Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Mor, familiens naive sadomachosist

 

Jeg står på Vinmonopolet med mine tre kjære barn på henholdsvis ni måneder, to år og 11 år og blir bedt om å vise legitimasjon for å kjøpe en flaske vin.

Som om ikke jeg var svett nok fra før.

 

Alle vet hvilken enorm prestasjon det er å få tre barn ut av døren samtidig midtvinters.

 

Det går stort sett galt fra jeg med litt for glad stemme erklærer at vi skal dra til byen alle sammen. Den eldste nekter å ta på seg lue fordi det ser teit ut, den midterste nekter å ta på seg noe som helst bare fordi hun kan, og den minste har bestemt seg for at hun vil sove. Nå.

 

Så jeg forsøker på en pedagogisk måte å si til den eldste at han skal ha på seg lue fordi det er kaldt ute, mens jeg løper opp toåringen som er på full fart inn i stuen igjen. Fremdeles tror jeg at vi skal kose oss.

 

Jeg tar toåringen under armen mens jeg forsøker å få de små (klørne) fingrene hennes til å slutte å klore meg. Samtidig snakker jeg med høy og lys stemme til minsten slik at hun ikke skal sovne eller miste humøret der hun sitter innpakket i ull fra topp til tå og venter på oss andre.

 

Mens jeg vennlig bender toåringens armer inn i jakken, og mest sannsynlig gjør meg skyldig i tre forskjellige brudd på en eller annen lov som omhandler barns rettigheter, sier 11-åringen «Jeg tror hun trenger ny bleie,» og peker på sin minste søster. Stønn.

 

Av med dressen på minsten. Toåringen drar lykkelig av seg jakken igjen. 11-åringen sender lua si samme veien.

 

Ti minutter senere er minsten igjen i dressen. Jeg finner toåringen i stua med cirka 100 telys fra Ikea rundt seg på stuegulvet. Omtrent samtlige demontert, hoppet på eller smakt på. Jeg teller sakte til en million mens jeg løfter henne opp og ut i gangen. Denne gangen går jakka lett, hun skjønner at furen i panna mi ikke er løfter om gode tider.

 

11-åringen har tatt tegningen han også, og sitter nå ferdig påkledd med sin minste søster på fanget. På med sko, lue og votter. Alle ungene er klare, ingen har dødd. Jeg har ikke snakket veldig høyt til noen av dem, ikke en eneste dødstrussel har falt.

 

Jeg bruker 20 sekunder på å få på mine egne ytterklær. I løpet av de 20 sekundene rekker toåringen å kvitte seg med vottene, men drit i det! Jeg har lest et eller annet om viktigheten av barns bestemmelsesrett. Jeg er villig til å følge slike råd akkurat nå.

 

Ut i vår sexy passat med alle mann. Toåringen vil leke i snøen, men mamma er sterkest. Minsten skriker, vi har glemt smokk. 11-åringen minner meg på at han ville ha hund, ikke søsken. Hund! Hvorfor i all verden fikk vi ikke hund isteden, tenker jeg bittert mens jeg løper inn etter smokken. Ja, selv en hel kennel ville være å foretrekke.

 

Jeg kommer tilbake til (krigsområdet) bilen omtrent samtidig som alle barna går unisont i fistel. Heldigvis har jeg årevis med trening og skrur musikken så høyt at alle til slutt blir stille.

 

Og jada, vi spiller Gangnam style. Hello pop-kred.

 

Bilturen er kort, ingen krangler. Skuldrene mine senker seg og jeg utbasunerer alle naive foreldres drømmemantra:

 

«Nå skal vi kose oss, dere!»

 

«Bæsja!» svarer toåringen fra baksetet.

 

Inn på trangt offentlig stellerom som lukter død og fordervelse med oss. De to andre barna venter på utsiden, og annethvert minutt tar eldstemann i døren og spør om vi er ferdig. «Nei, vi står her inne og drøyer for moro da, vet du!» roper jeg mellom sammenbitte tenner. Jeg innser at det går utfor nå. I foreldremanualene står det spesifikt at

sarkasme og ironi er fy-fy i barneoppdragelse.

 

Jeg hadde en drøss med nyttårsforsetter som skulle krones med årets mamma 2013 og allerede tidlig i februar ligger jeg tynt an. Noen må gå! …og jeg håper det blir meg, tenker jeg bistert.

