Er det flere som meg?

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg er den eneste i hele verden so har det sånn. Og det gjør spesielt vondt ettersom vi har to barn. Men altså, jeg har ikke noe utbytte av å være sammen med andre menneser (særlig ikke mennesker jeg trenger å opparbeide en relasjon til).

Føler meg klønete, dårligere enn, kjedelig og jattete.

Noen flere som meg? Akkurat som jeg ikke trenger noen, liksom.

 

Anonym poster: 64710116882d793674092b0fb9eb845d

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hva du mener?

Syns du det er " skummelt " å være med andre mennesker siden du føler deg sånn som du føler deg, eller er det bare det at du ikke liker andre mennesker?

 

Anonym poster: 74e5f277da3833cf7caa04eae760fc96

[Anonym bruker]

Jeg er sånn. Jeg tenkte på det faktisk senest tidligere i dag, at jeg synes det er slitsomt å forholde meg til folk, og derfor unngår jeg det både bevisst og ubevisst. En gang var det en som stusset og ble bekymret for at jeg ikke hadde noen venner rundt meg. Jeg har da venner, men de bor langt unna alle sammen. Og slik har vi holdt kontakten i årevis, men jeg merker jo at mens de får andre venner, så glemmer de meg litt, og det gjør liksom ikke noe. Jeg orker ikke komme steder jeg blir invitert til, jeg orker i alle fall ikke jobbtilstelninger. Jeg synes det holder å ha kontakt med familien min, som jeg jo trenger ganske mye, og enkelte naboer, i forhold til nettverk for barna mine. Personlig kunne jeg gjerne ha flytta langt ut i skauen, og det gjorde jeg en gang. Men jeg måtte flytte til sivilisasjonen og måtte forholde meg til folk da jeg fikk barn. Jeg er sliten langt inn i margen pga dette, egentlig... Kommer nok til å flytte ut i skauen og bli sånn snål kattedame når jeg blir eldre og barna ikke bor hjemme lenger.

 

Anonym poster: d0f2351aa7cb5ebc77064e2e89330a54