Jordmødre og taushetsplikt

[Anonym bruker]

Har vært på første jordmorkontroll i dag, og jordmor ble bekymret mtp spiseforstyrrelser. Har alltid vært overopptatt av kropp og vekt, men jeg har kontrollert det fint med trening egentlig. Nå er jeg gravid, og har ikke kunnet trene på over et halvt år grunnet skade og deretter graviditet (sinnsyk bekkenløsning).

 

På spm om kosthold, klarte jeg ikke lyve, så det kom på et eller annet vis frem at jeg kontrollerer vekten med å kutte ned på måltider i stedet. Syns det er vanskelig at jeg går opp i vekt, selv om jeg vet det hører med. Slanker meg ikke på noen måte, men vil forsøke å unngå å gå opp over 20 kg som jeg gjorde sist..Trodde man ikke skulle bry seg om kropp og vekt etter man fikk barn, men tok litt feil der!

 

Jeg anser det uansett ikke selv som et stort problem, men hun sa hun ble bekymret. Har lagt på meg (kun LITT mindre en hun mente var ideelt) og babyen vokser fint og har det bra.

 

Jeg ønsker ikke at hun skal ta dette opp dersom mannen min blir med på kontroll, og sa dette til henne, og hun sa at det var ok.. Hun spurte imidlertid også om hun skulle kontakte fastlegen min, men det ønsket jeg heller ikke. Jeg er allikevel engstelig for at hun skal finne på å ta dette opp med min mann eller fastlege selv om hun har sagt at hun ikke skulle gjøre det.

 

Er det noen som vet hva reglene er ifht til taushetsplikt??

 

Anonym poster: 08176a754f9ca16f699ecf7323fddb14

 

Anonym poster: 08176a754f9ca16f699ecf7323fddb14

[Anonym bruker]

Hun har taushetsplikt.

 

Hun har forsåvidt hjemmel for å dele informasjon med fastlegen din, siden helsepersonell kan snakke med andre helsepersonell om informasjon som er "til behandlingens beste." Men dette bortfaller i det du presiserer at du ikke ønsker informasjonen delt, så nå kan hun ikke det.

 

Eneste lovlige måte hun kan droppe taushetsplikten på i forhold til gravide, er om hun ønsker å informere sosialtjenesten om en gravid som misbruker rusmidler. Ikke så aktuelt i ditt tilfelle.

 

Anonym poster: c149c372fbe124732c53874e063a4630

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du ikke at mannen din skal vite at du har spiseforstyrrelse? Han burde da virkelig vite det så han kan støtte og hjelpe deg...

 

Legen din MÅ da få vite det da det kan gå ut over babyen i magen.

 

Anonym poster: 5bf403c8038e1f2c10816160d31657ec

[LillaGorilla♥♥]

Hvis hun mener det kan være til fare for barnet og trenger medisinsk oppfølging, kan hun si fra til din fastlege.

 

Men hun kan på ingen måte fortelle dette til din mann uten å bryte taushetsplikten.

[choe]

Ok takk!

Men så lenge barnet vokser som normalt, hva annet er faren??

 

Veeel, jeg syns faktisk det er pinlig.. Både mtp mann og lege. Jeg har jo ikke problemer!

Han er klar over at jeg er noe overopptatt av kropp og mat, men han ser det ikke som et problem. Ser ikke sykelig tynn ut på noen måte, selv om BMI har vært litt for lav. Så så lenge jeg får i meg mat og ikke går ned i vekt så klager han ikke. Jeg er redd han vil se på meg med andre øyne om det blir adressert som et problem, selv om det sikkert er mer i mitt hode enn hans. Jeg vil ikke være "stakkarslig" på en måte..

 

Når det gjelder legen min, så vil jeg bare ikke at jordmor skal gå over meg og ta dette opp. Føler det burde komme fra meg om det skulle være noe.. Jeg er fryktelig ambivalent om jeg skal nevne det for hun. Hvorfor nevne det når jeg ikke selv ser på det som et problem? Aner ikke hva jeg skulle sagt i såfall.

Føler det blir feil å bruke ordet "spiseforstyrrelse". Det må isåfall være en ektremt uspesifisert type!

 

Takk for svar!

[**venter**]

Jeg har hatt spiseforstyrelser og du høres ut som du har det. Det er nemlig ikke vanlig å selv se det Du spiser lite, kutter ut måltider, trener mye for å holde vekten i sjakk, ønsker ikke at andre rundt deg skal vite om nevnte ting, legger på deg for lite og har lav BMI. Ser du det lettere når det står sort på hvitt?

