Jeg er ikke i toppform om dagene,

[Anonym bruker]

og jeg er bekymret for på hvilken måte det går utover lillegutt på 7 mnd...

 

Jeg har en alvorlig psykisk sykdom (og der er det nok enkelte som tenner på alle plugger), men jeg bruker medisiner og har noen å prate med.

 

Det er mest tankene som plager meg, og det at jeg har svært lyst å skade meg selv.

 

Men jeg holder det i sjakk ved å tenke på hvor glad jeg er i lillegutt, og hvor svært lite lyst jeg har til å være borte fra han!

 

Så jeg bruker tiden min på lillegutt, og gir han det han trenger, men er bekymret for at han skal merke at jeg ikke alltid er helt på plass.

 

Hva synes dere? Er psykisk sykdom og barn forenlig sålenge man har kontroll?

 

Jeg har ingen avlastning fra far, men besteforeldre på begge sider støtter og hjelper til. Men jeg er redd for å gå glipp av utvikling om jeg blir borte fra han, i tillegg til at jeg er redd han skal bli forvirret over hvem som skal ta seg av han.

 

Hva skal jeg gjøre?

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Anonym bruker]

Ingen som har noen meninger her? Setter stor pris på svar, og jeg tåler kritikk!

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[GeeGee]

Det kan ikke være lett å ha det sånn!

 

Du sier at du har noen å snakke med og får medisiner, men at du likevel vil skade deg. Hva mener du med skade? Som i at du ikke vil leve mer? Om du er "for" syk til å ta vare på gutten din kan ikke vi vurdere, det må nesten profesjonelle rundt deg gjøre. Men hvis gutten din får alt han trenger, inkludert mye kjærlighet og omsorg, er du på god vei :-)

 

Angående avlastning fra besteforeldrene, er det jo bare kjekt om gutten din får bli godt kjekt med dem! Det er vel litt tidlig med overnattingsbesøk, kanskje, ihvertfall hvis du ammer, men du kan jo være med barnet på overnattingsbesøk, så kan besteforeldrene ta gutten når han har fått pupp? Så er du i nærheten hvis det skulle bli nødvendig :-) Tror ikke gutten din blir forvirret om hvem som skal ta seg av ham så lenge han ikke plutselig er mye borte fra deg, men at dere tar det gradvis. Og hvis du kun er borte timer fra ham, sendere en dag eller to, tror jeg ikke du skal være redd for å gå glipp av utvikling. Håper det ordner seg for deg!

[Anonym bruker]

Jeg har vært suicidal 2 ganger og har to barn. Jeg vet at jeg er en god mor for mine barn og de har ikke merket noe til min depresjon.

Jeg tar på meg en maske da jeg er med de, og lar de aldri få se hverken tårer eller sorg. Jeg går til psykiater og får hjelp av henne. Ingen i min familie vet at jeg sliter og det er slik jeg vil ha det. Jeg er mye bedre nå, nesten frisk men har hatt det slik i snart 6 år.

Du er ikke alene og kan være en flott mor selv om du har det vanskelig :-)

 

Anonym poster: 5d5ede3ed91b2fb5c46a797f0700ea6b

[Anonym bruker]

Klart det er forenlig. Men det krever terapi, eventuelt medisinering og god sykdomsinnsikt.

 

Anonym poster: 34b345cd8147145ab54f485dbd698147

[Anonym bruker]

Jo, jeg vil leve! Men jeg er nok dessverre avhengig av å skade meg selv, og det å være skadet eller syk. Jeg tror jeg må være avhengig av smerte om det går an?

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Anonym bruker]

Takk for svar fra dere andre også! Godt å høre!

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Anonym bruker]

Jo, jeg vil leve! Men jeg er nok dessverre avhengig av å skade meg selv, og det å være skadet eller syk. Jeg tror jeg må være avhengig av smerte om det går an?

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

 

Kan det heller være slik at du er avhengig av fysisk smerte for bedøve den psykiske smerten? Slik har min søster hatt det i mange år. Hun har etter mange år i terapi lært seg håndtere den psykiske delen og har blitt godt hjulpet av medisin i tillegg. Hun har fått lære seg å finne nye måter å håndtere situasjoner hvor hun tidligere hadde kuttet seg i armene. Hun har det nå fint og er en meget god mor til sin sønn. Håper du finner noe som hjelper!

 

Anonym poster: dd90cc05912596582eb3d838a9460b63

[MammantilNurket]

Så bra at du deler og setter ord på hvordan du har det.

Jeg synes at du er kjempemodig og sender deg en god klem

[Anonym bruker]

Jo, jeg vil leve! Men jeg er nok dessverre avhengig av å skade meg selv, og det å være skadet eller syk. Jeg tror jeg må være avhengig av smerte om det går an?

