Dere med "diagnose-barn", eller egentlig alle...

[Anonym bruker]

Har dere fortalt dette til de andre foreldrene? Evt fått noen reaksjoner på dette? Vår 11-åring er nesten ferdig utredet nå og alt tyder på add og tourettes. Han fungerer egentlig veldig bra og viser lite tegn på dette på skolen bortsett fra det som går på ren læring ved at han har veldig dårlig konsentrasjon, utholdenhet og oppmerksomhet. Men han kommer litt fort i konflikter og kan av og til gjøre litt rare ting som f.eks å plutselig hoppe og sprette rundt mens han lager lyder (tics). Dette skjer omtrent aldri på skolen, men på ettermiddag og i helger dersom han er trøtt og sliten for da ryker impulskontrollen litt (kommer i konflikt med andre) og han klarer ikke å holde igjen ticsene lenger. Det er litt mer småting også som generell dårlig impulskontroll f.eks avbryter mye når noen snakker. Utover dette er han som alle andre, og vi får ofte høre at han er veldig høflig, vennlig, rolig og en kjekk gutt.

 

Så er det dette med hva vi skal gjøre med den informasjonen vi har nå og diagnosene som blir satt. Om vi ikke sier noe er jeg litt redd for at han kan få rykte på seg for å være litt spesiell om han er med noen hjem og f.eks får tics eller noe sånt. På den annen side så vet jeg ikke om jeg vil si noe fordi bare på å lese tråder her inne ser jeg jo hvilke enorme fordommer som råder ovenfor barn med add og ad/hd og lignende diagnoser, og jeg vil ikke at gutten min skal settes i bås bare fordi han har noe ekstra som mange forbinder med noe negativt.

 

Jeg vil gjerne høres andre erfaringer som har, eller ikke har fortalt noe. Og også lese hva dere andre tenker om dere hatt fått vite at "Per" i klassen til ditt barn hadde dette. Ville du reagert noe videre på det?

 

Anonym poster: 4ee6a720ce430ee2062a8db9dcd883de

[Gjest Sekretøsa]

Jenta mi ble utredet i slutten av 1 klasse, men fikk ingen diagnose. Hun ble dog satt i øverste grense for adhd. Faren mener det ikke er et problem da han omtrent skremmer henne til god oppførsel da hun er der, som igjen gjør det verre for meg når hun kommer hjem.

Har forsøkt å snakke med noen foreldre om det, men de opplever henne ikke som et problem, som jo er fint og flott..

De som står meg nærmest forstår meg, de har sett henne på godt og vondt. Nå begynner dette å vises med at hun faller ned i fagene på skolen og at hun kommer oftere i konflikter..

Skal be om ny utredning snart, og håper at jeg faktisk kan få noe å slå i borde med neste gang hun får hysterisk anfall når hun feks har besøk . Merker jo at mange ikke ønsker at barna dems skal bli med henne hjem, og det erveldig sårt. Hun byr mye på seg selv, men de fleste opplever det som for mye og skygger banen. Så når den tid kommer vil jeg nok informere foreldre slik at de kan forstå...

[Gjest Sekretøsa]

Og nei. Jeg ville ikke reagert på om per hadde noe. Men siden jeg er på samme plass så dømmer jeg ikke

[Kanutten83]

Nå går sønnen min i spesialbarnehage, men da han gikk i vanlig barnehagee sendte vi ut et skriv til de andre foreldrene om diagnosen til gutten og hva den gikk ut på. Fortalte også om hvordan vi gjerne også ønsket om hvordan de andre foreldrene "oppførte" seg mot ham, ikke ta ham på fanget, gi kos osv da han må lære seg fremmedfrykt osv, ting som er relativt for ham. Tok også opp at han gjerne går i bursdag og at en av foreldrene da er med, og at hadde de noen spm var det bare å ta kontakt med enten oss eller personalet om vi ikke var tilstede (vi opphevde taushetsplikten). Fikk tilbakemelding om at dette var noe de andre foreldrene satte veldig pris på å få utlevert

 

Nå skal sønnen vår begynne på spesialskole, men hadde han begynt på vanlig skole hadde vi sendt ut et slikt skriv til foreldre om igjen

 

Hadde bare reagert positivt om vi hadde fått et slikt skriv om vi hadde vært på andre siden, mye enklere å da vite hvordan man skal forholde seg til barnet og foreldrene, samt hva man kan forklare til sine egne barn

Endret 15. mai 2013 av Kanutten83❤♂07+ ♂10+♀13❤

[Anonym bruker]

Jeg har ingen "diagnosebarn" selv. Men jag har en veldig god venninne som har ADHD. Vi gikk i samme klasse på videregående, og jeg må innrømme jeg synes hun var meget spesiell Men en dag vi havnet på en benk i lag, fortalte hun meg at hun hadde denne diagnosen. Da så jeg på henne med nye øyne med en gang. Og det gikk ikke lang tid før jeg ikke la merke til alle de rare tiksene hennes, og jeg ble vant til måten hun snakket på. Er sjeleglad for å ha henne i livet mitt i dag.

