Flere som har "over gjennomsnittet barn " i skole og idrett?

[Anonym bruker]

Dette er ikke et innlegg for å få kritikk eller virke bedre enn andre.

 

Har en sønn som går i 2.klasse. Han har alltid ligget langt fremme både i idrett og intelligensmessig. ( om en kan omtale det slik).

 

Vi foreldrene har vært opptatt av å hjelpe han og finne hans indre driv og motor, og han er en gutt som aldri gjør noe halvveis.

 

Forrige uke var vi på konferansetime, og læreren forteller at han er en mønsterelev. Flink sosialt, empatisk og inkluderende. God konsentrasjon, orden og tålmodighet. Veldig populær lekekamerat. Blid og høflig. Han scorer høyt på alle tester, og er best på sitt trinn.

Han får ekstraoppgaver og regner oppgaver som er for 4 klasse.

 

Han spiller i tillegg fotball og ishockey. Også her er han "den beste på laget". Scorer flest mål og har en helt annet spilleforståelse enn de fleste.

Fotball er livet og han holder på med det og hockey døgnet rundt.

 

SÅ kommer mitt spørsmål og min bekymring.

Vi er selvsagt veldig glade for at han klarer seg så bra, men jeg er redd omgivelsene rundt ham vil være sammen med ham fordi han er flink.

Jeg er redd han føler ( har ikke uttrykt dette selv) at han må prestere og være best når det kommer til alt, for han har den rollen.

 

Vi er opptatt av å rose ham for ting som ikke går på prestasjonsferdigheter, men f.eks at "så fint du leste når du tok deg god tid" osv.

 

Han har et veldig driv i seg, og går inn for alt med alt. Han trener og trener, og virker veldig blid og tilfreds.

 

Men, jeg er redd han får den "flinkis" rollen allerede nå, og at dette vil oppleves som et press i fremtiden.

 

Hvordan føler dere i lignende situasjon det??

 

 

 

Anonym poster: b1eb5bd8acd3b3208e5907b71ef925c3

[Anonym bruker]

Tror ikke de vil være sammen med ham pga at han er så flink, heller på tross av det.

 

Jeg har ikke egen erfaring fra problemet, men datteren min spiller sammen med en som ligger veldig langt fremme. Der har de valgt å sende ham på fiolinundervisning for at han skal få noe å bryne seg skikklig på. Han er ikke noe vidunderbarn på det området (dog noe flinkere enn vårt barn ). Det er andre som er flinkere enn ham, men han får likevell oppleve å ha sin plass som annenfiolinist i orkesteret og bli godtatt uten å være spessielt flink.

Kansje dere kunne gjøre noe liknende?

 

Anonym poster: 510067332b8b6cb07a6d8f24967e39b3

[Anonym bruker]

Det hørtes ut som et flott tiltak! Så koselig med barn som spiller instrument. Men, denne gutten her er fotballgutt til beinet, og hadde nok aldri tatt i en fiolin engang dessverre:(

 

Vi lar ham leke med eldre barn, og da ser vi at det jevner seg ut, og at han samtidig kommer mer overens med gutter som gjerne er et par år eldre.

 

Tusen takk for flott innspill fra deg. Ideen er absolutt noe å ta med seg=o)

 

Anonym poster: fb89a16d8473ecb0fe8daa53f1754433

[Anonym bruker]

Jeg var kjempeflink på skolen og best i idrett, til og med bedre enn gutta til langt opp i ungdomsskolen. Ingen har noensinne gjort noe forskjell på meg og jeg har aldri vært høy på pæra av den grunn.

 

Nå i voksen alder er det vel egentlig ikke noe spesielt med meg. Idretten er lagt på hylla og jeg har vanlig utdanning og vanlig jobb. Har aldri følt noe press til noe som helst, sikkert takket være mine foreldre som lot meg være meg uten å gjøre noe nummer ut av det.

 

Anonym poster: 16a7ed29d5e0b6e3f3cdf85060b623a4

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som er som din, men han går i første klasse. Læreren sier at han ligger langt foran de fleste andre i klassen i fagene. I tillegg er han veldig flink i idrett (og særlig fotball). I tillegg er han blid og hjelpsom, og veldig populær. Jeg bekymrer meg absolutt ikke for at andre skal ville være sammen med ham fordi han er så flink - vil heller s som en annen her, det er nok heller på tross av det. Jeg tror kanskje du bekymrer deg unødvendig. Det viktigste er nok at han ikke føler at han skylder dere å være den beste i alt, og det virker ikke som om dere legger et slikt press på ham.

 

Anonym poster: 5274384e2be1b80dc86ddd47d983f001

[Elsker livet]

Mannen min var slik, og han følte presset. Han har det presset fremdeles, både fra seg selv og andre. Men nå som han er voksen takler han det helt fint. Alle bør presses litt i forhold til sine evner. Men han bør nok lære at det ikke er nødvendig å være best i alt. Det viktigste er at man gjør så godt man kan ute å sprenge sin egen kapasitet. Men samtidig syns jeg ikke man skal presses til å drive med noe man ikke trives med så lenge det ikke må til som en del av livet. Å spille piano eller være flink på ski er ikke en nødvendighet for å bli et velfungerende menneske. Alle trenger ikke kunne alt, og det er mest effektivt om vi bruker tiden på det vi er flinke til.

[Følelsesvims]

Hva med å foreslå gitar? Det er jo en litt sånn mandig "cowboy rundt bålet"-greie, og så kan han spille i band, sjarmere jenter og utfordre den delen av seg og

 

Ellers synes jeg det virker som dere har veldig sunne holdninger til "flinkheten" hans!

[Anonym bruker]

Jeg var som barn og ungdom svært flink i flere ulike idretter. Foreldrene mine la aldri noe press på meg, tvert i mot, de var ganske likegyldig. Jeg har vunnet flere mesterskap, mens foreldrene mine har bare sagt ting som "Bra" eller "Skal tro hvor du har arvet disse egenskapene fra?". Som barn kunne jeg nok trengt litt mer ros fra foreldrene mine!

 

Jeg opplevde aldri noen forskjellsbehandling fra andre barn, de andre barna viste jeg var flink i idrett, men det var aldri et tema for hverken falske vennskap eller misunnelse.

 

 

 

Anonym poster: 98b5fa1b08e5d5ae9adf75ba92228f89

[Anonym bruker]

Jeg har et sånt barn, og jeg var et sånt barn selv.

Min erfaring er at det er ikke et press på å bli bedre og bedre,d et er ikke kultur for det i Norge.

Det er et press på å virke mest mulig gjennomsnittlig.

En av de tingene jeg har lært (måtte lære) var å gå inn på alle andres nivå i enhver samtale. Ville de snakke om kviser, så snakket vi om kviser. Ville de snakke om Grand Prix, så snakket vi om Grand Prix.Ville jeg snakke politikk, så snakket vi fortsatt kviser og Grand Prix.

 

Men man måtte selv søke sine venner med omhu for å kunne snakke "fritt", som det heter. F eks ta initiativet til å snakke politikk uten at noen demonstrativt gjespet og postulerte "Jeg aner ikke hva sånn politikk er, jeg. Interesserer meg ikke heller."

 

Foreldrene mine brukte også mye tid og krefter på å jekke meg ned og framheve det jeg ikke var flink til (skihopp, husarbeid, blokkfløyte eller hva som helst), for ellers kunne jeg jo bli høy på pæra. Det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre med mine unger. Man skal ikke skamme seg over å være flink mer enn man skal skamme seg over å ha store ører.

 

Min nr 2 er både ekstremt god til å lese, gjør mattebøker og norskbøker for 4.klasse selv om han går i 1., og spiller to instrumenter nå. Han har ekstremt godt øre og hører når jeg spiller surt på fiolin. Men han er ikke utrivelig mot andre likevel, selv om det finnes en slags refleks hos en del mennesker når de hører om at et barn er ekstra dyktig, da forter folk seg å si "Ja, det er jo noe som heter EQ også, ikke sikker de med høy IQ har høy EQ" osv. Men det er jo ikke sant. Lærer man generelt fort, kan man også lære fort på det sosiale feltet. Man lærer å tilpasse seg de andres interessesfære, fordi det tross alt er gjennomsnittet, dvs flertallet, som har mest makt. De kan utestenge deg hvis du insisterer på å snakke politikk når de vil diskutere Grand Prix.