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

 

Kan det heller være slik at du er avhengig av fysisk smerte for bedøve den psykiske smerten? Slik har min søster hatt det i mange år. Hun har etter mange år i terapi lært seg håndtere den psykiske delen og har blitt godt hjulpet av medisin i tillegg. Hun har fått lære seg å finne nye måter å håndtere situasjoner hvor hun tidligere hadde kuttet seg i armene. Hun har det nå fint og er en meget god mor til sin sønn. Håper du finner noe som hjelper!

 

Anonym poster: dd90cc05912596582eb3d838a9460b63

Jeg vet faktisk ikke, tror egentlig jeg ikke har så veldig mye psykisk smerte, jeg tror det heller har med diagnosen min å gjøre. Og så om jeg ikke har nok å henge fingrene i, må jeg finne noe annet å "drive med". Så når jeg har lillegutt å holde på med, går det fint!

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Anonym bruker]

Så bra at du deler og setter ord på hvordan du har det.

Jeg synes at du er kjempemodig og sender deg en god klem

Tusen takk!

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Anonym bruker]

Jo, jeg vil leve! Men jeg er nok dessverre avhengig av å skade meg selv, og det å være skadet eller syk. Jeg tror jeg må være avhengig av smerte om det går an?

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

 

Kan det heller være slik at du er avhengig av fysisk smerte for bedøve den psykiske smerten? Slik har min søster hatt det i mange år. Hun har etter mange år i terapi lært seg håndtere den psykiske delen og har blitt godt hjulpet av medisin i tillegg. Hun har fått lære seg å finne nye måter å håndtere situasjoner hvor hun tidligere hadde kuttet seg i armene. Hun har det nå fint og er en meget god mor til sin sønn. Håper du finner noe som hjelper!

 

Anonym poster: dd90cc05912596582eb3d838a9460b63

Jeg vet faktisk ikke, tror egentlig jeg ikke har så veldig mye psykisk smerte, jeg tror det heller har med diagnosen min å gjøre. Og så om jeg ikke har nok å henge fingrene i, må jeg finne noe annet å "drive med". Så når jeg har lillegutt å holde på med, går det fint!

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

 

akkurat det sa jeg også. takket nei til avlastning og trodde det var det beste. men nå som barnet er 2 år og går i bhg har jeg måtte be om hjelp fra psykolog. jeg var selvskader i mange år, og jeg la ubevisst ansvaret for egen lykke over på barnet. så lenge jeg var opptatt så gikk alt greit. men så fort barnet begynte i bhg og jeg fikk tid for meg selv, kom trangen om å skade meg tilbake. så fortsett i terapi sånn at du er klar for å gi slipp etterhvert men fortsatt ha det bra med deg selv når den tid kommer flott at du er så bevisst på ting nå og får hjelp på veien.

 

Anonym poster: 9825fb93cbfbabf395745117413398af

[Anonym bruker]

Jeg har vært under tvunget psykisk helsevern i mange år pga. diagnosen min. Men jeg har fått beholde barnet mitt fordi jeg er "frisk" nok til det nå, og har vært det i mange mnd. nå. Så jeg har god oppfølging. Men kanskje det er psykisk smerte eller ustabilitet i livet. Barnefar har brutt all kontakt. Det er veldig frem og tilbake med han. Jeg vet faktisk ikke helt hva det er, men det er ihvertfall ikke depresjon, for jeg er hverken lei meg eller langt nede. Kan ikke forstå om det er det!

Kanskje jeg skal spørre de profesjonelle... ;-)

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1

[Gjest FinogFjong]

Du bør be om ytterligere hjelp. Barnet ditt skal ikke være et middel for å holde deg frisk. Dersom du "må" være rundt han for å føle deg frisk er det fare på ferde. Barn er ikke medisin. Barn merker psykisk sykdom meget godt, og kan speile denne/lære denne som normalatferd dersom de ikke har andre rollemodeller tett på som ikke er syke.

Be terapeuten din om en samtale rundt dette. Det er viktig at du er obs på dette. Kanskje kan du få en fast avlastningsordning med noen i familien din, slik at du kan få forutsigbare "fri-perioder"? Dersom du blir så syk a du trenger innleggelse, bør barnet dit ha utviklet trygghet til noen på forhånd.

Dersom su strever så mye som du beskriver, råder jeg deg til å være føre var.

[Anonym bruker]

Takk for "kritikk". Jeg har ikke tenkt på det slik! Jeg skal i samtale denne uken, så jeg skal ta det opp. Det er lagt opp til at besteforeldre skal være midlertidig hjem for min sønn om det blir behov for det. De kjenner sønnen min godt og vise versa.

 

Anonym poster: 3881882583d3588a13c2e18cf7665ad1