Flere med brøleaper til mann?

[Anonym bruker]

Mannen min er så jævla sur hele tiden. Han roper til ungene og klarer ikke å komme med noe positivitet i det hele tatt så hele dagen består av roping og kjefting. Jeg blir helt matt av det og kjenner at følelsene mine for ham blir kaldere og kaldere. Jeg vet at han er deprimert men han prøver jo ikke engang å få det bedre! Han er en liten martyr og skal fikse alt og ha full kontroll. Han har mange prosjekter han aldri fullfører fordi han begynner på noe nytt før han er ferdig og sier jeg noe om det så er det ikke måte på hvor vanskelig det er å få tid til ting. Hallo! Gjør deg ferdig med én ting først!!! Argh. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det nytter ikke å snakke med ham, det har jeg gjort i alle årene vi har hatt barn. Angrer på at jeg valgte ham som far til mine barn. Hvordan skulle jeg vite at han ikke takler det. Kom gjerne med råd - ellers var det deilig å få det ut.

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Anonym bruker]

Så slitsomt for deg...

 

Han har ikke ADHD? Kan jo høres litt sånn ut.

 

 

 

Anonym poster: 8000b4396f5d2d83e8fdadfd3baa7983

[Anonym bruker]

Mannen min er litt for flink til å kjefte.

Flere ganger jeg har tenkt at dette gidder jeg ikke mer, men det går over når han er ferdig med å slenge med kjeften

 

Heldigvis kjefter og roper han ikke like mye som før, har gitt beskjed ørten ganger om at det ikke er noe jeg aksepterer, misliker sterkt folk som skal være så negative og sure hele tiden!

 

Han gjør det nok aldri for å være "slem", han er bare sånn som person. Kan fint kjefte ellers og hvis han føler for det (type jobb, i trafikken, på telefon).

En gang gav han uttrykk for at han var sinna når vi var blant folk, da hadde jeg lyst til å synke langt under bakken.. (jeg er en person som helst ikke vil bli sett når vi er ute, hehe)

 

Anonym poster: 9719b74bd9d085b2c5e87494bb381cfe

[Anonym bruker]

HI her. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ende opp med en mann som han for min far er tålmodigheten selv. Jeg synes det er dritflaut når mannen min roper og skriker til ungene når vi er blant folk. Ikke rart vi ikke har venner. Ingen vil vel er sammen med en som han og oss som par, som kjekler. Jeg er ferdig med å glatte over så jeg sier hva jeg mener selv når vi er blant andre og det er sikkert ikke så hyggelig for andre å høre på dette. Vi har ikke vært kjærester på lenge. Jeg klarer han ikke lenger. Når vi har hatt en god periode som familie kan jeg godt komme han nærmere men så begynner han å være urimelig mot meg eller ungene så blir jeg helt kald igjen. Faen. Jeg hører jo selv at jeg kanskje er sammen med en mann jeg ikke burde være sammen med. Hvorfor skal ikke jeg ha en kjæreste som gir meg andre ting enn kjeft og negativitet???

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Anonym bruker]

HI her igjen. Jeg har visst mer på hjertet. I tillegg til at vi ikke fungerer som kjærester så synes jeg veldig synd på ungene være som hele tiden får kjeft av faren sin. De gjør visst ingenting riktig og jeg er redd for at de skal få dårlig selvfølelse. Dette har jeg sagt til ham og han sier han forstår hva jeg mener. Så skjerper han seg en stund men så er det på'n igjen. Dette gnager og gnager på meg at jeg klarer nesten ikke se på ham engang. Jeg irriterer meg grønn over måten han spiser på. Til og med meningene hans irriterer meg.

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Anonym bruker]

Parterapi? Kan være verdt et forsøk. Så får han høre fra andre at han er urimelig, og så kan det vel hende at han også har et par ting på hjertet. Det er vanskelig å nå inn til hverandre når man er så på hugget og i forsvar.

 

 

 

Anonym poster: 2511c45526816f421ae4a4ea8f6c6605

[Anonym bruker]

Vi var på familievernkontoret for et par pår siden et par ganger men av en eller annen grunn virket det som om de var på hans side. Trodde ikke de skulle ta "sider". Han sa der selv, at han syntes de var "harde" med meg. Vi kom ikke så langt at vi fikk luftet alle problemene. Jeg var veldig emosjonell i disse situasjonene siden jeg var gravid.

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Anonym bruker]

Jeg synes synd i barna deres.Og som du seier så kan barna bli nervøse og får dårlig selvtillit av farens oppførsel!

