Mitt livs største dilemma!

[Anonym bruker]

Jeg er en dame på 33 år. Jeg har lang utdannelse, fast jobb, leier hus men har penger i banken, samboer og ett barn på 3 år. Dilemmaet er som følger:

 

Har en fantastisk flink og snill samboer som er far til vårt felles barn. Han er pliktoppfyllende, likestilt i hjemmet, har samme mål, verdier og drømmer som meg. Hobbyer og interesser er også ganske like som mine. Vi har sammenfallende syn på barneoppdragelse og hvilke verdier vi vil føre videre til barnet vårt. Vi ønsker begge å bli foreldre til to barn. Alt er på stell....

Men jeg er ikke forelsket i ham. Jeg er glad i ham, føler meg trygg og han er min nærmeste venn. Vi koser men sex syns jeg er litt vanskelig da jeg desverre ikke er så tiltrukket av ham på den måten. Vurderer å gå, men ser også at det vi har sammen er verdt veldig mye! Orker nesten ikke tanken på reaksjoner fra familie, venner osv. De ville fått sjokk!!! Jeg har jo lyst på ett barn til! og han er verdens beste pappa, skal jeg få ett barn til selv om jeg er så usikker?? om jeg går fra ham så får jeg kanskje ikke føer enn ett barn....Dessuten har jeg før jeg traff samboer bare blitt forelsket i drittsekker (jeg har vist dårlig smak....faller for gutter som egentlig ikke vil ha meg).

 

Dette gjør meg sprø. Tenker på det hver dag. Er redd jeg har festet meg i et tankemønster som blir forsterket ved at jeg ikke kan fortelle noen om mine "fæle tanker". What to do.....

 

 

 

Anonym poster: 2462f8b45d228333eb91560add33491b

[Anonym bruker]

Hva med å prøve å være mer kjærester igjen. Stryk på ham, hold ham i hånden, fleip med ham. Reis bort en helg sammen uten barnet.

 

Følelser kan jo gå litt opp og ned. Hvis du var tiltrukket seksuelt av denne mannen tidligere og du/han ikke har forandret dere så mye, så ville jeg ha forsøkt å finne tilbake til hverandre igjen.

 

Anonym poster: 3d9d20999378a9cd8f2e0221d5f0c694

[Anonym bruker]

Mulig du har rett, at jeg kan få følelser av å tilbringe mer tid med han alene. Desverre har jeg hatt disse følelsene så lenge vi har vært sammen, men den ene tingen har ført til den andre og vips var jeg gravid og så var det i hvert fall for sent å snu. Nå har jeg følelsen av å ha malt meg opp i et hjørne. Jeg misunner alltid par som ser forelsket ut, tenker at de sikkert har det mye bedre enn oss, men det ser vel bedre ut fra utsiden som oftest. Huff, skulle så intenst ønske at jeg ble hodestups forelsket i ham!!!! Hvis jeg bare kunne slå på en bryter!!! Han er jo så god, og han elsker meg.

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat slik du beskriver for tiden. Vi skal ikke ha flere barn men har mer enn nok med de 4 vi har hvor den yngste i tillegg har spesielle behov.

Kjenner jeg blir deppa av å bo med en mann som egentlig er fantastisk på mange måter men som jeg kjenner jeg sklir mer og mer ifra; (

 

Anonym poster: 30333de8ae6868d2b2f1c1e721c7329b

[Gjest sug lut]

Få uansett begge barna med samme mann - om det skulle skjære seg er det bedre å ikke skulle sjonglere flere samværsavtaler enn nødvendig.

[Anonym bruker]

Huff stakkars mann HI! Du vet at tillit,respekt, at han er en fantastisk kjæreste og pappa er viktigere enn SELVE FORELSKELSEN?! Den går over vet du. Er ikke mange månedene er par er forelsket, men tillit,kjærlighet og respekt varer.

Men om du er så opptatt av dette så kanskje du bør gå fra han og la han finne en dame som verdsetter han mer!!

 

Anonym poster: c107490fbce507829d695880a64aad24

[Anonym bruker]

Mulig du har rett, at jeg kan få følelser av å tilbringe mer tid med han alene. Desverre har jeg hatt disse følelsene så lenge vi har vært sammen, men den ene tingen har ført til den andre og vips var jeg gravid og så var det i hvert fall for sent å snu. Nå har jeg følelsen av å ha malt meg opp i et hjørne. Jeg misunner alltid par som ser forelsket ut, tenker at de sikkert har det mye bedre enn oss, men det ser vel bedre ut fra utsiden som oftest. Huff, skulle så intenst ønske at jeg ble hodestups forelsket i ham!!!! Hvis jeg bare kunne slå på en bryter!!! Han er jo så god, og han elsker meg.

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

 

Slutt å sammenligne deg med andre!! Det er ofte ikke like rosenrødt innenfor lukkede dører hos andre DU tror er perfekte. Ingen forholdet er perfekte og ting vil alltid gå opp og ned. Følelser også

 

Anonym poster: c107490fbce507829d695880a64aad24

[Anonym bruker]

Dere har rett dere som kjefter litt. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å føle som jeg gjør, og jeg vet jo at forelskelse ikke varer, har jo ikke gjort det før. Nå har jeg akkurat snakket lenge med ham på telefon (er på reise), og han er jo virkelig min beste venn. Skal forsøke å snu tankegangen min og være glad for at vi faktisk har et harmonisk samliv. Skal også lufte ideen om å dra bort et par dager uten barnet, det hadde nok vært bra for oss. Skjerpings til meg!!

 

Hi

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

[Anonym bruker]

Vel jeg er singel nå, men kan skjønner hva du mener her.

 

Siden du er vant med å ha bad boys så er det ofte en helt annen lidenskap som er i det forholdet. Det er en spenning, man må jakte litt, spille ett spill osv. Det er noe man kan bli avhengig av den følelsen og spesielt den lidenskapen. Men er det virkelig sånn du vil leve, i ustabile forhold?

 

Ville gått litt i meg selv hvis jeg var deg og prøvd å finne ut hva du egentlig vil ha.

 

Gjør som en over her foreslo dra på kjærestetur, eller dra på jentetur for å få ut litt steam...

 

Anonym poster: b38826b5278792747775bf2fa28d5f80

[Anonym bruker]

Dere har rett dere som kjefter litt. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å føle som jeg gjør, og jeg vet jo at forelskelse ikke varer, har jo ikke gjort det før. Nå har jeg akkurat snakket lenge med ham på telefon (er på reise), og han er jo virkelig min beste venn. Skal forsøke å snu tankegangen min og være glad for at vi faktisk har et harmonisk samliv. Skal også lufte ideen om å dra bort et par dager uten barnet, det hadde nok vært bra for oss. Skjerpings til meg!!

 

Hi

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

 

Mitt tips, som har hatt det akkurat på samme måte ei stund, men som nå faktisk har greid å snu det:

Slutt å fokuser på det han ikke har, det han mangler, det du ikke synes noe om! Fokuser på det du har! Treffer du en mann som gjør et eller annet teit, tenk, takk og lov at min mann aldri ville gjort noe sånt!

 

Jeg malte meg nesten inn i samme hjørne, da jeg tenkte at mannen min er litt rar, litt sær, gjør litt merkelige ting - men så gjorde jeg meg selv bevisst på hvor mye rart som faktisk er der ute! Alle de raringene (synes jeg da ) som faktisk har funnet seg dame, har barn, og som er godt likt.

 

Og, hva er viktigst? En forelskelse, som stort sett går over hos de fleste, eller at man er geniunt glad i mannen, at han setter pris på deg, og at hverdagen er god?

 

Gå på restaurant, gjør noe latterlig fjortis sammen, ha det morsomt sammen, og gi det litt mer tid

 

Anonym poster: c6fc38767659f74d737390f177de01a2

[Anonym bruker]

Ingen er forelsket gjennom hele forholdet. Og følelser går opp og ned. Det dere har ifølge din beskrivelse vil du mest antakelig ikke få med noen annen mann. Uansett, få begge barn med samme mann. Vær mer kjærester, gå i terapi eller gjør noe annet for å jobbe litt for forholdet, ingenting kommer gratis og det er lett å stangnere i et forhold etter at man får barn.

 

Anonym poster: a3065e2a61aaf77f80ae4a5748d1d7a6

[Anonym bruker]

Takk for tipset, jeg blir jo faktisk ofte minnet om hvor godt jeg har det når jeg ser hvordan mange andre mødre og samboere har menn som reiser mye/ nedprioriterer familie/ ikke er like engasjert i familien osv. Ser at jeg har det godt og at gresset nok garantert ikke er grønnere på andre siden. Jeg skal jobbe for forholdet, det fortjener i alle fall barnet vårt. Takk for inspirasjonen damer!!! Føler meg faktisk mye bedre, hadde behov for å sette ord på ting

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

[Anonym bruker]

Tror det kan være vanskelig å skille mellom vennskap og kjærligheten det fører med seg, og kjæreste-kjærlighet når forelskelsen er over (eller aldri har vært der) for oss alle. Jeg føler ofte iallfall at vi er venner, og at lidenskapen er over. Men slik er det vel for alle i hverdagen uansett. Har hatt samme tankene som deg og kommet frem til at jeg til tross for manglende lidenskap ikke kan leve uten han, og planlegger nå nr 2.

