Trenger hjelp til å sortere tanker

[Anonym bruker]

Er så lei meg og fortvilt akkurat nå.. Har nettopp forstått at jeg og samboeren har utviklet oss til å bli bestevenner istedet for kjærester. Trenger andres tanker, men har ingen som jeg stoler nok på å snakke med dette om..

 

Vært sammen i 6 år. Har ett barn på 1 år sammen. Ikke hatt sex siden jeg ble gravid. Har ikke lyst på heller - med samboeren min. Kan bli helt mo i knærne av andre menn... Men så har sexen vår alltid vært helt utrolig dårlig. Ikke kan jeg prate med han om det heller, han får prestasjonsangst og har problemer i lang tid etterpå.

 

Vet egentlig ikke om jeg noen gang har vært noe mer enn betatt. Vi hadde en litt tung start på forholdet, pga blant annet langdistanseforhold og ferskt brudd. Det var så mange følelser i sving at jeg vet ikke helt hva jeg følte. Ble mindre komplisert etter hvert.

 

Nå er vi bestevenner. Gjør mye morsomt sammen og krangler nesten aldri. Nettopp flyttet inn i nytt hus, økonomien er grei og alt er på stell. Likevel savner jeg VELDIG kjærestebiten... Jeg har så lyst til å være i et forhold med mer nærhet og lidenskap.

 

Men.. Om jeg velger å bryte ut får det så store konsekvenser. Jeg mister bestevennen min, barnet blir skilsmissebarn. Enten må jeg bli boende her vi bor selv om det eneste som holder meg her akkurat nå er sambo. Ellers må jeg flytte til den andre kanten av landet - hjem til familie og venner. Men da skiller jeg barnet vårt fra faren sin. Er veldig bekymret for økonomien også, selv om den er det siste som skal stoppe meg.

 

Noen som har fornuftige tanker? I hodet mitt er det bare kaos

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d

[Anonym bruker]

Anonym poster:94a29bf2f0e2ad00a07c7ebf81f3f3d2

 

Hei

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg så mye, annet enn å si at jeg er i nesten samme situasjon.

Barn på 6 måneder, vært sammen i 6 år. Har hatt det kjempebra tidligere med en del nedturer selvfølgelig slik som de fleste forhold.

Men nå har det vært ekstremt dårlig lenge. Ikke noe sex, ikke noe kjærestefølelse og vi går hverandre på nervene.. Krangling, kjekling og diskusjoner som ender i taushet i flere dager før vi prøver å være høflige og rolige igjen..

Jeg tenker også på å bryte ut og være alene. Og jeg har de samme kvalene som deg.

Økonomi.. dessverre... Skilsmissebarn, det å være uten babyen min når hun skal være hos faren.

Og det at jeg kanskje angrer for en gang var vi kjempeforelsket og hadde det bra. Men nå har jeg ingen av de følelsene lenger. Har alltid savnet romantikk i forholdet. Det å bli sett og bli sett på som det beste i verden.. Men gresset er kanskje ikke grønnere på den andre siden.. ? :-|

Lykke til med avgjørelsen. Det kommer til å ordne seg til slutt.

 

Anonym poster: 94a29bf2f0e2ad00a07c7ebf81f3f3d2

[Anonym bruker]

Jeg har vært i nesten samme situasjon. Vi har vært sammen i 10 år, har 3 barn og er aller beste venner. Sex-biten har vært vanskelig lenge, jeg har hatt veldig lite lyst. Jeg har ikke lyst til å forlate mannen. Selv om jeg blir mo i knærne av andre, så velger jeg å holde meg på matta. Det har jeg lovet da vi giftet oss.

 

Min løsning på dette, ble å se tilbake på de beste stundene, og å bestemme meg for å ha sex selv om jeg ikke hadde lyst. Og for meg ble det sånn at med sex kommer lyst. Vi er fremdeles ikke kaniner, men har mye oftere enn før.

 

Jeg kysser ham flere ganger om dagen, kliner litt når vi har et ledig øyeblikk. Når jeg kjenner at jeg er litt trist eller lei, gir jeg ham en god klem, og lange bamseklemmer hjelper litt. Det går fremdeles opp og ned, men nå har vi det mye bedre.... Jeg tror ikke at gresset er så mye grønnere på den andre siden.