[choe]

Hehe.. Nei, eller jo. Jeg kan forstå hvordan det ser ut. Men har problemer med å knytte det til meg.. Mannen vet at jeg kutter måltider, og er klar over min frykt over å gå opp 20 kg.. Spiser jo godt til middag, så han tenker vel at jeg får i meg nok! Og det føler jo jeg også. Spiser ca 2 måltider for dag, men kan finne på å kutte frokost/lunch dersom jeg f.eks har spist kake dagen før på en måte. Har aldri funket for meg å spise 5 måltider for dag, for da går jeg å tenker på mat konstant, og når neste måltid er osv..

 

Har kontroll hos lege igjen om tre uker, så får vel bruke tiden godt å tenke på om jeg skal nevne noe.

Om noen har gode tips til hvordan jeg kan bringe det på banen, tas de mot med STOR takk!

[Anonym bruker]

Hvis hun mener det kan være til fare for barnet og trenger medisinsk oppfølging, kan hun si fra til din fastlege.

 

 

Det kan hun vel ikke. HI har sagt at hun ikke ønsker informasjonen delt med fastlegen. Da kan jeg ikke se hvilken hjemmel jordmoren skulle ha for å ignorere det, med mindre hun vurderer at HI er sinnslidende i slik grad at hun kvalifiserer for tvangsbehandling.

 

Anonym poster: c149c372fbe124732c53874e063a4630

[Anonym bruker]

2 måltider om dagen er jo alt for lite for en ikke gravid og hvertfall for en som er gravid. tenk at du skal ha nok energi til å bære frem barnet, gå igjennom en fødsel og spedbarnstid, ha igjen litt næring i kroppen(hvis du skal amme) etc..

 

du kan jo si det som det er til legen, at du er redd for å legge på deg mye, og at du ønsker litt ekstra oppfølging mtp barnet. ikke noe mer. det er en ærlig sak, og du er nok ikke alene om å føle det sånn.

 

 

Anonym poster: b9721176fab49a1761150fddd62b439e

[Anonym bruker]

Ok takk!

Men så lenge barnet vokser som normalt, hva annet er faren??

 

Veeel, jeg syns faktisk det er pinlig.. Både mtp mann og lege. Jeg har jo ikke problemer!

Han er klar over at jeg er noe overopptatt av kropp og mat, men han ser det ikke som et problem. Ser ikke sykelig tynn ut på noen måte, selv om BMI har vært litt for lav. Så så lenge jeg får i meg mat og ikke går ned i vekt så klager han ikke. Jeg er redd han vil se på meg med andre øyne om det blir adressert som et problem, selv om det sikkert er mer i mitt hode enn hans. Jeg vil ikke være "stakkarslig" på en måte..

 

Når det gjelder legen min, så vil jeg bare ikke at jordmor skal gå over meg og ta dette opp. Føler det burde komme fra meg om det skulle være noe.. Jeg er fryktelig ambivalent om jeg skal nevne det for hun. Hvorfor nevne det når jeg ikke selv ser på det som et problem? Aner ikke hva jeg skulle sagt i såfall.

Føler det blir feil å bruke ordet "spiseforstyrrelse". Det må isåfall være en ektremt uspesifisert type!

 

Takk for svar!

 

Ingen med spiseforstyrrelser synes selv de ser sykelig tynn ut, og de vil aldri selv erkjenne sine problemer. Jeg håper JM sier ifra til både mannen og legen din.

Jeg har selv en mor med spiseforstyrrelser (men i hennes verden har hun selvfølgelig ikke det). Hun ble til slutt tvaangsinnlagt i ett pr og mistet omsorgen for sine øvrige barn. Både jeg og søsknene mine er mer påvirket av hennes spiseforstyrrelser enn omsorgsovertakelsen

 

Ta tak i det nå før det er for sent

 

Anonym poster: dbd233726225af507de587ff10d4cef4

[Anonym bruker]

Jeg fjerner alt av filter og kan fortelle deg(på grunnlag av det du har skrevet) at så klart du har en spiseforstyrrelse! En uspesifisert? Godt mulig, men det finnes mange gråsoner mellom anoreksi og bulimi! Min venninne var akkurat som du beskriver deg selv. Hun kuttet måltider. Fikk hun ikke tid til å trene kuttet hun enda mer ned på maten. Å kutte ut et måltid fordi du spiser et kakestykke ER en spiseforstyrrelse i den konteksten du beskriver! Ta tak i det! Snakk både med mann og lege!

