Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #1 Skrevet 28. mai 2013 Brev til min far. Litt merkelig at du som vår far, kunne gjøre som du gjorde da.. Du gir oss først beskjed om at du reiser, du kommer aldri hjem, nå er det nok, du gidder ikke mer. Du hadde drukket, men reiste uansett din vei. Vi, søskene mine og moren min, la oss alle i en seng, da det alltid var tryggest i mammas nærhet siden det var så mye trøbblete blandt dere den perioden... Jeg husker at jeg tilslutt hørte en bil, reiste meg oppfra senga, og sa til mamma at nå svingte du inn innkjørsla igjen.. Vi hadde låst døra, siden vi alle var redde for deg.. Du hadde mulighet til å sove i utleiehuset vi hadde, du hadde nøklene med deg, men du lot ikke den halverte freden som hadde lagt seg bli verende. Det du gjorde istendenfor var at du gikk rundt huset, og tok deg inn verandadøra.. Den var også låst, men det stoppa ikke deg. Vi hørte vinduet gå i tusen biter, der mamma går opp fra senga og ser etter deg, i bare bh og truse.. Husker det som det var igår.. Mamma flyger ut, og blir borte.. Du følger etter, som om det var en skrekkfilm... Jeg og søskene mine gråt, men jeg var størst så måtte prøve å holde meg oppe. Tok fart inn til et annet soverom, så ut vinduet etter deg, der du stod å hakket øksen i døra inn der du trodde mamma var... Vi var så redde... Du snur, og kommer inn igjen, vi hører du tramper over gulvet, mens vi stresser med å gjemme oss under dyna.. Var det eneste vi fant på, vi var jo bare små barn... men vi var redde.... deg.. Du åpnet døra inn og ba oss stikke. Vi sprang ut, uvisst hvor mamma var, lever hun? Jeg måtte trøste de andre, mens jeg banket på der vi trodde mamma var.. Hun åpna ikke.. Så neste ble et samtal til en slektning der slektningen tar videre å ringer politet.. Politet ringer meg opp igjen. Jeg gruer meg, jeg er jo trofast mot deg, min egen far... Ville ikke... Vi blir rådet av politet av å være i ro, og springe ut i veien da de kommer. De kommer etter mye om og men, og vi blir fulgt inn i politibilen mens de går inn.. Fra jeg satt inne i bilen til vi ble sluppet ut, husker jeg ikke mer.. Alt bare strømte ut av hodet mitt.. som om det var en ekkel film... som om det var et mareritt.. Men det var sant. Vi ble hentet ut av bilen, der vi ser deg, med håndgjern på, vi hører mammas stemme. Noe som var veldig godt.. da vi ikke visste.... Heldigvis hadde mamma tatt til seg mot å sprunget til vår nabo... Og takk og lov for at ambulansen som hadde blitt sendt, ikke trengtes..... Vil bare gi deg litt av min opplevelse, Pappa. For det var vel ikke slik det skjedde? Var det vel? Hva mener du, pappa?" Måtte få ut litt sinne.... Høres så dumt ut om jeg skriver i en bok, men bedre om jeg skriver til noen som kanskje leser. Anonym poster: 3eb2ab195c76ac45371500374330f81a
Tarssan Skrevet 28. mai 2013 #2 Skrevet 28. mai 2013 Fælt å lese, føler med deg. Skriving kan være god terapi fortsett med det ønsker deg alt godt videre i livet.
mamma_til_gutt Skrevet 28. mai 2013 #3 Skrevet 28. mai 2013 herregud! Skjønner godt at du må lufte! Du er flink.. Fortsett å skriv <3
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #4 Skrevet 28. mai 2013 Håper det hjelper på litt om jeg skriver, uansett det føles dumt ut. Takk Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #5 Skrevet 28. mai 2013 Man velger ikke sine egne foreldre! Føler med deg, må ha vært utrolig skremmende og vondt. Anonym poster: b574fca5b197da0a302c830d478f49d0
moota m storebror&lillebror Skrevet 28. mai 2013 #6 Skrevet 28. mai 2013 Å jeg fikk helt frysninger! Så grusomt å lese om Forferdelig at noen må oppleve slik! Sender deg en god klem!
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #7 Skrevet 28. mai 2013 Takk for klemmen. Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #10 Skrevet 28. mai 2013 Er 3 år siden nå, men husker det veldig veldig godt. Har mareritt enda. Dette er desverre bare en av mange ting som har skjedd... Litt trist at jeg kan si jeg kan hate han, men samtidig er jeg så glad i han. Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #11 Skrevet 28. mai 2013 Ingen andre som har opplevd noe lignende? Som en kan forhandle litt erfaringer/tanker - hvordan komme seg videre..? Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Cat.68 Skrevet 28. mai 2013 #12 Skrevet 28. mai 2013 Så utrulig lei meg for at du måtte oppleve slikt. Bare skriv hvis du føler det hjelper. Stor klem fra meg.
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #14 Skrevet 28. mai 2013 Fortsettelsen: Du ble med politiet mens vi går inn og setter oss, mamma er ute å prater med politiet, hun gråter.. Pga deg, Pappa.. Iblant lurer jeg på om du har samvittigheten i behold? Om du noen gang tenker på hva du har utsatt oss for? At du ødela livet vårt i en stor grad.. Det er ikke bare dette som gnager nå, men også den gangen vi ble vekt av blålys.. Og inn kom ambulansepersonell. Jeg husker jeg var så flau, for rommet mitt så ikke ut. Egentlig tror jeg ikke de brydde seg om det, da de heller ville høre om vi hadde det bra... Jeg skjønte egentlig ikke hva som var, helt til jeg så mammas ansikt. Hun blødde. Flere djupe sår i ansiktet hadde hun.. Hun skyldte på at valpen hadde vært ivrig... Men var det det, pappa? Jeg svelgte "sannheten" dere kom med, enda jeg visste hva som virkelig "gjalt".. Eller den gangen, vi var på ferie, alle sammen.. Og du var sur, og slengte dritt.. Du sa jeg var like fæl som mamma, og dette fordi jeg tok mamma i forsvar.. Jeg spurte hvordan min egen far kunne drive slik.. Og jeg fikk som beskjed fra deg at du ikke var faren min, at jeg skulle spørre den hora jeg hadde som mor.. Veldig grove ord og bruke mot din egen samboer den gang, den du hadde vært gift med i 20 år... Alt dette har brent seg inni meg.. Men du må huske, at alle slike episoder, hver eneste en, tenker jeg på, hver dag.. Gjør det ikke vondt for deg? Nå idag, vil du ikke ha kontakt med meg. Og om du vil, er det å spørre etter penger eller klage til meg... Du har ennå engang dratt fram at du ikke har meg som datter lengre.. Og jeg håper iblant at det er sant... at jeg har en egen far... Du må nesten vite endag at du ikke er noe offer, det er trossalt vi som har mistet alle barndomsårene, eller mistet og mistet, du gjorde det til et helvete, siden mamma ikke turte å flytte fra deg tidligere... Jeg er så sint på deg, jeg hater deg... Det er vondt å si det, og jeg liker det ikke.... Ser nå at det er veldig mange skrivefeil i første innlegg, men tror dere forstår uansett. Takker for klemmene, forresten! Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Anonym bruker Skrevet 28. mai 2013 #16 Skrevet 28. mai 2013 <3 Både barnevernet, ambulansepersonell og politiet visste om dette.. Skal jeg la det gå, eller "konfrontere" de? Mange mange tanker.. Anonym poster: dc4ae4ed1703cf4964b49aa9b867761f
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå