Reagerte jeg feil? Om å treffe igjen en mobber.

[Anonym bruker]

For noen dager siden møtte jeg en person som jeg gikk på skole med. Vi kommer fra samme bygd, og gikk i samme klasse hele grunnskolen. Jeg ble mobbet, men han var på ingen måte av de verste. Da vi begynte på videregåend, havnet han og jeg i samme klasse. Det var i nærmeste by, og det var mange der vi ikke kjente. Jeg så det som en mulighet til å få nye venner, et nytt image. Da opplevde jeg at han gjorde sitt beste for å spolere det. Han fortalte masse om meg som var delvis usant, delvis helt forvridd sannhet. Han fikk det blant annet til å høres ut som om jeg var en skikkelig "flyfille". Det var milevidt unna sannheten, jeg var så godt som ukysset på videregående - ingen gutter i bygda der jeg kom fra ville jo ha meg. Dette visste jo ikke de jeg gikk i klasse med. jeg prøvde å snakke med ham, og si hvor viktig det var for meg å få en ny start, men han bare hånte meg. Det siste jeg hadde av kontakt med ham var rett før jeg flyttet mellom de to siste årene på videregående. Da fortalte han meg hvor stygg han syntes jeg var. Siden har jeg kun sett ham på avstand.

 

Nå er vi begge 32 år. Jeg møtte ham da jeg besøkte foreldrene mine i hjembygda, han besøkte åpenbart sine. Han er familiefar nå. Vi møttes på butikken, han hilste og begynte å snakke, spurte om hvordan jeg hadde det, hva jeg jobber med, osv. Jeg merket at jeg ikke klarte å late som ingen ting. Jeg svarte kort og spurte ikke ham om noe.

 

Nå lurer jeg på om det var forferdelig barnslig av meg. Er det vanlig at man bare legger slikt bak seg, selv om mobberen ikke har bedt om unnskyldning? Jeg vet at det er snart halve livet siden nå - det er kanskje slikt man bare må komme over? Samtidig så føles det så feil å snakke hyggelig med ham. Han prøvde helt bevisst å ødelegge for meg. Jeg har klart å late som ingen ting med et par av mobberne fra ungdomsskolen, for jeg vet at de bare fulgte strømmen og gjorde som de andre. Ikke pent, men heller ikke uforståelig. Han jeg møtte gjorde det helt bevisst.

 

Hva har dere andre gjort i liknende situasjoner? Må jeg bare bli voksen og finne frem pokerfjeset mitt?

 

Anonym poster: b3485c6eda08bef5b102f9dd6faf5940

[magica fra tryll]

Du reagerte som du gjorde,-det er helt greit synes jeg! Han vet nok hva det handler om....

[Anonym bruker]

Jeg hadde sagt til ham at takket være deg var ungdomstiden min et rent helvete, og at jeg synes det er frekt at han i det hele tatt prøver å late som ingenting. Jeg klarer bare ikke være vennlig med slike mennesker.

 

Anonym poster: 291c15fb08b60bee20ec8ab40311f1dc

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok gjort som deg. Men det at han var så hyggelig mot deg viser nok at han angrer på det han gjorde, han har nok dårlig samvittighet. Så det bør du ta som et tegn på at han vet at det er HAN som burde være flau, ikke du over måten du reagerte på. Jeg ville prøvd å ikke brukt mer energi på å tenke på reaksjonen din om jeg var deg

 

Anonym poster: 65472b1775347b87824ca4309613b3fd

[Anonym bruker]

Om han bad om unnskyldning hadde jeg kanskje akseptert det og hilst høflig. Synes det er veldig rart av han å late som om dere var bestevenner tidligere - spesielt om du til og med pratet med ham om hvordan du følte han ødela for deg?

 

Kan hende han var litt forelska i deg, at han var ung og dum eller hva vet jeg, men uansett burde han gitt deg en forklaring fremfor å bare prate om alt og intet som om ingenting hadde hendt.

 

Ville reagert akkurat som deg, jeg.

 

Anonym poster: 2015dbc3d721dee040878822a7d30814

[Anonym bruker]

Jeg har også møtt noen som gjorde livet skikkelig surt for meg, regelrett mobbing og juling osv. Jeg overser dem glatt den dag i dag, det minste jeg vil ha er faktisk en unnskyldning. De kom fra bedre hjem enn meg, og burde visst bedre enn å bruke meg som verktøy for å hevde seg selv.

 

Anonym poster: f547c112f2575d855c25405e8735df67

[nagini]

Jeg hadde ikke engang svart ham kort, hadde enten bare gått der i fra, eller spurt hvorfor i all verden han trodde at jeg hadde noen interesse av å snakke med ham etter at han jobbet så hardt for å gjøre livet mitt til et helvete da vi var unge.

[Major HotLips Houlihan]

Om han har bare bittelitt omløp i toppetasjen så vet han nok hvorfor. Helt greit spør du meg! Om han stopper og skal være hyggelig flere ganger så kan det jo være lurt å forklare hvorfor du ikke er interessert i å snakke med han

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på akkurat samme måte når jeg møter min plageånd fra ungdomstiden. Vi bor i hjembygda enda begge to, så det har dessverre hendt flere ganger at jeg har møtt på ham. Han begynner å prate "hyggelig" som om ingenting har hendt, men jeg merker at det er falskt og tilgjort, svarer bare kort eller ikke i det hele tatt, og kommer meg unna. Likevel later han som ingenting igjen neste gang vi treffes...

