Har du noen gang vært så sint på barnet ditt

[Anonym bruker]

At du har dratt det i armen etter deg eller lempet barnet inn i senga/ på pausestolen? Min tålmodighet er slutt med min spinnville 4 åring som lugger, kaster, klatrer, hopper, stikker av hele tiden. Har brukt mye ros og oppmuntring, belønningssystem, men neida, ingenting funker! Har prøvd pausetid, ignorering ( da er det til fare for andre mennesker/ting). Han gir seg aldri når jeg tar han ut av rommet og ber han sitte en plass. Da er det sparing, slåing, prøver å stikke av. ofte må jeg holde han fast ellers så raserer han hele huset. Gi meg styrke!!!!!!

 

Anonym poster: e57c9230fe05e64b987113042c475019

[Anonym bruker]

Har ikke gjort det på egne barn, men min mor gjorde det på meg. Vi prater lite sammen idag pga for vonde minner av sånne episoder.

 

Håper trassen gir seg snart og det går over (selv om det ikke er noen trøst)

 

Anonym poster: 4905dd7fbddab2ad5a522d613b5e4198

[Anonym bruker]

Jeg har aldri dratt barnet etter armen, men "lempet" som i relativt irritert fjernet det fra en situasjon - javisst.

 

Det høres vel ellers ut som dere kunne ha utbytte av profesjonell hjelp. Har du drøftet problematikken med helsestasjonen? Det er normalt for fireåringer å være både vrange og aktive, men ikke å slå, sparke og rasere huset.

 

Anonym poster: 9d9e53dc3b3e1093f9d4ad35fbc4a32c

[Anonym bruker]

Har ikke gjort det på egne barn, men min mor gjorde det på meg. Vi prater lite sammen idag pga for vonde minner av sånne episoder.

 

Håper trassen gir seg snart og det går over (selv om det ikke er noen trøst)

 

Anonym poster: 4905dd7fbddab2ad5a522d613b5e4198

 

Du høres veldig ømfintlig ut

 

Anonym poster: 242e5031d518a69aba5f4eb6c6fef9cc

[Anonym bruker]

Få tak i boken "De utrolige årene" av Carolyn Webster-Stratton. Det er en fantastisk bok om å håndtere egne følelser og unger med adferdsvansker. Mine er ikke ekstremt vanskelige, men jeg har fått veldig god hjelp av den boken. Leser den igjen og igjen. Lærer nye ting hver gang, og har blitt utrolig mye roligere i samspillet med mine barn.

 

Jeg får faktisk kommentarer fra mange på hvor bra jeg takler ungene:) Og det ville ikke vært tilfellet for 2 år siden, for å si det sånn:)

 

Anonym poster: cf3d80329f8fbd8d828fff08ae00f056

[LittLykkelig]

Ja. Dessverre. Av og til er det det som må til. Hvertfall når lunta er kort!

[Urwa]

Ehhh ja noen ganger blir man rett og slett tvunget til å gjøre dette

[Anonym bruker]

Jepp. Men det er jo unntakene, vanligvis klarer jeg telle til ti og håndtere situasjonen med stoisk ro - og det er også mer virkningsfullt.. Men innimellom sprekker jeg jo, det er daa måte på til tålmodighet en klarer ha på trass, trass, og atter trass dagen lang Kanskje vi skal kjøpe den boken en over her nevner, hørt mye bra om den, mange ganger.

 

Anonym poster: 6ccb3a379f3fdfe58ba95ca92b89e294

[Anonym bruker]

Jepp. Men det er jo unntakene, vanligvis klarer jeg telle til ti og håndtere situasjonen med stoisk ro - og det er også mer virkningsfullt.. Men innimellom sprekker jeg jo, det er daa måte på til tålmodighet en klarer ha på trass, trass, og atter trass dagen lang Kanskje vi skal kjøpe den boken en over her nevner, hørt mye bra om den, mange ganger.

 

Anonym poster: 6ccb3a379f3fdfe58ba95ca92b89e294

Gjør det! Du kommer aldri i verden til å angre. Hilsen en over her:)

 

Anonym poster: cf3d80329f8fbd8d828fff08ae00f056

[Anonym bruker]

Ja, det har skjedd. Den tiden med behovet for det er heldigvis over nå.

 

Anonym poster: edeaabb505ce1b914edafc893becb524

[Anonym bruker]

Ja, hvis hun er veldig vanskelig eller gjør noe veldig rampete må hun sitte litt på rommet sitt.