 

SÅ jeg tror nok som en over her, man blir ikke akseptert fordi man er flink, man blir akseptert på tross av det. Min eldste var en lysende stjerne i bl a matte, men "heldigvis" gikk han lei etter å ha regna som en skolegutt allerede i 4-årsalderen. Han gikk tørr da de i hele første og annen klasse skulle jobbe med mengder under 10 og bare addisjon. Jeg kjenner at jeg ikke er lei meg for det, jeg er egentlig letta. Ingen barn trenger et nerdestempel.

 

Anonym poster: 6546a2e855ead957568110f70e414b84

[Anonym bruker]

Du skriver at han er flink sosialt, empatisk og inkluderende. Da har du ikke noe å bekymre seg over.

 

De mest intelligente barna kan ha det litt vanskelig sosialt fordi de rett og slett ikke forstår sine jevnaldrende.

 

Anonym poster: d8daab6d6d35d57e99cc3cdb1fd34ae7

[Anonym bruker]

Jeg har et sånt barn, og jeg var et sånt barn selv.

Min erfaring er at det er ikke et press på å bli bedre og bedre,d et er ikke kultur for det i Norge.

Det er et press på å virke mest mulig gjennomsnittlig.

En av de tingene jeg har lært (måtte lære) var å gå inn på alle andres nivå i enhver samtale. Ville de snakke om kviser, så snakket vi om kviser. Ville de snakke om Grand Prix, så snakket vi om Grand Prix.Ville jeg snakke politikk, så snakket vi fortsatt kviser og Grand Prix.

 

Men man måtte selv søke sine venner med omhu for å kunne snakke "fritt", som det heter. F eks ta initiativet til å snakke politikk uten at noen demonstrativt gjespet og postulerte "Jeg aner ikke hva sånn politikk er, jeg. Interesserer meg ikke heller."

 

Foreldrene mine brukte også mye tid og krefter på å jekke meg ned og framheve det jeg ikke var flink til (skihopp, husarbeid, blokkfløyte eller hva som helst), for ellers kunne jeg jo bli høy på pæra. Det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre med mine unger. Man skal ikke skamme seg over å være flink mer enn man skal skamme seg over å ha store ører.

 

Min nr 2 er både ekstremt god til å lese, gjør mattebøker og norskbøker for 4.klasse selv om han går i 1., og spiller to instrumenter nå. Han har ekstremt godt øre og hører når jeg spiller surt på fiolin. Men han er ikke utrivelig mot andre likevel, selv om det finnes en slags refleks hos en del mennesker når de hører om at et barn er ekstra dyktig, da forter folk seg å si "Ja, det er jo noe som heter EQ også, ikke sikker de med høy IQ har høy EQ" osv. Men det er jo ikke sant. Lærer man generelt fort, kan man også lære fort på det sosiale feltet. Man lærer å tilpasse seg de andres interessesfære, fordi det tross alt er gjennomsnittet, dvs flertallet, som har mest makt. De kan utestenge deg hvis du insisterer på å snakke politikk når de vil diskutere Grand Prix.

 

SÅ jeg tror nok som en over her, man blir ikke akseptert fordi man er flink, man blir akseptert på tross av det. Min eldste var en lysende stjerne i bl a matte, men "heldigvis" gikk han lei etter å ha regna som en skolegutt allerede i 4-årsalderen. Han gikk tørr da de i hele første og annen klasse skulle jobbe med mengder under 10 og bare addisjon. Jeg kjenner at jeg ikke er lei meg for det, jeg er egentlig letta. Ingen barn trenger et nerdestempel.

 

Anonym poster: 6546a2e855ead957568110f70e414b84

Det var jeg som skrev det første svaret og foreslo et instrument eller liknende. Min tanke med det var ikke at gutten trengte å jekkes ned, men at det kansje kunne være sundt og godt for ham å vite at han ble akseptert i et miljø selv om han ikke var av de flinkeste.

 

Anonym poster: 510067332b8b6cb07a6d8f24967e39b3