 

Vi har en nabogutt som har samme diagnosen. Og da vi flyttet inn tok foreldrene første anledning de hadde til å fortelle oss om dette. Han oppfører seg jo ikke helt som de andre 12åringene som flyr rundt her ute. Han er veldig å ta kontakt når han møter oss, og utrykker seg rart av og til. Synes det var kjekt at foreldrene var så åpne. De sikrer på en måte at de han møter rundt i nabolaget er imøtekommende mot han. Herlig gutt.

 

Og så er det han som er på avdelingen til snuppa i bhg. Der ville foreldrene at alle skulle få vite det. Barna kommer gjerne hjem og forteller hva de andre barna gjør. Og da kan det høres rart ut viss barnet ditt kommer hjem og forteller om raseriutbrudd ol. ganske ofte. Jeg har i vertfall brukt disse stundene til å prøve å forklare snuppa at *** ikke er sint. Men bruker andre måter å utrykke seg på en det hun gjør. Og det er greit...

 

Så for å oppsummere Jeg synes det er flott å bli fortalt om det er en diagnose. Og det er godt å vite hva som kan hjelpe viss barnet blir urolig/redd. Jeg tror det er bedre for barnet om personer det møter i hverdagen er klar over at det har en egen måte å utrykke seg på...

 

Anonym poster: a5d026d402781e534eb2a3db5e03f2e9

[valkyrien]

Har ikke diagnosebarn selv, så jeg kan bare svare fra den andre siden.

 

Hvis barn jeg må forholde meg til har oppførsel som avviker fra "normalen" så synes jeg det er greit å vite hvorfor. Har høyere toleranse for barn med diagnose som oppfører seg rart enn for barn som bare er uoppdragne/rampete.

[Anonym bruker]

Og nei. Jeg ville ikke reagert på om per hadde noe. Men siden jeg er på samme plass så dømmer jeg ikke

 

Ja, det er nettopp det. Når man selv er inne i systemet, så vet man jo mye om det og har derfor gjerne også mer forståelse. Men jeg har også lest inne på disse sidene om hva mange mener om add/adhd, og det er dessverre ikke så veldig mye positivt.

 

Håper du får utredet datteren din på nytt og at hun får hjelp. Vi merket ikke noe særlig før i 3. klasse da han begynte å henge etter i flere fag og veldig ofte kom i konflikter, mistet konsentrasjonen osv.

 

HI

 

Anonym poster: e6e3cc587a44b7dc9b67fae0dc230c4d

[Gjest Sekretøsa]

Og nei. Jeg ville ikke reagert på om per hadde noe. Men siden jeg er på samme plass så dømmer jeg ikke

 

Ja, det er nettopp det. Når man selv er inne i systemet, så vet man jo mye om det og har derfor gjerne også mer forståelse. Men jeg har også lest inne på disse sidene om hva mange mener om add/adhd, og det er dessverre ikke så veldig mye positivt.

 

Håper du får utredet datteren din på nytt og at hun får hjelp. Vi merket ikke noe særlig før i 3. klasse da han begynte å henge etter i flere fag og veldig ofte kom i konflikter, mistet konsentrasjonen osv.

 

HI

 

Anonym poster: e6e3cc587a44b7dc9b67fae0dc230c4d

 

Nei, det er lett å bli stemplet som dårlig mor når man har "sånne" barn..De skulle bare visst hvor mye vi jobber!!

 

Jenta mi går og i 3 klasse, og på foreldresamtale igår fikk jeg vite at hun har ramlet i nesten alle fag, utenom engelsk. Hun har halvert poengene sammenlignet med i fjor, og det syns jeg er ganske alvorlig. Hadde de bare hørt på meg for 2 år siden... men satser på ny runde

[Anonym bruker]

Setter stor pris på alle svar så langt, med syn fra begge sider. Foreløpig ser det jo ut som det kanskje er mest positivt å fortelle dette, så blir kanskje til at vi gjør det.