 

Anonym poster: 9e4fa644c11ff445db29dec14ee9f1de

[Nullstress;)]

Ja, det har jeg. Det henter strikken ryker, om man er ikke akkurat stolt over det etterpå.

 

Har du snakket med bhg om dette? Opplever de det samme? Kan jo være snakk om diagnose siden han har en slim atferd...

 

En atferd som dette kan jo også komme av miljø... Kjenner jo verken deg eller din familie. Men det kan komme av samlivsbrudd, dødsfall, krangling mellom voksne osv... Det er det bare du som vet...

 

Ønsker deg i allefall lykke til

 

Jeg jobber på spesialskole, og ALL atferd kan forbedres med riktig hjelp

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg aldri gjort

 

Anonym poster: 74817b0cceacb927b7027a4e065d9d86

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg. Skammer meg ikke for det heller. tror ungene bare har godt aav å se at vi av og til blir skikklig sinte.

 

Anonym poster: fedfc7cfa98df638550bef6c70a45ab3

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg. Skammer meg ikke for det heller. tror ungene bare har godt aav å se at vi av og til blir skikklig sinte.

 

Anonym poster: fedfc7cfa98df638550bef6c70a45ab3

For å være helt ærlig så tror jeg at ungene har godt av å se at vi har alle slags følelser. Men skikkelige utbrudd der vi ikke klarer å beherske oss, tror jeg ikke er godt for ungene å oppleve. Hva lærer de av det? Mamma hyler når hun er sint? Da har jeg mer tro på å trekke seg ut av situasjonen, roe seg ned og vise at det er mulig å forholde seg rolig selv om man er sint. (Fint i teorien, vanskelig i praksis, men det blir lettere med trening!)

 

Anonym poster: cf3d80329f8fbd8d828fff08ae00f056

[Gjest Morn du]

Få tak i boken "De utrolige årene" av Carolyn Webster-Stratton. Det er en fantastisk bok om å håndtere egne følelser og unger med adferdsvansker. Mine er ikke ekstremt vanskelige, men jeg har fått veldig god hjelp av den boken. Leser den igjen og igjen. Lærer nye ting hver gang, og har blitt utrolig mye roligere i samspillet med mine barn.

 

Jeg får faktisk kommentarer fra mange på hvor bra jeg takler ungene:) Og det ville ikke vært tilfellet for 2 år siden, for å si det sånn:)

 

Anonym poster: cf3d80329f8fbd8d828fff08ae00f056

 

Enda bedre blir det hvis man i tillegg går på kurset mange kommuner tilbyr

 

[Anonym bruker]

Ja dessverre.

 

Anonym poster: 562c350236902d9475df662c723c82a9

[Anonym bruker]

Har ikke gjort det på egne barn, men min mor gjorde det på meg. Vi prater lite sammen idag pga for vonde minner av sånne episoder.

 

Håper trassen gir seg snart og det går over (selv om det ikke er noen trøst)

 

Anonym poster: 4905dd7fbddab2ad5a522d613b5e4198

 

Du høres veldig ømfintlig ut

 

Anonym poster: 242e5031d518a69aba5f4eb6c6fef9cc

 

Nå beskriver hun ikke i hvilken grad dette skjedde. Jeg ble "lempet" i sengen så hardt at jeg traff veggen som kunne bli blåmerker. Kunne også blitt "dratt" i armen så hardt at det var gripe merker etter hånden til min mor. Håper virkelig jeg ikke er ømfintlig. Å miste kontrollen betyr også at man ikke merker sin egen styrke noen ganger og det gjorde ikke moren min...

 

Så nei, jeg kommer aldri til å legge en hånd på mine barn, selv om jeg har blitt veldig sinna på det verste desverre.

 

Anonym poster: 4905dd7fbddab2ad5a522d613b5e4198

[Anonym bruker]

Hehe, ja, det har jeg. Ikke skjemmes jeg, og ikke angrer jeg. Det må bare gjøres av og til. Min mann gjorde det senest i går med vår 7 år gamle jente som ikke kunne oppføre seg i lek med sitt 3 år yngre søskenbarn. Hun hadde blitt advart mange ganger på forhånd, men tøyer og tøyer strikken. Og det nytter ikke å avlede og diggidere med et 7 år gammelt barn. Ihverfall ikke med det krigshumøret hun hadde i går. Enkelte ganger går det ann å ta henne rolig ut av situasjonen og forklare hvordan ting fungerer uten og heve stemmen. Men i sine mest krakilske humørsvingninger må det desverre hardere skyts til.

