Ble helt satt ut av lille snuppa mi. Er dette vanlig?

[Anonym bruker]

Har ei lita på snart to pr med et temperament og en vilje som skremmer meg.

 

Er veldig selvstendig og Vik gjøre alt selv, også det hun ikke får til.

Og da må jo jeg være mamma og skjære gjennom.

 

I kveld fikk hun det de på 'godt norsk' kaller tantrum! Hun raste, var så sint at tårene sprutet og var helt utrøstelig. Fikk ikke ta i henne, bare dyttet meg unna.

 

Jeg har gutter fra før og de har aldri holdt på sånn. Sinte og grinete, ja, innimellom. Men aldri på dette nivåer, og aldri så tidlig.

 

Bare lurer på om dette er toårstrassen vi har en smakebit av... I så fall må mammaen stålsette seg, for dette var uhyggelig ;-)

 

Anonym poster: bb56728d2e6adeafde4940c7d5921651

[Anonym bruker]

Sånn var min gutt også rundt toårsalderen. Han var så frustrert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. På det verste slo han seg selv i ansiktet og skrek og fektet. De som gikk utenfor på veien kunne høre han (det har jeg fått bekreftet senere), og lurte på hva i all verden som foregikk inne hos oss..

 

Han var veldig sent utviklet språklig da, og tidlig ute motorisk.. så, det var hele tiden veldig mye han ønsket å gjøre, men han greide jo ikke å uttrykke det, så han var i perioder helt gal.. Jeg prøvde hele tiden å forstå han, og kom trekkende med det ene forslaget etter det andre... "er det koppen du vil ha?".. "ville du prøve å hoppe?".. osv osv.. men han ble bare mer og mer gal ettersom forslagene mine ikke stemte med det han ønsket seg. Stakkars lille kropp Etter hvert som språket kom mer og mer på plass roet dette seg.. for å blomstre opp på en ny måte da han nærmet seg tre år. Da var det mer utprøving, kverulering, testing av grenser og slikt.. og nå når han er fire har vi en ny runde. Han er stor gutt og synes det meste er urettferdig.

 

Han er i det store og det hele en ganske seig liten gutt, men han er herlig også. Han er mye av alt kan man si. Har et helt utrolig godt humør, når han er i det rette lunet, masse humor, og han er rolig og grei.... men så raser verden og han blir et frådende troll ..

 

Anonym poster: b84ac8705bc599fd322238ac5717834e

[Anonym bruker]

Sånn er min toåring også..

Hun er snart tre og har holdt på sånn lenge.. :/

 

Blir så sint så sint for ofte bagateller, og noen ganger så sint at hun 'låser seg' helt..

 

Det beste er å la henne rase fra seg i fred.. Vi si til henne at det er greit at hun blir sint, men sånn hyling, skriking og kasting av ting osv ikke er greit, og i hvert fall ikke midt oppi der vi sitter/holder på.. Så hun blir tatt litt unna situasjonen! Hører godt når gråtingen går fra å være sinna til lei seg, og da setter vi oss sammen med henne! Trøster henne, masse kos, og så snakker vi litt om at det ikke går an å reagere sånn, og hvorfor hun f.eks fikk nei til å traske rundt i stua med sølete gummistøvler..

 

Prøver innimellom å avlede og avverge 'anfall', men ikke alltid.. For jeg tenker at med et sånt temperament så må hun lære seg å håndtere det selv også! Her kommer sinnet stort sett i forbindelse med ting hun ikke får til, at vi hjelper henne uten at hun ba om det osv.. Og jeg tenker at dette er en stahet og en vilje som kan bli veldig positiv for henne senere i livet, vi må bare hjelpe henne med å takle det på en fornuftig måte..

 

Det er i hvert fall slik vi tenker og håndterer det..

 

Anonym poster: bdbb9d60a864f548dadd6a0e136a2962

[Anonym bruker]

Det er nok vanlig ja. Men jenter starter nok sin dramaqueen-karriere oftere enn gutta. Så at hun er litt værre skal du ikke se bort fra....

 

Anonym poster: 52b249792f5c8f0c52934edad3ad8d94

[Anonym bruker]

Hørtes ut som min lille på den alderen. Eller, hun har forsåvidt vært viljesterk og bestemt hele livet ;-) Men det begynte å toppe seg i 2-årsalderen. Hun låste seg fullstendig og jeg også var skremt til tider! Nådde en topp ved 3 årsalderen. Nå er hun 4,5 og hun er fortsatt bestemt og viljesterk, men hun har lært seg å forhandle istedenfor å bli sint ;-) Hun er fortsatt svært selvstendig og vet akkurat hvordan hun vil ha ting, men jeg tenker at det er egenskaper som kan få henne dit hun vil her i livet ;-)

 

Barnehagen, familie, venner var også tidvis "bekymret". Hun var rett og slett langt over normalt trassig og temperamentsfull. Barnehagen inkalte PPT til barnehagen for å observere henne når hun var fylt 3. Akkurat da byttet hun til stor avdeling i barnehagen, og etter et par måneder gikk alt MYE bedre. Den nye ped.lederen avlyste PPT - og sinnet og trassen dabbet gradvis av.

