Kan aldri spise borte, og må jeg, så går hele dagen i angst om jeg får sjansen til å kaste opp etter måltidet, eller om jeg rett og slett bare må spise så lite at jeg absolutt ikke merker at jeg er mett på noen måte.

 

Det tærer på kroppen, og psyken ikke minst.

 

Samboer vet ingenting, ingen vet egentlig noenting..

 

Jeg er bedre enn jeg var før, og er bestemt på å bli frisk. Foreløpig vil jeg klare det på egenhånd, men skal søke hjelp dersom jeg ikke klarer det.

 

Men det er jeg ikke klar for enda.

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

Så du har på en måte selvforskyldt lagd et stort problem Du har egentlig kjørt deg selv på et spor som er tungt å hoppe av. For du elsker den usunne maten men vil ikke bli tykk. Letteste utvei er å spy opp igjen?

Høres egentlig sannsynlig ut.

 

Hva med å heller spise mindre mengder av den usunne maten gjennom hele dagen? Feks en plate sjokolade? En bit i ny og ne? Da går du ned i vekt uten å spy?

Ta vitamintabletter i tillegg såklart, så er kroppen i god nok stand til å holde et normalt herdagsliv

 

 

 

Anonym poster: 78028cff4059e57a18f30570813d7ebd

 

Neida, jeg klarer meg fiiint uten den usunne maten, men nå må jeg kaste opp selv om jeg spiser noe sunt.

Har klart meg et par dager, men da må jeg spise veeeldig lite, og under 1000 kcal om dagen.

 

Spiser jeg mer enn det, legger jeg på meg, fordi kroppen er i "spareodus" og tviholder på kaloriene som kommer inn.

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

[Anonym bruker]

Da har du ikke sett meg. Har bulimi, er 153 cm høy og veier 73 kg. Ser ikke ut som et levende lik, og det er ingen som vet at jeg er syk, selv om jeg har vært syk i 11 år. Blir feitere og feitere for hvert år som går, særlig i perioder der jeg forsøker å slutte med oppkast. Det har heller ikke noe med utseendet å gjøre at jeg ble syk. Jeg blir urolig i kroppen når jeg ikke kaster opp. Skjelver og klarer ikke å konsentrere meg. Samme når jeg tenker på å spise noe spesielt. Får ikke ro før jeg har spist det jeg tenker på. Jeg veide 45 kg før jeg ble syk. Skulle gjerne visst hvordan jeg skulle få ro i kroppen utenom denne måten. Og jeg er ikke avhengig av å overspise store, usunne måltider. Jeg kaster opp normale måltider. Overvekten kommer av at jeg går hele dagen og småspiser i perioder.

 

Anonym poster: 804c8f1e48cc48d259d0a94ba1ece217

[Anonym bruker]

Jeg har bulimi og det kan man IKKE se på meg. Jeg er overvektig. For min del handler det om tvangstanker i forhold til mat. Mitt aller største ønske er å bli frisk, men jeg har hatt bulimi i 16 år nå.

INGEN vet om det. Er på vei ut av det nå, jobber veldig med selv.

 

Anonym poster: 7631d176fd3190559e77e639862fdc3a

[Anonym bruker]

Da har du ikke sett meg. Har bulimi, er 153 cm høy og veier 73 kg. Ser ikke ut som et levende lik, og det er ingen som vet at jeg er syk, selv om jeg har vært syk i 11 år. Blir feitere og feitere for hvert år som går, særlig i perioder der jeg forsøker å slutte med oppkast. Det har heller ikke noe med utseendet å gjøre at jeg ble syk. Jeg blir urolig i kroppen når jeg ikke kaster opp. Skjelver og klarer ikke å konsentrere meg. Samme når jeg tenker på å spise noe spesielt. Får ikke ro før jeg har spist det jeg tenker på. Jeg veide 45 kg før jeg ble syk. Skulle gjerne visst hvordan jeg skulle få ro i kroppen utenom denne måten. Og jeg er ikke avhengig av å overspise store, usunne måltider. Jeg kaster opp normale måltider. Overvekten kommer av at jeg går hele dagen og småspiser i perioder.