 

Raske sjumilssteg ned på polet. Stroppe ungene ekstra godt, ingen armer og bein på utsiden av vognen, takk!

 

Målrettet finner jeg flasken jeg skal ha og går raskt til kassen. Nei, til køen. For selvsagt er det milevis med kø på polet før stengetid en lørdag. De minste mister det, jeg begynner å synge. 11-åringen gremmes, for hvilken 11-åring vil ha en mor som synger ute blant folk?

 

Toåringen skriker at hun vil ut av vognen. Men 90 cm med udetonert, uforutsigbart sprengstoff løpende rundt tusenvis av glassflasker kommer ikke på tale.

 

Jeg er svett, men lykkelig når det endelig er vår tur. Om 20 minutter er vi hjemme. Den unge, pene gutten i kassen spør om legitimasjon. Og da, i kanskje 12 sekunder mens jeg roter rundt i vesken etter lommeboken, glemmer jeg at jeg er en sliten trebarnsmor på 31 år med litt slapt mageskinn.

 

You made my day.

 

Anonym poster: 3feae14962f66c59f4fd207b524b36c3

[Anonym bruker]

Herlig

 

Anonym poster: 4537363cf344e8c1d407176168bf29b0

[Anonym bruker]

Knis. :-)

 

Anonym poster: b6f818cdf028e23a25d12a08a8132c42

[Anonym bruker]

Jeg er vel en av dem som ikke synes sånne skriverier er så innmari morsomme. "Se, så slitsomt det er med barn!". Javel. Så slitsomt er det faktisk ikke.

 

Hilsen alenemor.

 

Anonym poster: 9d28670f2dcb63e40bc62cab47391ddc

[Gjest]

Jeg er vel en av dem som ikke synes sånne skriverier er så innmari morsomme. "Se, så slitsomt det er med barn!". Javel. Så slitsomt er det faktisk ikke.

 

Hilsen alenemor.

 

Anonym poster: 9d28670f2dcb63e40bc62cab47391ddc

Noen dager er nok mere slitsomme enn andre. Hilsen ei som har vært alenemor i ekteskap og uten ekteskap, og nå gift.

[Superdolly]

Hehe, jeg syntes det var festlig. Og ikke bare fordi detvaren veldig god beskrivelse av hvordan det kan vre å få tre barn ut av døren samtidig, men også fordi jeg kjenner meg så innmari godt igjen i den følelsen man et bittelite øyeblikk får. Den følelsen da han på Polet, som nesten kunne vært sønnen din, spør deg om legtimasjon.

[Anonym bruker]

Jeg er vel en av dem som ikke synes sånne skriverier er så innmari morsomme. "Se, så slitsomt det er med barn!". Javel. Så slitsomt er det faktisk ikke.

 

Hilsen alenemor.

 

Anonym poster: 9d28670f2dcb63e40bc62cab47391ddc

 

Ikke rart du ble alene, så snerpete og kjip som du høres ut.

Fant han seg ei med humor?

 

Anonym poster: 8ca2ad8541ca3ce1c82da658991fb4fe

[Anonym bruker]

Haha, bra skrevet! Og ja, jeg kjente meg igjen i den del, tiltross for at jeg kun har 2 barn

 

Anonym poster: d79e279241a8cc7dbd1140a7bfe910e9

[Anonym bruker]

Jeg er vel en av dem som ikke synes sånne skriverier er så innmari morsomme. "Se, så slitsomt det er med barn!". Javel. Så slitsomt er det faktisk ikke.

 

Hilsen alenemor.

 

Anonym poster: 9d28670f2dcb63e40bc62cab47391ddc

 

Ikke rart du ble alene, så snerpete og kjip som du høres ut.

Fant han seg ei med humor?

 

Anonym poster: 8ca2ad8541ca3ce1c82da658991fb4fe

Skjerpings! Jeg trenger ikke være snerpete for å være lei av at "alle" skriver kåseri om hvor slitsomt det er å være mamma. Er lov å bli lei av sånt når det blir overdose.

 

Anonym poster: 9d28670f2dcb63e40bc62cab47391ddc

[*Lissi*]

Fantastisk bra skrevet da! Kjente meg iallfall igjen Ikke alle dager som er slik, men noen dager går det meste på tverke. Og man nyter de (få) øyeblikkene man virkelig føler seg litt ung og fresh igjen, hehe!

Endret 14. mai 2013 av *Lissi*