Egoistisk mann eller urimelig kone?

[lilletrillekruspersille]

Siden graviditetstesten var positiv ifjor vår(vesla kom til verden for snaut 3 måneder siden) har jeg vært obs på at jeg og samboeren min skulle fortsette som før(vi hadde flere felles fritidsaktiviteter) innenfor grensene for hva som er mulig med meg som gravid.. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Mer og mer ble jeg sittende hjemme og sture mens samboer farten rundt som ingenting hadde skjedd. Jeg godtok dette fordi jeg tenkte at jeg skulle ikke være hun som ikke tillot at mannen ikke fikk gjøre noe bare fordi jeg ikke kunne også tenkte jeg at når vesla kom ut ville ting stabilisere seg litt og de 9 månedene jeg gikk gravid ville samboer "rase fra seg det verste". Den gang ei. Jeg er enda støtt og stadig gressenke. Når det er reiser i jobbsammenheng kan jeg nesten ikke klage over, det er tross alt han som er forsørger nå men det er når han kommer hjem trenger han tid til "guttetingene" sine så det er mer enn en gang at han kommer hjem, spiser middag, hviler litt på sofaen, og stikker ut igjen, og der står jeg med oppvask, en baby og alenetid igjen. Nærmeste familie er 4 timer unna og har ikke den største omgangskretsen ellers i umiddelbar nærhet. Jeg begynner å bli lei at samboer ikke kan roe seg selv og være mer hjemme sammen med meg. Jeg kan jo bli lettere sprø av å hele dagen kun ha en katt og baby å prate med;) selv idag, på 17.mai klarte han å presse inn en aktivitet som resulterte i at jeg ble sittende halve dagen og vente på han.

 

Vi skulle ha en finere middag vi to, etter at vesla hadde lagt seg med vin og skikkelig stas. Vesla har kommer inn i en fin kveldsrutine nå som gjør at jeg kunne ta meg et glass vin, uten å stresse så mye vedr. amming o.l. Middagen ble en total fiasko... Jeg måtte vente over en time utover avtalt tid fordi han absolutt skulle gjøre "sin" ting og ble aldri ferdig, noe som resulterte i at jeg ble noe muggen. Det hele endte med at samboer kjeftet på meg fordi jeg ble muggen og jeg gikk i protest og la meg rimelig forbannet.. Nå ligger jeg og lurer på om jeg har blitt hun som ikke tillater mannen sin noe fordi jeg ikke kan eller om det samboer som ikke helt forstår hvordan det føles å sitte igjen hjemme igjen og igjen og igjen. Jeg har prøvd å si noe til han, men får bare til svar at han får dårlig samvittighet ved å reise ut så mye. Likevel gjør han det... Er dette en logikk bare menn kan forstå eller?

 

Puh, dette ble langt..men godt å få det ut.

[Marsipanmor]

Jeg tenker dere trenger en skikkelig snakkeutkveld hvor du får luftet dette skikkelig.. Det skal ikke være slik at du skal ta alt ansvar når det kommer til familie og hjem. Hvordan er han med barnet ellers? Kan det være at han har noe tilknytningsproblemer og reagerer med å være mye borte? (Trenger ikke være det, men jeg bare spør..)

Ellers så er min erfaring at menn virkelig må ha ting inn med tskje noen ganger.. Det er ikke alltid de forstår hvor mye som blir gjort i hjemmet osv.. og alt dette du tenker kan det være at han bare ikke skjønner og må bli fortalt skikkelig.

Du kan jo spørre han litt om han trives i forholdet og hva som er hans verdier og hva som er viktig for han for at dere skal fungere som par og familie.. Så får du et lite innblikk i hvordan han tenker og vet hva du har å forholde deg til..

[Havhesten]

Snakk med ham mens dere er rolige. Planlegg en tid da vesta sover.

 

Legg fram at du ønsker at dere skal ha et LIKEVERDIG forhold når det gjelder husarbeid, barnepass og uteaktiviteter. Pluss å sette av tydelig sammentid. NB! Baby er et fellesprosjekt på lik linje med husarbeid og samliv forøvrig.

 

Ikke gå i kvinnefellea med å finne deg i at han kjører egoløp. Han må våkne opp. Om han går i vranglås, ta en time sammen på familekontor eller hos prykolog for å få en uhildret tredjepart.

 

Dette må du virkelig ikke finne deg i! Vær tydelig. Tenk deg om hva slags behov du har, vær saklig og rolig. Dere har et FELLES PROSJEKT i livet. Det er ikke du som skal "nekte" ham å gå ut osv, dere avtaler helheten sammen!

 

Jeg hadde vært rasende om mannen hadde vært ego på 17 mai!

 

Lykke til, vær sterk!

[lilletrillekruspersille]

Takk for svar

Idag var tingene litt lysere, jeg tror samboer tok poenget igår - klesvasken var iallefall brettet da jeg stod opp for morgenstellingen av vesla idag morges Vi må absolutt bli bedre på å kommunisere og jeg må bli bedre på å fortelle om tingenes tilstand hjemme. Det er egentlig litt synd at det skal være slik fordi han er en flott pappa og en enestående kjæreste ellers, det er bare ikke alltid han skjønner at det blir litt tungt hjemme alene til tider. Jeg ser at innlegget mitt igår er preget av at det ble skrevet da jeg var i et noget dårlig humør, men poenget er likevel like sant idag som igår. Samtidig virker det som at samboer tok hintet igår da - som sagt klesvasken var mirakuløst borte i dag morges og han virker litt mer ydmyk ovenfor meg idag

 

Vi har kom frem til under en samtale at vi skulle ha hver vår faste dag i uken hvor vi har frihet til å gjøre våre egne ting også er den andre hjemme sammen med vesla. Slik blir det litt mer rettferdig fordeling mellom oss i ukedagene. Jeg er uansett fortsatt litt mer bunden enn han pga amming, men slik fant vi ut at jeg iallefall har litt større mulighet til å komme meg ut av døra og møte andre mennesker - uten en baby på slep