Knust av sorg

[Anonym bruker]

Jeg forlot mannen min gjennom mange år fordi vi ikke hadde det bra sammen. Vi har nå våre tre barn 50/50. I årene fram mot bruddet, kranglet vi mye og mer og mer. Jeg følte at jeg prøvde å foreslå konstruktive løsninger, men at han ikke var interessert i å løsekonfliktene, men ønsket å krangle. Jeg ble mer og mer fortvilet, lei meg og frustrert. Jeg prøvde å endre meg og tilpasse meg, men opplevde at det jeg gjorde var galt og at han var sint på meg for alle tenkelige og utenkelige ting, som jeg verken var ansvarlig for eller kunne gjøre noe med. Til slutt orket jeg ikke mer sinne, mer krangling eller følelsen av å leve i samme hus som en fiende som prøvde å knekke meg, og jeg flyttet.

 

Vi har vært gjennom et tøft brudd, og i perioder tenker jeg at jeg har det bedre nå. Jeg har senket skuldrene, føler meg roligere og vet at ingen når som helst kommer til å være rasende på meg. Livet føles mer forutsigbart. På den andre siden føler jeg meg helt knust av savn: vi skulle bli gamle sammen, reise på ferier sammen, se barna vokse opp sammen og vi hadde også vært inne på tanken om å få et fjerde barn. Jeg knuses helt av tankene på alt som skulle komme og som aldri vil komme, og jeg savner lidenskapen, sexen og fellesskapet rundt barna, planlegging av ferier sammen og vissheten om at jeg har en livspartner. Jeg har det bedre på noen måter, men samtidig føler jeg meg helt knust og lurer på om jeg noen gang vil komme over at jeg ikke er sammen med han jeg har elsket høyest og lengst, og om jeg noen gang vil oppleve et forhold med så mye lidenskap eller om jeg vil oppleve noe nytt forhold overhodet. Jeg føler meg fullstendig knust over at det var jeg som tok avgjørelsen, jeg som har påført oss alle så mye sorg, men samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg, heller, for verken barna eller jeg kunne fortsette å leve i en krigssone.

 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Forholdet var intenst og altoppslukende fra første stund, og jeg har få venner. Han var egentlig alt for meg, og nå sitter jeg alene igjen.

 

Sorgen over at det ikke gikk føles uendelig stor. Vi har vært sammen halve livet mitt, og nå føler jeg meg så utrolig alene.

 

Trenger råd, synspunkter og erfaringer.

 

Anonym poster: c384ef7484dcb0bf626a8cfae874c294

[Anonym bruker]

Få deg hjelp, gå i samtaleterapi. Mitt eneste råd.

 

Anonym poster: 5e47789d4c6078c924975edf0cf0df3d

[Anonym bruker]

Gå i terapi. Det finnes feks gestaltterapeuter under utdannelse som tar klienter. Det å snakke med en utenforstående komer til å få deg til å se alt klarere.

 

Hvis dette var et destruktivt forhold så vil du se at det å gå var eneste løsningen. Hvis forholdet var til å redde så vil du se det.

 

Ville ikke mannen din gå i parterapi eller prøvde dere det uten at det hjalp.

 

Ingen skal være i et forhold og være redd for raseriutbrudd rundt hvert hjørne.

 

Anonym poster: 9dd16c57bf0c62a1e6af16c37cccc981

[Anonym bruker]

Det er en kjempeprosess du har vært gjennom, og du bør søke hjelp til å få mange av disse følelsene bearbeidet. Det finnes mange flotte alternative behandlere som er dyktige på sorgprosesser av ulike slag. Du trenger nok også litt hjelp til å plukke opp bitene av deg selv og sette deg sammen på nytt. Søk opp behandlingssteder der du bor, de fleste har også gode hjemmesider.

 

Du virker som en fabelaktig kvinne, og jeg ønsker deg lykke til med å farge dine nye blanke ark.

 

 

Anonym poster: 333fd286736b0736651ba359ddd44437

[Anonym bruker]

Jeg hadde også et voldsomt savn etter det som kunne vært, det jeg har tapt ved skilsmissen. Helt til jeg kom på det at det jeg savnet ville jeg aldri fått med mannen min likevel. Det ville aldri fungert og livet mitt ville ikke vært bra sammen med han.

 

I årene som har gått etterpå har jeg hatt sjansen til å stable på beina noe bra. Jeg har god jobb, hus, har mer tid til venner, jeg har hatt en kjæreste noen år som jeg vet er den rette for meg, som bygger meg opp istedet for å rive meg ned. Jeg vet jeg har det bedre nå.

 

Fortsatt kan savnet etter "kjernefamilien" og det livet stikke i meg, men jeg vet nå at jeg savner noe jeg egentlig aldri hadde.

 

Tenk på dette som en mulighet til å få det bra, istedet for å fokusere på det som har gått tapt.

Lykke til

 

Anonym poster: 9d464fc8a4b1e68de4419def2b1d0744