 

Tar gjerne i mot flere svar og synspunkt også

 

HI

 

Anonym poster: e6e3cc587a44b7dc9b67fae0dc230c4d

[Gjest Thunder Road]

Gutten min gikk i klasse med en som var fosterbarn og hadde ulike problemer (usikker på om han hadde diagnose). Det gikk mye på impulskontroll, han kunne være voldelig, si stygge ting til andre osv. Vi ble med en gang han begynte informert om utfordingene og hvordan skolen jobbet med det. Jeg syntes det var flott å vite, for da hadde jeg mye mer forståelse og kunne svare gutten min på "riktig" måte når han kom hjem og fortalte hva gutten hadde gjort på skolen. Det ble faktisk flere gode samtaler ut av det om at folk er forskjellige og noen har ekstra utfordringer, men at vi skal godta alle som de er

[Anonym bruker]

Ville nok ikke ha sagt noe, med mindre det viste seg å bli nødvendig (at foreldre henvendte seg til dere på grunn av ting barnet sa eller gjorde).

 

Anonym poster: f7120168bcf933ff2bb8216a4d368e5a

[Anonym bruker]

Jeg hadde satt pris på å vite om en diagnose. Det hever også toleranse hos de fleste. Er ikke enig med #11, det er ikke alle som vil ta kontakt med dere selv om de opplever noe de ikke syns er greit og sånn blir det fort snakk av.

 

Anonym poster: b08cd12d2f12b164cab62731e7f8d3c2

[Anonym bruker]

Vi hadde et barn på skolen som hadde blitt skadet på en eller annen måte under fødselen, i tillegg til AdHd.

Dette var ikke synlig, men oppførselen hennes var helt merkelig. Hun var ekstremt barnslig, skjønte ikke de sosiale kodene og gjorde ting som ikke var "sosialt akseptert" i det hele tatt.

 

Dette endte med at hun ble mobbet, desverre. Barn er nådeløse sånn.

 

 

I ettertid har jeg tenkt at det kanskje hadde vært lurt om elever og foreldre hadde blitt informert om at hun hadde litt andre forutsetninger enn andre, men at hun fungerte kjempebra til tross.

Da hadde vi nok kunnet henge den rare oppførselen hennes på en knagg, i stedet for å erte.

 

Anonym poster: 31bebbf72d8cc281c5879a4f09750c12

[fikas]

Jeg ville absolutt vært åpne om det! Jeg har en fetter med asbergers som familien prøvde å tie ihjel. Vi visste ikke om diagnosen før vi var godt over skolealder. Fryktlelig dumt for han ble jo en outsider, de fleste syns han var fryktelig slitsom og orket ikke å være sammen med han over lengre tid. Hadde det vært åpenhet om diagnosen så ville han etter all sannsynlighet ha hatt en bedre skoletid! For som flere her sier - de aller fleste har bedre tålmodighet og forståelse når det ligger en diagnose bak. Og kanksje man også kan få med seg tips og triks til å omgåes personen (slik ei over her sier hun hadde levert ut brev til de andre foreldrene).

 

Må legge til at jeg tror det er viktig at foreldrene også får vite om situasjonen - ikke bare at det feks blir snakket om på skolen blant elevene. Voksne kan ofte være værre enn barn når det kommer til 'problembarn', dessverre!

Endret 15. mai 2013 av fikas

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det barnet her er såpass gammel at han kan fortelle det selv, hvis han føler for det. Kanskje du kan veilede han litt på når det er korrekt å si ifra? Feks hvis han opplever det som ubehagelig med tics og sånt selv, så kan han nevne det i forbifarten?

 

Ellers ville jeg nok ikke ha sagt noe med mindre det er noe som kommer veldig til uttrykk i sosiale sammenhenger (har ikke diagnosebarn selv). Sånn jeg forstår deg så er problemene ute blandt venner osv såpass skjult at dersom du opplyser om diagnoser så får folk et unødvendig annerledes syn på han. Hadde det derimot vært veldig synlig for andre, så ville jeg kanskje sendt ut et skriv til de i klassa som folk sier her.

 

Anonym poster: a2ebb9b3e09543bcd10abdc58fcccf28

[Iiiiik]

Jeg har vært borti begge deler på jobb. Har anbefalt foreldre til barn med diagnoser å informere og mange har vært fornøyde med det i etterkant og andre har angret på det. Har også hatt med foreldre å gjøre som har valgt å ikke informere og som har hatt ulike tanker om det i etterkant. Jeg lurer på om et viktig element i dette er foreldres egne forventinger til hvordan barnet skal inkluderes sosialt og hvor realistiske disse er. Hvis man forventer at barnet alltid skal være som alle andre, men ikke får det til, så er det kanskje lett å tro at å fortelle eller ikke fortelle er avgjørende.