 

Anonym poster: 804c8f1e48cc48d259d0a94ba1ece217

 

Hvorfor kastet du opp første gangen?

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

[Gjest Antarctica]

Har en veldig god venninne som har vært gjennom alle formene: anoreksi, bulimi og tvangsspising.

Det som er det verste er ikke kroppens form eller utseende, men det faktum at maten på en måte er "junk" for henne. Hun er en heroinist mht mat.

 

Men en "ekte" knarker eller alkis kan forlate livet på gata, slutte med rusmidler og bli jussprofessor og bare drikke eplemost resten av livet, omgåes med avholdsfolk og ikke komme i kontakt med junket sitt noen sinne. En person med spiseforstyrrelser er nødt til å se dopet sitt og føre det inn i kroppen hver dag, flere ganger daglig - og stoppe i tide. Og la det bli der. For å leve et såkalt normalt liv.

 

Det syns jeg virker som en enorm utfordring for henne, og som hun her oppe beskriver; en spiseforstyrret person tenker på mat hele dagen, både når hun spiser og når hun gjør noe annet. det har liksom hovedrollen i livet også når hun lever normalt og ser normal ut. Tankene blir ikke automatisk normale av den grunn!

[Anonym bruker]

Har en veldig god venninne som har vært gjennom alle formene: anoreksi, bulimi og tvangsspising.

Det som er det verste er ikke kroppens form eller utseende, men det faktum at maten på en måte er "junk" for henne. Hun er en heroinist mht mat.

 

Men en "ekte" knarker eller alkis kan forlate livet på gata, slutte med rusmidler og bli jussprofessor og bare drikke eplemost resten av livet, omgåes med avholdsfolk og ikke komme i kontakt med junket sitt noen sinne. En person med spiseforstyrrelser er nødt til å se dopet sitt og føre det inn i kroppen hver dag, flere ganger daglig - og stoppe i tide. Og la det bli der. For å leve et såkalt normalt liv.

 

Det syns jeg virker som en enorm utfordring for henne, og som hun her oppe beskriver; en spiseforstyrret person tenker på mat hele dagen, både når hun spiser og når hun gjør noe annet. det har liksom hovedrollen i livet også når hun lever normalt og ser normal ut. Tankene blir ikke automatisk normale av den grunn!

 

Godt å se noen utenfor som se ut til å forstå også !

Diskuterte dette med bulimi med en venninne en gang, hun visste ikke at jeg slet med det, og lo litt og sa at det ble på en måte et hån mot fattige barn og de som sulter. Hun mente det jo så klart ikke så seriøst, og jeg sa meg "enig". Men man må jo skjønne at man føler jo sult og trangen til å spise mat selv om man kaster den opp igjen.. Vi er jo ikke immun mot sult.

 

Jeg har perioder der jeg er helt ekstrem, og det tærer virkelig på humør og psyke. Da er det så ille at med en gang jeg lukker opp øya på morran, lurer jeg på hva jeg skal kjøpe i butikken for å spise iløpet av dagen. Så kan jeg gå å kjøpe masse mat, godteri, lage kaker, muffins, etc, spiser og kaster opp gjennom en hel dag..

På de verste dagene kan jeg kaste opp 10 ganger om dagen.

 

Men på en normal dag, spiser jeg 2 ganger om dagen.

En gang på dagen mens mannen er på jobb, og så middag.

 

Nå har jeg begynt å trene igjen, og det hjelper i alle fall på humøret, og gir meg litt mer lyst til å begrense dette tullet jeg holder på med. Det hjelper å vite at jeg får opp forbrenningen.

 

Nei uff, det er en grufull sykdom. Ja, den er selvforskyldt, men den blir aldri borte som du sier.

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550

[Anonym bruker]

Jeg har slitt så og si hele livet med spiseforstyrrelser.. Det startet med tvangsspising, pga mobbing ol, så slo bulimien inn, og til slutt anoreksi..