 

 

 

Anonym poster: 11d70bcef9c5566db19521934cf168a8

[Elsker livet]

Dette er helt normalt. Man kan ikke forvente at kjærligheten gnistrer hele tiden, men man kan gjøre sitt beste og jobbe med saken. Gir man ikke næring til forholdet vil det heller ikke være noen gnistrer. Det kommer ikke av seg selv. Sexlysten avtar også og går i bølgedaler for de aller fleste. Har man sex ofte så kommer ofte lysten av seg selv. Så jeg vil gi det samme rådet som anonym over.

 

Snakk med mannen din om dette. Si at du gjerne vil satse på å få gnisten tilbake, men at du ikke kan gjøre det alene. Hva skal til for at dere skal virke mer spennende for hverandre?

[Anonym bruker]

Takk for svar Selv om jeg ikke ønsker at andre skal ha det på samme, så hjelper det å ikke være alene... Synes dette er utrolig vanskelig. Å skulle være intim med bestevennen sin uten å ha lyst føles så feil. Også overfor han. Men det er også grusomt å ta fra han og barnet muligheten til å se hverandre daglig. Får bare holde ut litt til. Å, så mye enklere det hadde vært om det hadde vært mannen som hadde disse følelsene.

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d

[Anonym bruker]

..

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig at parforhold endrer karakter i perioder. Bestem deg for hva som er viktigst for deg akkurat nå, om det er å ha et pirrende kjæresteforhold, eller om det er å ha en stabilt familiesituasjon for dere og barna. Jeg synes det er viktigere for en familie at foreldrene er venner og enige i barneoppdragelsen, enn at de utsetter alle i familien for oppbrudd og sorg fordi parforholdet er gått over til vennskap uten seksuell aktivitet. Det kan komme tilbake senere når barna blir større og dere får mer tid til hverandre igjen. Det er også naturlig å savne det, og man kan gjerne kalle det en sorg. Men husk at du som menneske kan styre mye med viljen din, og bestemme deg for at dette savnet er noe du skal gjøre noe med senere, og at det bare skal få lov til å være slik akkurat nå i en periode. Mange lar seg styre av drifter og savn, og det er ikke alltid vi tar de beste valgene da.

 

Anonym poster: 07fa7140f5b48e48c88c8ddea95fd267

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig at parforhold endrer karakter i perioder. Bestem deg for hva som er viktigst for deg akkurat nå, om det er å ha et pirrende kjæresteforhold, eller om det er å ha en stabilt familiesituasjon for dere og barna. Jeg synes det er viktigere for en familie at foreldrene er venner og enige i barneoppdragelsen, enn at de utsetter alle i familien for oppbrudd og sorg fordi parforholdet er gått over til vennskap uten seksuell aktivitet. Det kan komme tilbake senere når barna blir større og dere får mer tid til hverandre igjen. Det er også naturlig å savne det, og man kan gjerne kalle det en sorg. Men husk at du som menneske kan styre mye med viljen din, og bestemme deg for at dette savnet er noe du skal gjøre noe med senere, og at det bare skal få lov til å være slik akkurat nå i en periode. Mange lar seg styre av drifter og savn, og det er ikke alltid vi tar de beste valgene da.

 

Anonym poster: 07fa7140f5b48e48c88c8ddea95fd267

 

Signerer denne!

Og vil si til deg- det er såklart din avgjørelse. Men tenk på hvorfor du ble sammen med ham og valgte å få barn med ham. Og så gødt å hæ en bestevenn- begjær går over, vennskap kan vare livet ut. Dessuten går det ann å få hjelp utenfra- det trur jeg.kan være veldig nyttig i sånne situasjoner. Lykke til :-)

 

Anonym poster: 97c087b9877488022b640a0c134b3876

[Anonym bruker]

Jeg synes rådet om å finne tilbake til det som var er ett svært godt råd du har fått. Att ikke alt er "flammer" og WOW! hele tiden er naturlig. Så lenge dere har barn mener jeg det ikke er grunn god nok å gå ut av ett forhold fordi du ikke seksuelt har lyst på samboeren din akkurat nå. Gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet!

 

Finn tilbake til det gode og bruk fantasien din ved en hyrdestund!

 

Lykke til!

 

Anonym poster: dcb4c5791ab558aa88e2dfeab7e5829a

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg forventer ikke å gå rundt å være forelsket resten av livet, men trodde man følte kjærlighet på en annen måte enn vennskap til tross for at man har vært sammen i mange år.. Har jeg tatt feil?

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d

[Anonym bruker]

Så lenge dere fungerer bra sammen syns jeg det er egoistisk å utsette barna for et samlivsbrudd.

 

Du har valgt å sette barn til verden og det betyr å sette deres lykke først.