 

Anonym poster: 801849fa6132ec83cc8712e26c408b41

[Sint naken biltyv]

Jeg fjerner alt av filter og kan fortelle deg(på grunnlag av det du har skrevet) at så klart du har en spiseforstyrrelse! En uspesifisert? Godt mulig, men det finnes mange gråsoner mellom anoreksi og bulimi! Min venninne var akkurat som du beskriver deg selv. Hun kuttet måltider. Fikk hun ikke tid til å trene kuttet hun enda mer ned på maten. Å kutte ut et måltid fordi du spiser et kakestykke ER en spiseforstyrrelse i den konteksten du beskriver! Ta tak i det! Snakk både med mann og lege!

 

Anonym poster: 801849fa6132ec83cc8712e26c408b41

Enig!!

[choe]

Vet ikke helt va jeg skal si. Men får litt støkk i meg..

 

Vil for alt i verden ikke "overføre" kroppshysteri videre til barna mine, så jeg har fokus på at jeg aldri veier meg når hun er i nærheten, og kommenterer ikke kropp. Men det er kanskje ikke nok.. Tror egentlig selv mitt overdrevne fokus på dette kom som følge av at min mor ble svært overvektig etter flere graviditeter, og min far kommenterte ofte hvor tykk hun var.

 

 

Jeg føler det er nok mat ettersom jeg mer eller mindre sitter på rompa hele dagen.. Kanskje dere har rett, eller kanskje det bare er litt overdrevent fokus. Aner ikke hvor grensen går.. MEN ok. Får finne en måte å bringe det opp på, så får fastlegen vurdere da. Det handler nemlig ikke om at jeg overhode ikke vil at hun skal vite noe, men jeg vil ikke at jordmor skal gå over meg å ta det opp. Det får meg til å føle meg som en liten unge. Synes det bør komme fra meg - selv om det er ekstremt pinlig og flaut.. Greit at jeg har noen uker å tenke på!

 

Men mannen klarer jeg nok ikke til å ta det opp med enda, selv om vi er svært åpne med hverandre. Han tenker som meg, at det ikker er noe problem, så lenge det ikke går ut over babyen i magen, og slik kan det være en stund til tenker jeg. Får starte med legen..

 

HI

[Anonym bruker]

Jordmor har taushetsplikt, men kan ta det opp med legen din hvis det hun mener det er nødvendig.

 

Det er jo viktig at du får i deg nok mat når du er gravid. Hvor langt er du på vei, og hvor mye har du lagt på deg da? (Bare for å sette det i perspektiv for oss alle her...)

 

Anonym poster: 197ddfd610ffac3357db686beedc7312

[choe]

Får bare håpe hun ikke gjør det da slik at jeg heller får bragt temaet på bane selv..

 

Jeg er 26 uker og har lagt på meg 7 kg!

 

HI

[Anonym bruker]

Om du går opp 20 kg med et normalt kosthold, betyr det at du har mye vann i kroppen, og da nytter det ikke å kutte i måltider, kjære deg.

 

Det er veldig klart for de fleste som leser det du skriver at du har en spiseforstyrrelse og det er kun opp til deg å ta tak i dette og få hjelp. Barna dine trenger en frisk mamma som har god helse og energi til å følge de opp.

 

Du sier at du ikke ser sykelig tynn ut, men hvis bmi'en din er for lav, så er du for tynn. Det er fakta. Og har du noen gang hørt noen med spiseforstyrrelser innrømme at de er for tynne? Tviler på det, for da hadde de jo ikke trengt å slanke seg.

 

Jeg håper du tar tak i det nå og sørger for at du blir bedre til babyen din kommer. Lykke til!

 

Anonym poster: 0265afdb3ba0ebcd58f8e7ea4ea269ba

[Anonym bruker]

7 kg er vel helt ok til 26 uker? Var redd det skulle være 3 kg på 34 uker eller noe

 

Men få i deg nok mat . Kiloene kan du trille av deg etterpå.

 

Anonym poster: 197ddfd610ffac3357db686beedc7312

[Anonym bruker]

Tro meg, enda du ikke nevner kropp/mat/vekt ol nær ungen din, så ser ungen hva som hender, min mor var likedan, hun trodde hun skjulte det for meg, helt til jeg som 11 åring ble innlagt på sykehuset, alvorlig dehydrert og fikk "merkelappen" anoreksi.

 

Du burde la henne fortelle det til legen, eller gjøre det selv, så de kan følge opp både deg og barnet i magen på best mulig vis. Det kan bli behov for ekstra med ultralyd ol, for å sikre seg at ungen ikke blir underernært der inne, det er også en risiko for morkakesvikt om det går for langt, det hendte meg, jeg sitter med en datter som måtte ut i all hast i uke 27 pga mine spiseforstyrrelser, den angeren vil du ikke sitte med, tro meg!