 

Selv synes jeg det er best å bli informert og tenker at det gjør noe med hvordan jeg snakker med barna mine om hvordan de kan forstå andres atferd. Har fagkunnskap som muliggjør en slik fortolkning uansett, men jeg tror altså mest på åpenhet. Åpenheten må imidlertid også inneholde noe om hva man ønsker at de andre barna skal få av informasjon og i tilfelle når de skal bli informert.

[Anonym bruker]

Åpenhet er viktig!! Hvis ikke blir det bare for dumt. Hvorfor skal ting holdes skjult?

 

Anonym poster: 168af481125da62b4e5189556f8b796f

[Anonym bruker]

Jeg reagerer ikke så mye om noen har en diagnose som adhd (bestevenninnen til datteren min har dette) eller at noen har ticks, Men jeg har både jobbet med barn med diagnoser, og voksene. Samt vært borti mange oppegående normale mennesker med disse problemene.

Jeg har selv et barn med en autismediagnose. Nå går hun bare i barnehage en så lenge, men jeg har hatt henne 1,5 år i bhg før diagnosen ble allment kjent og et år nå siden jeg valgte at barnehagen skulle gå ut med info til alle foreldre og snakke om det i bhg med barna.

Min datter er mye mer akseptert nå både av barn og foreldre. Og det samme er jeg blant foreldre, det er merkbar forskjell.

Tidligere ble barnet mitt uglesett av foreldre for "ustabil" oppførsel, jeg ble nok uglesett for hvordan jeg håndterte ting med barnet og nok som en dårlig mor fordi barnet mitt ikke pratet, og oppførte seg til tider merkelig.

Etter at de fikk vite det har foreldrene hatt mer mulighet til å forstå hvorfor ting gjøres som de gjøres, de har hatt mulighet til å spørre om de lurer på noe og de har hatt mulighet til å snakke med barna sine om mitt barn utfra riktige forutsetninger om det har vært spørsmål hjemme.

Dette har gjort at barnet mitt er mer akseptert, blitt en større del av barnegruppen istedenfor at barn trekker seg unna og blir irriterte for hun ikke forstår. Det er ikke lenger hvorfor gjør hun slik og hun er rar som kommer fra barna, de vet og derfor tenker de ikke mer over det.

 

Klart nå har min datter en diagnose som merkes i større grad og hele tiden, så om dere bør opplyse kommer vel mer an på hvor stor mulighet det er for at andre reagerer og legger merke til det som gjør han anderledes.

 

 

Anonym poster: 8ae708a21157ae46afcfee9c5951d8a0

[Anonym bruker]

Jeg har en jente med "fysiske" diagnoser, og en del adferdsvansker. Hun har ikke fått noen diagnose i forholdt til dette foreløpig, men er til utredning. Hun har mye adferd som kan ligne på ADHD. Vi vurdert en periode å sende ut et informasjonsskriv i barnehagen ettersom adferden var såpass ille at andre foreldre reagerte på den, og jeg selv som mor følte at det hadde vært lettere om folk visste. Heldigvis ble det bedre og jeg følte ikke det samme behovet likevel. Jeg har uansett informert noen få foreldre om problemstillingen, f.eks i forhold til å være med venninner hjem. Jeg har også informert de nærmeste naboene her vi bor, slik at de er klar over det hvis de f.eks hører mye skriking en dag. Vi er der og trøster henne, eller har kontroll på situasjonen, men for andre kan det jo høre voldsomt ut, og da er det også en trygghet for oss at vi slipper å uroe oss for hva naboene tror. Jeg tenker at et slikt informasjonsskriv kan være veldig positivt. Man er nok mer forståelsesfull når man vet at det er en årsak og vet at foreldrene jobber intensivt med det. Jeg tror også andre foreldre kan ha mer gode samtaler med barna sine hvis de kommer hjem og snakker med dem om barnet. Samtidig vil det alltid være dømmende og forutintatte mennesker der ute, så jeg skjønner tvilen. Jeg har dessverre blitt overrasket over hvor mange mødre som ikke tenker så langt etter at jeg fikk datteren min. Jeg har heldigvis selv lært meg å tenke litt lengre før jeg dømmer.

 

Anonym poster: f86606ec2ff4fca9cdfa95c80d1e958b

[Anonym bruker]

Jeg har ingen disgnosebarn selv.

