Bryte med samboeren pga. en abort?

[Anonym bruker]

Jeg tok abort for en stund siden etter press fra pappan. Ja vet, å si man blir presset til abort høres ganske overdramatisk og barnslig ut..all den tid det til slutt er mitt valg. Etter massiv press fra han ble det til slutt sånn, jeg klarte ikke å se hvordan jeg skulle klare å ta meg av mine barn (fra at tidligere forhold) med en ny baby i hus og en pappa som ikke var så interresert i å stille opp.

Jeg sa til han på forhånd at å ta en abort som jeg ikke er enig i vil skade forholdet, "javel", mente han.."å beholde et barn som ikke begge er enige i vil å skade forholdet."

Føler meg som verdens værste person som kunne gjøre dette, trenger vel nesten ikke si at jeg angrer noe sinnsykt.. Samboern har vært borte en stund nå, normalt bruker jeg å savne han og se fram til han kommer hjem men nå klarer jeg ikke glede meg. Jeg forakter hans holdninger og er dypt skuffet over han (i tillegg til meg selv ja..), og lurer på om det er noen vits å prøve å få dette til å fungere videre. Jeg bærer nag til han og gir han skylden for alt det vonde som jeg føler jeg måtte igjennom pga han. Han har heller ikke støttet meg noe særlig eller spurt noe om hvordan det går, bare jeg fikk det gjort var det greit nok.

Før har jeg bare opplevd han snill og god og hjelpsom, har ikke sett denne siden av han før.

Noe som har slitt med de samme følelsene?

 

Anonym poster: 12fcb6d65c860dd66d2cfbbf17e1daa7

[Anonym bruker]

Veldig få forhold består etter at mor tar abort mot sin vilje. Kom deg ut av forholdet og start på nytt.

 

Anonym poster: 7a8cae61285bb5586a5c591113fc0e8f

[Anonym bruker]

Enig, gå videre i livet. Lykke til :-)

 

Anonym poster: 8ba28fd3246ceff3f8dcd00f5752dab8

[Anonym bruker]

Veldig få forhold består etter at mor tar abort mot sin vilje. Kom deg ut av forholdet og start på nytt.

 

Anonym poster: 7a8cae61285bb5586a5c591113fc0e8f

Jeg sliter litt med å akseptere det merker jeg. Jeg ville så gjerne at dette skulle gå! Etter noen år som alenemor møter jeg han jeg trodde var svaret på mine drømmer. Men den gang ei.. Et brudd innebærer å rive opp ungene mine (igjen) fra deres bosted der de trives så godt og flytte tilbake til der vi bodde før. Er ikke aktuelt å bli boende der vi bor nå om det blir slutt mellom oss. Vi eier huset sammen men er begge tilflyttere med få kjente i området.

En annen ting er at vi kjøpte huset godt over takst, jeg eier halve og kom med noe innskudd. Ved en ny takst som er mye lavere enn det vi betalte vil vel slå ut negativt for meg? Jeg la alle sparepengene mine i egenkapital til huset og tjener ganske dårlig nå. Ved brudd ble vi og enige om å gi hverandre 2 år på å få betalt ut den andre så jeg må uansett evt leie hus inntilvidere, og flytte ungene enda engang...

Ikke er jeg så ung lengre heller..

 

Anonym poster: 12fcb6d65c860dd66d2cfbbf17e1daa7

[Anonym bruker]

Ville fått til familievernkontoret (sammen) e.l. for hjelp til å nøste opp i tankene, evt til psykolog (alene). Synes det blir for enkelt av folk her inne å bare si at du bør gå sånn helt uten videre - har du snakket med ham om dette? Vet han hvordan du har det?

 

Anonym poster: a1e686c43154d0d660b1df657d42441c

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon, blei pressa til abort for 3 år siden. Vi er sammen enda, men jeg merker jeg bærer nag. Så om dette varer vet jeg ikke..

 

Anonym poster: e5250bb9458f98ef8a5585be76879280

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon, blei pressa til abort for 3 år siden. Vi er sammen enda, men jeg merker jeg bærer nag. Så om dette varer vet jeg ikke..

 

Anonym poster: e5250bb9458f98ef8a5585be76879280

Hvorfor ville han ikke ha barnet da? Vi har plass nok, god nok økonomi men noe vanskelig jobbsituasjon, og dessuten mente han at han var for gammel. Han var veldig kald og kynisk i måten han så på graviditeten på synes jeg og ikke forståelsesfull i det hele tatt. Er dere uenige i ting nå? Jeg har blitt så krangelete..merker det selv men hele han irriterer og provoserer meg for tiden..

 

Anonym poster: 12fcb6d65c860dd66d2cfbbf17e1daa7

[Anonym bruker]

Ville fått til familievernkontoret (sammen) e.l. for hjelp til å nøste opp i tankene, evt til psykolog (alene). Synes det blir for enkelt av folk her inne å bare si at du bør gå sånn helt uten videre - har du snakket med ham om dette? Vet han hvordan du har det?

 

Anonym poster: a1e686c43154d0d660b1df657d42441c

Jeg har snakket med amatheta alene, jeg gikk alene, ingen å snakke med og holdt på å bli gal så måtte bare ringe dem og det ble bedre etterpå.

Jeg har snakket minimalt med han om det fordi han stort sett har vært borte på jobb siden jeg tok abort, har prøvd å ta det opp på skype noen ganger fordi jeg så gjerne vil snakke om det og prøve å komme meg videre..men han utsetter det, de siste ukene har han bare svart at vi får snakkes om det når han kommer hjem. Har ikke snakket på telefonen med han på lang lang tid..bare meldinger og litt skypechat mens han er på jobb..

 

Anonym poster: 12fcb6d65c860dd66d2cfbbf17e1daa7

[Anonym bruker]

Han ville ikke ha 3 barn.. "trua" med å dra fra meg og barna. Vi har hatt det veldig turbulent i ettertid. Nå har jeg vel innfunnet meg med at sånn blei det og vi prater aldri om det lenger, vet da blir det bare krangling. Men vet ikke om jeg har lyst å bli hos han.

 

Han var veldig lite forståelsesfull, var jo "bare" å ta abort så var "problemet" løst..

 

Anonym poster: e5250bb9458f98ef8a5585be76879280

[Gjest Antarctica]

Huff. Er man ikke innstilt på barn bør man ikke ha sex. Han høres ut som et fjols.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri tatt abort selv. Jeg er 36 år,har opp igjennom ungdomstid, studietid, småbarnstid, jobb, hatt venninner som har tatt abort. Ingen av de forholdene har overlevd en abort.

 

Anonym poster: c8310edc84c96d96b55d9fb94683702b