 

Anonym poster: 005f3275d5bb66478b33aea8de9c01f6

[Anonym bruker]

syns ikke folk skal henge seg så innmari opp i hvor mye man går opp i vekt så lenge baby vokser og er sunn og frisk.

jeg gikk ned 8 kg i svangerskapet mitt - og nei jeg var ikke stor fra før, starta på 70kg...

fødte en frisk og fin sønn som det ikke feiler noen verdens ting - var på vektkontroller under svangerskapet i og med at det ikke akkurat er vanlig å gå nedover på vektskalaen

spiste helt vanlig, hadde ikke noen kvalme eller noe heller - ingen som riktig visste hvorfor jeg ikke gikk opp.

 

ikke bekymre deg for dette HI, JM har tausehetsplikt, og så lenge babyen har det fint er det null stress

 

Anonym poster: b521f364a6e0677c444e93fbc10dd1f8

[Anonym bruker]

Du har nok en spiseforstyrrelse. Om du ikke klarer å snakke med mannen om det, så begynn med fastlegen. Bare det at du skjuler det for mannen din sier jo sitt. Innerst inne vet du nok at du har krysset en grense.

 

Anonym poster: 954556eafa0a68b66a56a79571542015

[choe]

Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene fra dere, selv om det ikke var det jeg egentlig var ute etter å høre.. Syns faktisk det er ganske tungt å høre hva dere sier, og føler jeg er blitt i overkant realitetsorientert idag.

Men skal forsøke å snakke med legen.

 

 

# 17 - Ja det synes jeg også!

# 18 - Grøss.. Stakkars deg.

# 19 - TAKK godt å høre! Men kjenner jeg blir litt engstelig så er kanskje greit å snakke med lege/jordmor allikvel!

[**venter**]

Jeg vil bare legge til, vekten du har gått opp i svangerskapet er uvesentlig! Jeg gikk opp 18kg. Tre dager etter hadde jeg gått ned 10 av dem, og etter 3mnd var jeg -4kg fra før-gravid-vekt. Jeg hadde nesten bare vann i kroppen (selv om jeg ikke hadde mer enn 1+/2 på ødem). Glem vekta og tenk heller på å spise variert og sunt slik at babyen får i seg det den trenger. Den skal vokse og bli sterk, utvikle muskler og ikke minst en god hjerne! Kalsium og proteiner er livsviktig, sammen med fett, for den lille nå!

[choe]

Bare for å oppdatere..

Etter en helg med MASSE tenking, tok jeg kontakt med jordmor igjen i dag. Babyen lider ingen nød så lenge jeg ikke virkelig sulter meg, noe jeg ikke gjør, og jeg faktisk går opp i vekt. Det er mine "reserver" det evt tærer på.

Virket altså mer som om hun var bekymret for meg enn for babyen, noe som gjør at jeg kan senke skuldrene litt.

 

Gav henne imidlertid tillatelse til å snakke med legen min, da jeg skjønner at det er noe jeg ikke kommer til å gjøre selv..Pyton, og jeg hater det, men nå er et steg tatt, så får vi se hva som skjer på neste kontroll! Skummelt..

[ELÅ]

syns ikke folk skal henge seg så innmari opp i hvor mye man går opp i vekt så lenge baby vokser og er sunn og frisk.

jeg gikk ned 8 kg i svangerskapet mitt - og nei jeg var ikke stor fra før, starta på 70kg...

fødte en frisk og fin sønn som det ikke feiler noen verdens ting - var på vektkontroller under svangerskapet i og med at det ikke akkurat er vanlig å gå nedover på vektskalaen

spiste helt vanlig, hadde ikke noen kvalme eller noe heller - ingen som riktig visste hvorfor jeg ikke gikk opp.

 

ikke bekymre deg for dette HI, JM har tausehetsplikt, og så lenge babyen har det fint er det null stress

 

Anonym poster: b521f364a6e0677c444e93fbc10dd1f8

Nei, er enig i at en skal ikke henge seg så mye opp i vektøkningen i seg selv. MEN årsaken til (manglende)vektøknin må tas på alvor. HI beskriver en adferd som viser at hun er så opptatt av vekt og mat at det muligens er på grensen til spiseforstyrrelse. Det må du ikke bagatellisere!

[Anonym bruker]

Siden HI gikk opp 20 kg i løpet av forrige svangerskap, virker det som hun bare kan bestemme seg for å spise litt mer og få en normal BMI nå.

Hvis hun klarer det selv, er det da ikke noe problem. Jeg sier ikke at hun skal gå opp 15 kg, men kanskje 5 kg for å berolige helsepersonellet?

 

Anonym poster: 82fd4b4bb0ed77da0ddf7e0d01608b3e