 

Lurer litt på hvorfor du mener mange her inne har "fordommer"? Jeg er selv uvitende om de fleste diagnoser som omtales her inne, fordi jeg ikke kjenner noen som har disse. Men uvitenhet er ikke det samme som fordommer!

 

Dere løser jo dette med uvitenhet enkelt med å informere ikke bare om diagnosen, men med å gå mer i dybden på hvordan dette slår ut på akkurat ditt barn og forslag til hvordan det kan håndteres.

 

Husk at ikke alle kan gå rundt med detaljkunnskap om alle diagnoser og hvilke spektre som finnes innenfor hver av dem!

 

Anonym poster: f61d1e7d6414685d2c14e82ebceabc20

[mylittlecat]

Jeg hadde synes det var positivt om du hadde vært åpen om det. Det er litt lettere å imøtekomme barn når man vet grunnen til eventuell "rar" oppførsel. Jeg tror de som rynker litt på nesa, og kanskje trekker seg unna, er de samme som ville himlet med øynene bak ryggen deres uansett om de vitnet "unormal" oppførsel fra gutten. Vanlige oppegående mennesker dømmer ikke automatisk de som er anderledes. Og mange setter i tillegg pris på å lære mer om det

[Anonym bruker]

Jeg tror på åpenhet! Før jeg selv så tendenser med eget barn hadde vi lagt merke til et annet barn i familien på samme alder som var noe annerledes. Innad i familien pratet vi om det, og synset om hva det kunne være. Foreldrene sa ingenting. Familien synes det var så merkelig for det var jo så åpenlyst at det var noe der..

Fra 3-11 år synset vi.. da først fikk vi vite at det var mild Asbergers og Adhd.

Så mye synsing(baksnakking) hadde vært unngått hvis de hadde sagt det!

Dette er nær familie.

 

Jeg har vært åpen om mitt barns problemer siden de begynte å snike seg på. Alle vet hva vi sliter med.

Dette gjør at andre også kommer med sine tips og råd. Noen har vi prøvd ut og noen ikke.

Jeg føler det letter litt på meg selv, jeg slipper å tro andre tenker jeg er en dårlig mor, men at det er barnet som har problemer.

 

Anonym poster: 57d4ffc711e91025929f65a61900f076

[Love my kidz]

Jeg hadde synes det var positivt om du hadde vært åpen om det. Det er litt lettere å imøtekomme barn når man vet grunnen til eventuell "rar" oppførsel. Jeg tror de som rynker litt på nesa, og kanskje trekker seg unna, er de samme som ville himlet med øynene bak ryggen deres uansett om de vitnet "unormal" oppførsel fra gutten. Vanlige oppegående mennesker dømmer ikke automatisk de som er anderledes. Og mange setter i tillegg pris på å lære mer om det

 

Dette synes jeg er et bra svar, og dette er det jeg også har i mine tanker når jeg sitter og vurderer å stå frem på foreldremøte for skolestarterne senere denne måneden. Hadde egentlig tenkt å la være, for vil liksom ikke utlevere gutten min heller, og kanskje vil han fungere så fint at ingen merker noe (asperger), men har i det siste erfart en del situasjoner som sier meg at folk rundt oss vil før eller siden merke noe likevel da han har noe sær oppførsel, sinne og at han låser seg, bl.a ved kritikk.

 

Så i vårt tilfelle velger vi nok å fortelle i allefall

[Anonym bruker]

Egentlig synes jeg det som regel ikke det har noe å si om et barn har en diagnose som "forklarer" oppførslen eller ikke. Barnet er som det er uansett. Det blir ikke i orden å oppføre seg dårlig selv om man har en diagnose. Det som er viktig å vite om er om barnet har restriksjoner i matveien, ikke kan ting som man forventer for alderen ol.

Her får for eksempel datteren vår lov til å ta med seg venner hjem når hun vil, men om det da er barn som er for umodne til å være uten voksenkontakt noen timer er det viktig at jeg vet det. Da må jeg si at det barnet kan ikke bli med til oss siden det ikke er voksne her hele tiden. Hvorfor barnet er slik trenger jeg ikke å vite, men det gjør jo ikke noe om foreldrene eller barnet selv sier det.

 

Anonym poster: daf144787793a15b56b6eccfe71c05b2

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som er forsinket motorisk og språkelig. Hun er idag 6,5år og skulle egentlig ha startet på skolen ifjor, men jeg utsatte skolestarten hennes.

 

Alle foreldrene på avdelingen hennes har blitt informert vedr om datteren min.

 

Etter dette ble hun invitert i bursdager og mer inkludert av andre foreldre..

 

Anonym poster: 482179db66f5cda6614afc5684f01208