 

Lever i et dårlig forhold selv, men her er far heldigvis grei mot barna.

 

Anonym poster: fa98ca395e79fc6eba47b33eb6d24482

[Anonym bruker]

Jeg synes også synd på barna våre og jeg sier til dem at det ikke er deres feil at pappa blir så sint.

Men hva skal man gjøre? Går jeg fra ham har han jo fremdeles samvær og da vil jeg jo ikke være der for å passe på at han ikke brøler for mye.

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Anonym bruker]

Ingen som har konkrete råd?

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg tror det eneste du kan håpe på, er at noe synker inn hvis du bare snakker om det nok mange ganger. Ikke irettesett ham i situasjoner der han allerede er sur og gretten, jeg tror ikke du oppnår noe positivt med det. (men skjerm barna) Han vil kanskje låse seg mer og nekte å innse egne feil som en forsvarsmekanisme. Ta det heller opp som små drypp med jevne mellomrom. Hvordan var faren hans? Likedan? Hvordan føltes det for ham når han var en liten gutt? Hva tror han det gjør med små barnesinn hele tiden å få høre at det de gjør er feil? Ikke bra nok? Er det det han ønsker å føre videre til barna sine? At faren, som burde elske dem betingelsesløst, være en trygg havn i en stor og skummel verden, ikke synes de er bra nok? Hvilke konsekvenser vil det få når de blir voksne? Vil de bli glade, fornøyde mennesker som har det godt? Hva tror han om dette? Og vil han bli husket som den sure, sinte, kritiserende pappaen?

 

Kanskje noen slike spørsmål kan sette i gang refleksjoner hos ham, som hjelper ham å beherske seg når han blir sur?

 

Jeg skjønner godt at du er lei og kald, men du ber om råd og da har du ikke gitt opp enda. Og hvis han er deprimert er han jo ikke en vanlig utgave av seg selv. Og han burde få hjelp av lege f.eks. Dessuten kan responsen fra fvk være annerledes nå, det kan være nye folk der og du er heller ikke gravid med alt det fører med seg. Kanskje verdt et forsøk?

 

Har du sagt til ham hva dette gjør med dine følelser for ham? Kan det være en motivasjon?

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har mange ganger sagt til ham hva jeg mener dette gjør med et barnesinn og han sier jo at han forstår det men at han liksom ikke klarer å snakke til de på en annen måte. Faren hans er roligheten selv og jeg tror ikke det har blitt ropt så mye i den familien. Han har likevel et anstrengt forhold til foreldrene sine, særlig til sin mor.

Jeg vet ikke, det er som om jeg ikke engang liker han lenger. Alt er en kamp. Alle samtaler vi har er diskusjoner om ting vi er uenig i. Prøver jeg å "jatte med" for å unngå krangel får jeg høre at jeg ikke prater med ham osv.

Det at han er deprimert er jo en grunn til at han er sånn og han har gått til psykolog men det hjelper visst ikke. Jeg har tenkt lenge på å gi ham et slags ultimatum men føler meg ikke klar for å stå for det.

 

Anonym poster: 0ace36331f3630d0cc3dfb4c2bc976e4

[Gjest Antarctica]

Om parterapeuten ikke er god, finn en ny. Om den neste også velger side og du føler deg "angrepet": vær sterk, vær den du er og si som sant er at du går på timene for å finne igjen grunnen til at du er sammen med mannen din, ikke for å begynne å ligne ham eller for å lære deg å akseptere det uakseptable.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en slik far og i dag har jeg nesten ikke kontakt med han. Fikk bare kjeft hele oppveksten min. Puberteten var verst, tror han brølte på meg hver eneste dag og det endte med at jeg stakk hjemmefra mange ganger. Jeg vet han var stolt av meg, men han sa det aldri med ord. Mamma gjorde ikke en dritt med det og jeg har et anstrengt forhold til henne i dag. De ble skilt da jeg var 17 år. Den dagen de fortalte meg at de skulle skilles jublet jeg. Det er jo ikke sånn det skal være?

 

Jeg ahr konfrontert mamma med at hun ikke dro fra pappa tidligere, men hun sier bare at hun trodde hun kunne forandre han og at hun håpte han ble bedre med årene. Jeg syns synd i barna dine, HI. I dag blir jeg veldig innestengt og stille hvis meg og samboeren min krangler. Jeg sier ingenting og stenger alt ute på en måte. Det er ikke noe godt å ha det sånn.

 

Anonym poster: d4e3923ea16bb73eda6f98a30e0b839e