 

Vi har også en jente på 5. Hun har jeg nesten aldri hevet stemmen til. Hun forstår med bare et blikk når grensen er nådd, og respekterer det med en gang. Fasinerer meg hvor forskjellige to søsken kan være.

 

 

Anonym poster: edc62725eeab1eee1b3c2bbf55ae55e4

[Anonym bruker]

Jeg har dratt mitt barn med meg, men hun får beskjed om at hun kan gå selv ellers er jeg nødt til å ta henne i armen. Jeg kliper jo ikke slik at det gjør vondt, holder bare fast. Lugger hun å slår blir hun satt i "fengsel".

 

Anonym poster: 7851c02d4d4389cd5989499592dc1d09

[Anonym bruker]

Hehe, ja, det har jeg. Ikke skjemmes jeg, og ikke angrer jeg. Det må bare gjøres av og til. Min mann gjorde det senest i går med vår 7 år gamle jente som ikke kunne oppføre seg i lek med sitt 3 år yngre søskenbarn. Hun hadde blitt advart mange ganger på forhånd, men tøyer og tøyer strikken. Og det nytter ikke å avlede og diggidere med et 7 år gammelt barn. Ihverfall ikke med det krigshumøret hun hadde i går. Enkelte ganger går det ann å ta henne rolig ut av situasjonen og forklare hvordan ting fungerer uten og heve stemmen. Men i sine mest krakilske humørsvingninger må det desverre hardere skyts til.

 

Vi har også en jente på 5. Hun har jeg nesten aldri hevet stemmen til. Hun forstår med bare et blikk når grensen er nådd, og respekterer det med en gang. Fasinerer meg hvor forskjellige to søsken kan være.

 

 

Anonym poster: edc62725eeab1eee1b3c2bbf55ae55e4

 

Sånn er det her også! Yngste og jeg har våre feider nesten daglig, mens eldstemann holder det å se strengt på. De reagerer helt ulikt på å bli snakket strengt til også; yngste bare ler, mens eldste tar seg nær av det... De er forskjellige og må behandles forskjellig. Minste får meg til å klikke av og til, men jeg prøver å beherske meg, for det hjelper rett og slett ikke å bli sint på henne... (Men jeg har dratt henne i armen/løftet henne for å få henne ut av rommet av og til. En gang var hun så sinna, jeg holdt henne fast i armen mens hun trasset, og hun dro alt hun kunne i motsatt retning og fikk vondt. Dårlig samvittighet da...)

 

Anonym poster: 936a7266031c846c5494cb09308b0828

[Anonym bruker]

Jeg har lempet henne inn på rommet et par ganger når det virkelig har røynet på og vi trenger noen minutter i hvert vårt rom. Det er i litt ekstreme tilfeller hvor hun har dratt strikken v e l d i g langt, som å spytte mammaen i ansiktet når hun blir irettesatt osv...

 

Anonym poster: 14d52baa704404e858667aec6f6c6ec5

[Anonym bruker]

Hehe, ja, det har jeg. Ikke skjemmes jeg, og ikke angrer jeg. Det må bare gjøres av og til. Min mann gjorde det senest i går med vår 7 år gamle jente som ikke kunne oppføre seg i lek med sitt 3 år yngre søskenbarn. Hun hadde blitt advart mange ganger på forhånd, men tøyer og tøyer strikken. Og det nytter ikke å avlede og diggidere med et 7 år gammelt barn. Ihverfall ikke med det krigshumøret hun hadde i går. Enkelte ganger går det ann å ta henne rolig ut av situasjonen og forklare hvordan ting fungerer uten og heve stemmen. Men i sine mest krakilske humørsvingninger må det desverre hardere skyts til.

 

Vi har også en jente på 5. Hun har jeg nesten aldri hevet stemmen til. Hun forstår med bare et blikk når grensen er nådd, og respekterer det med en gang. Fasinerer meg hvor forskjellige to søsken kan være.

 

 

Anonym poster: edc62725eeab1eee1b3c2bbf55ae55e4

Det jeg snakker om, er ikke å avlede og dikkedere.. Men jeg kan ikke koke innvendig, slik at jeg river unødvendig hardt i armen. Jeg må bruke litt tid på å roe meg ned, sånn at håndteringen ikke blir hardhendt. For det kommer ingenting godt ut av at du river i armen i sinne...

 

Anonym poster: cf3d80329f8fbd8d828fff08ae00f056

[ღTyrkiskPepperღ]

Nei, det har jeg aldri gjort.

[Anonym bruker]

Jepp har jeg gjort!

 

Anonym poster: bbb8dc3f800aa25f87509be4e03e6a0f