 

Jeg ville fått et barn til med han og forsøkt å leve sammen som bestevenner så lenge det går. Jeg ville gjort det ialllfall, fremfor å risikere å aldri få barn, få barn med en "drittsekk" (siden det er den stilen du har på tidligere kjærester og kanskje fremtidige evt) og flere samværsavtaler som suglut sier.

 

Anonym poster: 3d3d8bd28b863f3ee2987f236ca2b64a

[Superdolly]

Trekk pusten dypt og prøv å tenke litt på hva du vil oppnå i livet ditt. Hvor vil du være om femten år?

 

Ønsker du å bruke flere år av livet ditt på å jage etter drittsekker som behandler deg dårlig? Være et leketøy for Gutteklubben Tøm og Røm? Eller vil du ha et stabilt familieliv med en snill fyr?

 

Nå er jeg litt kvass her og setter ting veldig på spissen for å få fram et poeng.

 

Ingen av disse hyggelige, vanlige mannfolkene er veldig spennende hele tiden. De får det ikke til å krible i oss damer hele tiden. Men vet du hva? Spenningen ved å date/ bo sammen med en bad boy er ikke alltid så mye å skryte av den heller. Når spenningen går på om han kommer hjem eller ikke den kvelden, om han ligger med andre eller ikke, da er det ikke mye å trakte etter. Synes jeg.

 

Ikke lag deg luftslott og drømmebilder av andre menn, eller en annen type mann. Den slags vil en virkelig fyr av kjøtt og blod aldri kunne konkurrere med. Fokuser på hva du har, og fake it till you make it. Vær litt ekstra kjærlig. Tenk så ofte du kan på hans positive sider. Og snakk med ham om flere barn.

[Elsker livet]

Slik er livet for de aller fleste vil jeg si. Forelskelse går som oftest over etter en stund. Det er ikke meningen at en skal være forelsket resten av livet, da ville man i så fall gjort mange rare handlinger og tenkt irrasjonelt. Det tror jeg hadde vært destruktivt i det lange løp. Du/dere må jobbe for å finne igjen gnisten, den vil gå i bølgedaler hele tiden. Får den ikke næring vil den dø, men det er aldri for seint å finne den igjen. Når det gjelder det seksuelle vil jeg råde deg til å presse deg selv litt. Jo oftere du har sex jo større er sjansen for at du får lysten. Er han ikke tiltrekkende rent fysisk så er han det vel det på andre plan?

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror nok dere har rett som jeg sier over her. Det meste av endringen må skje i mitt hode. Jeg har ikke hatt et godt forbilde i min far og deg er mulig at jeg er farget av min families "macho" kultur (vær sterk, ikke vis at du er sårbar, stå på uansett, ikke vis for mye følelser) jeg har fått mye guts og ståpåvilje fra min familie og det er bra, men jeg lurer på om jeg forveksler min samboers genuine stillhet og godhet med det å være "veik" (noe jeg innerst inne vet at han ikke er! Han er jo sterk nok til å gi blaffen i alt machotullet fra mennene i min familie). Min mor sier til meg at etter at jeg ble sammen med min samboer så har jeg vært mye gladere og mer harmonisk. Det stemmer nok. Vi krangler sjelden, og vi ønsker begge sterkt å beholde et stille og harmonisk familieliv. Nei, dere har rett. Jeg skal slutte å bygge luftslott, sette pris på den gode mannen og prøve å lete tilbake til de gode følelsene (inklusiv sex). Takk for gode råd damer

 

Hi

 

Anonym poster: a4f9f5976ba9fddd1c747017219ca768

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene her, men vil bare si at jeg har det på akkurat samme måte. Jeg er ikke FORELSKET i mannen min lengre, men jeg vet innerst inne at jeg elsker ham da. Vi har for tiden et mer venne/gammelt ektepar forhold. Nesten ikke sex og knapt noen kjærletegn. Dette er noe som har tært veldig på forholdet i perioder, men vi har rett og slett bare mista gnisten litt. Vi har satt og ned sammen og pratet om dette, og har insett at i en periode nå mens vi har små barn og preges av tidsklemma, så er det bare sånn det er blitt og det blir bedre når ungene blir større og mer selvstendig. Vi prøver å skjerpe oss og sette av tid til hverandre i hverdagen, og når vi gjør det er det helt fantastisk. Jeg tror forholdet vårt blir sterkere av denne perioden.. I gode og onde dager sant? Jeg ser veldig fram til å rett og slett ha tid og energi til mannen min igjen, men akkruat nå må vi bare gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Jeg syns ikke det høres ut som om du egnetlig har lyst til å gå i fra ham, men du savner sikkert spenningen og følelsen av å elske og bli elsket. Men det er opp til dere begge to å finne tilbake til den igjen Det går ann!

 

Anonym poster: dbda4485458e77d03cff1926c4f288d1