Drittlei naboungen!

[Anonym bruker]

Han er fem år og har opptil flere diagnoser, han er rett og slett en pain in the ass. Stygt å si det, og jeg vet han ikke kan noe for det, men jeg er så lei av å belemres med den ungen. Spesielt nå når sommeren er nær starter det. Ungene løper fritt i nabolaget, og det er jo både hyggelig og bra - men så er det altså denne ungen som er utrolig krevende.

Han trasker rundt i hagen, røsker opp blomster og tråkker rett inn i huset med skitne sko. Han har ingenting inne hos oss å gjøre, men vi må altså faktisk lukke og låse dørene for at han ikke skal komme inn. Så kommer han inn, og innestemme vet han ikke hva er. To ganger bare siste uka har han vekka babyen før vi får sendt ham ut av huset.

Sitter vi ute bare vi voksne så kommer han og setter seg ned og babler. Vi skjønner ikke hva han sier og han er alltid snørrete, og kliner snørr overalt.

I dag satt jeg ute i bare shorts og bh, da kommer han og bare står og ser på puppene mine mens han fniser.

 

Foreldrene roper av og til på ham, men slett ikke alltid han vil komme. Vi ber ham gå når de roper men han blir. En sjelden gang henter de ham og sier "Hehe, ja vi visste vel du satt her og koste deg".

Nåja, mulig ungen koser seg men vi synes ikke det er hyggelig å ikke kunne ferdes ute uten at han kommer.

 

Han er ikke kompis med vårt eldste barn heller.

 

Uff. Vanskelig, vet liksom ikke hva jeg kan si til foreldrene. Men faktisk har vi vurdert å flytte pga dette.

 

Anonym poster: 161e4171afb6b4d37da3f9d90edead6b

[#Ariadne#]

Er det så stort problem at dere vurderer flytte må dere snakke med foreldrene ! Og gi gutten beskjed om at det ikke passer med besøk når han dukker opp . Følge han ut fra hagen deres .

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å be ham gå? Ha en bok liggende ved siden av og si på en fin måte at nå vil du ha fred til å lese. Hvis du sier det på en fin måte er det ikke avvisning, men en beskjed. Skjønner han slike beskjeder?

Du må nok være veldig tydelig med ham.

Lettere enn å snakke med foreldrene, men du kan jo alltids gjøre det også. Da blir det imidlertid et 'problem' mellom dere som kan skape gnisninger, noe som alltid er kjipt i naboforhold.

 

Ville i første omgang lagt klare grenser for gutten og sett hvordan det gikk.

 

Anonym poster: f07ea34112e46504de458295fc91cdb1

[Himmel og hav]

Det som er litt rart er at du forteller at han har flere diagnoser, men allikevel så forventer du at han skal oppføre seg og reagere som en "normal" 5-åring. Du er en voksen og har mange strenger og spille på overfor et fem år gammelt barn. Det du har gjort til nå virker ikke, så prøv noe annet.

 

F.eks. når han kommer til dere, enten det er inne eller ute, så følg han ut igjen. Du trenger ikke å være brysk eller ufin, men bare si at "det passer ikke at du er her nå" og følg han ut av huset eller hagen. Gjenta og gjenta. Snakk med foreldrene og hør hvordan de håndterer han, hva han forstår og hva slags beskjeder han får med seg. Forstår han bedre når man forsterker tale med tegn, så lær deg de tegnene han kan osv Si også at det er fint om de kan øve på at man ikke går inn i andres hus ubedt, fordi han vekker babyen. Selv en gutt med store utfordringer blir større og mer kompetent med årene, så det vil nok bli bedre.