 

Frasen om at om foreldrene er lykkelige så er barna det også er en trøsteklut for egoistiske foreldre. Barna er lykkelige i en velfungerende familie de og blåser i om mor ikke er stormende forelsket i far.

 

Anonym poster: b5ff8fb5490cb893656fdea095d99457

[Anonym bruker]

Ja, du har sikkert rett... Jeg kommer ikke til å utsette hverken far eller barn for brudd så lenge stemningen i huset er grei.. Men JEG føler meg ikke lykkelig, og det er ikke fordi jeg ikke er stormende forelsket. Jeg er fullt klar over at forelskelser går over. Men følelsen av å være "sperret inne" med en kompis uten mulighet til å treffe andre er ikke spesielt god. ...Med fare for å høres ut som ei sprengkåt, seksuelt frustrert tispe. Jeg er ikke det, men nærhet er vel et behov de fleste har.

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dette er en slags krise dere kan komme dere igjennom..

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.. Jeg var sammen med verdens snilleste mann.. vi var bestevenner og alt var så trygt.. men jeg lengtet etter de pirrende og spennende følelsene.. Jeg endte med å gi slipp på et 8 år langt forhold.. Jeg siklet på andre menn og levde litt tøsete en stund før jeg fikk meg ny mann.. Jeg har det fint i dag, men jeg savner x`n noe helt ekstremt.. sammenligner han og han jeg har nå.. Nå har jeg den seksuelle tiltrekningen, men jeg har ingen bestevenn.. Hadde jeg visst hvordan det ble skulle jeg ha blitt.. men det er for sent å angre.. Så det jeg prøver å si er at gresset er ikke alltid grønnere på andre siden.. Tenk deg om.. Hva er det du lengter etter? Kan du og mannen snakke om dette og forsøkt å finne slike følelser du savner?

Blir fort at man gror fast i gamle vaner.. et annet tips er at dere kan gå i parterapi for å utvikle dere som par.. dette er nødvendigvis ikke for par som sliter, men som ønsker å utvikle seg som sagt.

OG.. det er ikke noe poeng i å tenkt at du vil at dere skal ha det slik dere hadde det før (når dere var nyforelsket).. Dere kan ikke hige etter en tid som er forbi og i fortiden.. dere må skape noe nytt

 

Anonym poster: 62cfd7920b17a173c1a6c1826d01daae

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. I tillegg opplever jeg i min situasjon at vi ikke heller er bestevenner, men, tja, kollegaer? I retrospekt tenker jeg at jeg kanskje burde valgt annerledes enn jeg gjorde da jeg ble sammen med min samboer, men det er det lite å gjøre med nå. Kjenner meg igjen i savnet etter nærhet. Min tanke er at hadde jeg hatt enten et kult sexliv ELLER kos i hverdagen, så hadde det vært lettere. Men jeg har svært lite av begge deler, og opplever dessuten at samboer ikke ønsker å kommunisere om det. Jeg foreslo for en stund siden at vi kunne gå i parterapi, og da sa han nei. Noen uker senere sa jeg at jeg mente parterapi var den eneste løsningen for oss, om vi ville redde forholdet, og da sa han "ja, om du tvinger meg så". Så det endte med at jeg ikke bestilte den timen. Det var så demotiverende for meg. Og nå kjenner jeg inne i meg at det er helt tomt. Jeg synes han fungerer utmerket som far, og han er hverken slem eller dum, men mangelen på omsorg og nærhet gjør meg vanvittig trist. Diskuterte dette senest med en god venninne i min fortvilelse i forrige uke, og hun sa at hun var enig i at mangel på kos er grunn god nok til å gjøre det slutt. Jeg vakler fortsatt i min overbevisning, men sliter ihvertfall med motivasjonen for å gå videre med min samboer. På den annen side innser jeg at han overhodet ikke er på samme sted som meg, og er ganske fornøyd, tror jeg. Så et evt brudd ville nok komme veldig overraskende på ham. Har ingen gode løsningsmuligheter her, men jeg vil ihvertfall si at vi er flere, og at jeg skjønner hvordan du har det.

 

Anonym poster: ae07538085e1c25f0370c7abfc83863b

[Anonym bruker]

Ja, det er jammen ikke så lett å vite hva som er riktig å gjøre... Hvis man tenker på barnet er jo det beste å holde sammen, men jeg synes ikke man skal glemme seg selv heller. Men det er nok lurt å tenke nøye over det og gi det litt tid. Synd om man ødelegger hele familien for så å angre etterpå!

 

Anonym poster: 1fd42f1a77b5faf9cc6621b19c3fd51d