 

Sånn i ettertid kan vi le av det, og se at dette var en blanding av personligheten hennes og at hun var hardt rammet av 3årstrassen. Men mens det sto på var det knalltøft. Jeg følte jeg feilet som mamma hver eneste dag, og vurderte å kontakte både den ene og andre instansen selv for å få hjelp til å takle henne. Leste x-antall bøker om trass og oppdragelse - i det hele tatt.

 

Lykke til og stå på. Som alle sa til meg, "det går over" - og jammen gjorde det ikke det :-)

 

Anonym poster: 2a8e34bd808cfd28682ab51b426e07d9

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle !

 

Jo, jeg skjønte jo nesten at dette var starten på trass, men hadde ikje trodd hun var sånn en kruttønne!

Tror hun ligner mammaen, for jeg har hørt historier om meg selv da jeg var liten.

 

Utbruddet i går kom av at jeg måtte ta på ny bleie til natta, noe hun IKKE var interessert i.

 

Anonym poster: bb56728d2e6adeafde4940c7d5921651

[Anonym bruker]

Som å lese om jenta mi! Hun er 2 pr og 8 mnd. Det gir seg gradvis etterhvert som språket kommer. Men har raserianfall HVER gang vi går inn. Hun elsker å være ute. Bhg har hatt problemer med raseriet, men det begynner å bli bedre der også. Når hun får "anfall" av raseri er hun ikke tilsnakkenes, noe som har vært det mest slitsomme.

 

Anonym poster: a6d78fa4b2ecbe41a86e24361de5c0c6

[Anonym bruker]

Som å lese om jenta mi! Hun er 2 pr og 8 mnd. Det gir seg gradvis etterhvert som språket kommer. Men har raserianfall HVER gang vi går inn. Hun elsker å være ute. Bhg har hatt problemer med raseriet, men det begynner å bli bedre der også. Når hun får "anfall" av raseri er hun ikke tilsnakkenes, noe som har vært det mest slitsomme.

 

Anonym poster: a6d78fa4b2ecbe41a86e24361de5c0c6

 

Det verste er at hun, til å være under to, har et ganske godt språk. Klarer egentlig godt å formidle hva hun vil, med ord og kroppsspråk.

 

Det er når hun ikke får ting til eller ikje får viljen sin at det smeller;)

 

Kan bli en interessant tid framover:)

 

Anonym poster: bb56728d2e6adeafde4940c7d5921651

[Gjest sussie77]

Helt vanlig. Har ei på snart 2 år som også er sånn. Hun har et voldsomt temperament. Men heldigvis (!) går det fort over.

[Anonym bruker]

Har også hatt en rimelig trassig gutt, og som en over, det virket som om det var en sammenheng mellom trassen og det at han var tidlig ute motorisk og sent ute språklig. Og at kroppen hans klarte å gjøre ting som han egentlig ikke var moden nok til i hodet sitt.

 

Hos oss hjalp det faktisk å bli strengere, men også å ikke gi mer regler enn absolutt nødvendig. Når rammene bla satt veldig klart, kunne vi la han bevege seg fritt innenfor rammene, samtidig som han visste at rammene var absolutt uforhandlerbare. F.eks. var det mye tulling ved bordet en periode. Da ble løsningen å kommunisere klart (ikke fordi han ikke snakket at han ikke forstod): greit nok at du vil kaste mat, men det er ikke lov, så kaster du mat tar jeg tallerken fra deg og du går fra bordet. Og er du ferdig kan du si takk for maten og gå fra bordet. Med andre ord, vi viker ikke når det gjelder bordmanerer, men hvor mye han spiser (og til en viss grad, siden vi ikke tvinger han til å spise opp) er hans ansvar.

 

Hadde mange slike "kamper": leker som kastes forsvinner i en periode, "anfall" ute i offentlighet fører til at vi går hjem med en gang, osv... Poenget var at han visste hvor skapet stod, og vi slapp og bli sint og kjefte.

 

Nå er han 4 og jeg kan si at det hele ble mye lettere med en gang språket kom på plass. Han et fremdeles rimelig temperamentsfull (som meg), men vi er veldig klare på at det finnes regler man må følge når man bor i flokk, det er kjipt med slik er det. Man trenger ikke være enig, bare å følge de. Den store forskjellen nå er at vi snakker om hvorfor ting er som de er, og understreker gjerne at pappa og mamma heller ikke kan gjør som de vil hele tiden.

 

Anonym poster: fcf3c2ba432309ee7f0b079eca5e67c5

[Anonym bruker]

Slik har i grunnen alle mine fore vært fra de var ca 10-11 mnd gamle. Ene litt roligere. Er både gutter og jenter og alle var tidlig med språk. Er bare at de har et stort temperament og en stor vilje. Hos var dt helt vanlig i 2-årsalderen at de gikk helt i "svart", kastet ting rundt, hylte, sparket og slo og var kliss umulig å snakke til før de hadde roet seg ned litt.

 

Anonym poster: 43c779294cf340bacef7c23b448bc89e