 

Ingen ser på meg at jeg har spiseforstyrrelse, jeg er overvektig og kan forekomme normal i mat situasjoner.. Ingen i min familie vet jeg sliter, foruten samboeren min.. Det er kun tennene mine (som regelrett råtner) og arrene på knokene som avslører dette, om man vet hva man ser etter..

 

Mens "dere normale" oppfatter situasjoner hvor dere blir sultene slik: Registrerer dere er sultene, spiser det som frister, og stopper når dere er mette.. Så går min oppfattelse slik:

 

Noen dager:

Jeg blir sulten, nekter meg selv mat, og fyller på med iskaldt vann.

 

Andre dager:

Jeg blir sulten, nekter meg mat, men sprekker, spiser alt hva jeg kommer over, for det frister faktisk, uansett hva det er, jeg spiser meg stup kvalm.. Så kommer skyldfølelsen, for skulle ikke jeg unngå den maten? Jeg klarer ikke tenke på annet da, jeg må prøve å finne ut hvor mye jeg spiste, hvor mye kalorier er det snakk om?! Jeg bruker denne tankespinningen til å helle innpå med vann, før jeg løper på do, jeg kaster opp til det kun er magesyre igjen som kommer opp.. Bare for å kaste meg over maten, og ha en ny runde av det samme.

 

Så har jeg perioder hvor jeg kobler helt ut, jeg spiser hva jeg vil, store mengder, blir jeg kvalm? Synd for meg, for jeg må faktisk bare fortsette det, jeg har selv valgt å spise, så da skal jeg minnes på hvor ille mat er for kroppen...

 

Hodet mitt er mer enn forskrudd, jeg vet dette... Jeg går i terapi også, for jeg har trossalt barn, og jeg ønsker ikke at noen av de skal måtte gjennom dette helvetet jeg lever i..

 

Mitt første møte med å tvinge meg selv til å kaste opp, dukket opp etter jeg ble voldtatt, jeg ble voldtatt etter en middag, jeg var så mett og små kvalm.. Så ble jeg voldtatt... Hver gang jeg spiste meg mett, så ble jeg minnet på voldtekten og kastet opp, for å unngå tankene, jeg var kun 13 år da, så jeg viste ikke hva som var rett eller ikke.. Når jeg var 17 år var jeg lei av å ha det slik, så jeg fant ut; om jeg ikke spiser, blir jeg ikke mett, blir jeg ikke mett, så slipper jeg å få minnene så tett på meg, og jeg slipper å kaste opp!

 

Anonym poster: b1e606cff01a72bea0ef192d92461f4f

[Anonym bruker]

Jeg har det jeg selv kaller et spiseproblem, ingen spiseforstyrrelse. Har gått ned en del, men har ikke ekstremt lav bmi. flere som sier at jeg har blitt veldig tynn, men jeg ser det ikke selv. gikk ned til 45(er 160cm) og følte vel at jeg så litt ok ut, men så gikk jeg nå opp til 47 og synes rumpe og lår har blitt enorme.. føler meg feit og ekkel akkurat på de områdene. så det er ikke lett å se det selv, selv om vekten viser noe, så viser speilbildet noe helt annet..

 

Anonym poster: fd4525be054a106b265ffee5b098fcb8

[Anonym bruker]

Har en veldig god venninne som har vært gjennom alle formene: anoreksi, bulimi og tvangsspising.

Det som er det verste er ikke kroppens form eller utseende, men det faktum at maten på en måte er "junk" for henne. Hun er en heroinist mht mat.

 

Men en "ekte" knarker eller alkis kan forlate livet på gata, slutte med rusmidler og bli jussprofessor og bare drikke eplemost resten av livet, omgåes med avholdsfolk og ikke komme i kontakt med junket sitt noen sinne. En person med spiseforstyrrelser er nødt til å se dopet sitt og føre det inn i kroppen hver dag, flere ganger daglig - og stoppe i tide. Og la det bli der. For å leve et såkalt normalt liv.

 

Det syns jeg virker som en enorm utfordring for henne, og som hun her oppe beskriver; en spiseforstyrret person tenker på mat hele dagen, både når hun spiser og når hun gjør noe annet. det har liksom hovedrollen i livet også når hun lever normalt og ser normal ut. Tankene blir ikke automatisk normale av den grunn!

 

Takk! Det er så mange som sier det er "bare" å gjøre slik og sånn, og "du bestemmer jo selv hva du putter i munnen" osv. Så det er så godt når noen forstår akkurat hvordan det er...

 

Anonym poster: 4027253d8bccc69e181d88246d92eddb

[Anonym bruker]

Jeg har slitt så og si hele livet med spiseforstyrrelser.. Det startet med tvangsspising, pga mobbing ol, så slo bulimien inn, og til slutt anoreksi..

 

Ingen ser på meg at jeg har spiseforstyrrelse, jeg er overvektig og kan forekomme normal i mat situasjoner.. Ingen i min familie vet jeg sliter, foruten samboeren min.. Det er kun tennene mine (som regelrett råtner) og arrene på knokene som avslører dette, om man vet hva man ser etter..

 

Mens "dere normale" oppfatter situasjoner hvor dere blir sultene slik: Registrerer dere er sultene, spiser det som frister, og stopper når dere er mette.. Så går min oppfattelse slik:

 

Noen dager:

Jeg blir sulten, nekter meg selv mat, og fyller på med iskaldt vann.

 

Andre dager:

Jeg blir sulten, nekter meg mat, men sprekker, spiser alt hva jeg kommer over, for det frister faktisk, uansett hva det er, jeg spiser meg stup kvalm.. Så kommer skyldfølelsen, for skulle ikke jeg unngå den maten? Jeg klarer ikke tenke på annet da, jeg må prøve å finne ut hvor mye jeg spiste, hvor mye kalorier er det snakk om?! Jeg bruker denne tankespinningen til å helle innpå med vann, før jeg løper på do, jeg kaster opp til det kun er magesyre igjen som kommer opp.. Bare for å kaste meg over maten, og ha en ny runde av det samme.

 

Så har jeg perioder hvor jeg kobler helt ut, jeg spiser hva jeg vil, store mengder, blir jeg kvalm? Synd for meg, for jeg må faktisk bare fortsette det, jeg har selv valgt å spise, så da skal jeg minnes på hvor ille mat er for kroppen...

 

Hodet mitt er mer enn forskrudd, jeg vet dette... Jeg går i terapi også, for jeg har trossalt barn, og jeg ønsker ikke at noen av de skal måtte gjennom dette helvetet jeg lever i..

 

Mitt første møte med å tvinge meg selv til å kaste opp, dukket opp etter jeg ble voldtatt, jeg ble voldtatt etter en middag, jeg var så mett og små kvalm.. Så ble jeg voldtatt... Hver gang jeg spiste meg mett, så ble jeg minnet på voldtekten og kastet opp, for å unngå tankene, jeg var kun 13 år da, så jeg viste ikke hva som var rett eller ikke.. Når jeg var 17 år var jeg lei av å ha det slik, så jeg fant ut; om jeg ikke spiser, blir jeg ikke mett, blir jeg ikke mett, så slipper jeg å få minnene så tett på meg, og jeg slipper å kaste opp!

 

Anonym poster: b1e606cff01a72bea0ef192d92461f4f

 

Leit å lese

Det er et psykisk helvete, i know. Sitter av og til å tenker over konsekvensene det kan medføre.. Først da registrerer jeg hvor skummelt det egentlig er og hvor mye jeg skader min egen kropp.

Tenne mine er heldigvis fine enda, knoken ser værre ut, men det er lett å bortforklare å si bare er et vanlig arr etter et sår, det er jo ikke mange som skjønner hva det kan komme av..

 

Anonym poster: 54f7cbd772af0d9f02a62f5438f4b550