 

Andre som har plaget meg kan jeg snakke normalt med i dag, selv om de heller ikke har bedt om unnskyldning, men ingen var så ille som han.

 

Anonym poster: 1c4dde96ec514fa39bf478cdc0e86051

[Cruella De Vil]

Hei, jeg synes du reagerte helt greit, jeg. Du er voksen og kan selv velge hvem du vil omgås og prate med. Jeg har full forståelse for at han ikke er en av dem du ønsker en hyggelig småprat med.

 

Hvis han har noenlunde sosial intelligens skjønner han hvorfor du var avvisende og kan ikke si noe på det. Skjønner han det ikke, er han en fjott, og da kan det være det samme.

[Anonym bruker]

Jeg synes den måten du reagerte på er helt grei og veldig forståelig.

Jeg opplevde at han som voldtok meg da jeg var 14 år, prøvde å legge meg til som venn på Facebook. Kan lure på hva som foregår i hodet på enkelte...

 

Anonym poster: 1e0ab8b764cba7e64ce4e7cfda832fde

[Gjest sussie77]

Syntes det var greit å reagere som du gjorde. Og han skjønte (forhåpentlighvis) også hvorfor,

[Gjest Hyacinth Bouquet]

Synes du reagerte helt fint, faktisk hadde det vært like greit om du hadde sett rart på han og bare gått videre. Han gikk faktisk på videregående, og var fullstendig klar over hva han gjorde. Dette kan ikke unnskyldes, det hadde vært noe annet om det var på barneskolen.

[Dahleramp1981]

Syns du våt "flink" som var såpass hyggelig jeg. Han burde fått høre et par sannheter...

[Anonym bruker]

Tusen takk for de hyggelige svarene. Det var veldig godt å lese at dee ikke mener at jeg er barnslig som ikke bare kan komme over det. Hadde han bedt om unnskyldning hadde det vært noe helt annet, men eg kjenner at det er noe som stritter imot å bare slå en strek over alt. Vi var jo ikke barn, akkurat, det pågikk til vi begge var 18.

 

HI

 

Anonym poster: b3485c6eda08bef5b102f9dd6faf5940

[Anonym bruker]

Din umiddelbare reaksjon er den som er rett for deg, og ingen har rett til å si at noen føler feil.

 

Klart man kan argumentere med at det er lenge siden, get over it, dere har blitt voksne nå og forandret dere og dere burde lagt dette bak dere, bla bla, så er det ikke alltid så lett. Hadde du visst du skulle møte ham, og kunne ha forberedt deg litt, kanskje du kunne faket et smil, men du reagerte helt naturlig, og han kan ikke akkurat klandre deg for det.

 

Jeg var ei av de populære gjennom skoletiden. Og fordi jeg brukte populæriteten min på å være snill og inkluderende og på å skape et godt miljø på skolen så var jeg veldig attraktiv som både venninne og kjæreste. Men gjett om dette ble lagt for hat av enkelte jenter! Var ei jeg kjente via felles kjente. Og hun var så trampy på skolen at andre jenter styrte unna henne, så hun hadde ikke mange venninner. Hun skrøt av alle gutta hun hadde hatt sex med og var høylytt og brautende. Rett og slett det vi kalte "harry". Vi gikk på forskjellige ungdomsskoler men alle visste om henne pga hennes oppførsel.

 

Da vi gikk i 2.klasse på videregående begynte hun på skolen min. Og istedenfor å prøve å komme inn i gjengen min begynte hun å spre rykter om at JEG var lett på tråden. Endte med at jeg kjørte henne opp etter veggen på skolen og sa jeg var møkklei drittslenginga. Vi gikk på en liten privatskole og jeg kjente ledelsen godt pga mitt arbeid i elevrådet. Så rektor kalte henne inn på teppet. Og da forklarte hun at "hun var så misunnelig på xxx (meg) fordi jeg var så godt likt og hadde så mange venner. Så hun prøvde bare å bli litt populær, hun også".

BULLSHIT!! Dette var ene og alene en maktkamp for henne da jeg tre år på rad hadde slått henne i flere talentshow. Pluss at jeg var godt likt. Hun taklet rett og slett ikke at jeg fikk så mye positiv oppmerksomhet.

 

Nå gjorde hun heldigvis ikke store skaden, men allikevel takler jeg henne ikke i dag. Møter henne rundt i området og i starten prøvde hun å hilse, legge meg til på facebook o.l. Men jeg ignorerer henne bare. Nå har hun tatt hintet og har sluttet å prøve. Episoden skjedde i 1996, men jeg gidder rett og slett ikke forholde meg til henne.. Så kjære hi, jeg forstår godt at du reagerte som du gjorde, denne mannen gjorde jo livet ditt til et sant helvete

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2

[Gjest Trulte med to små]

Man reagerer som man føler der og da og var litt kort i kommentarene er forsåvidt forståelig.

Men jeg er litt uenig i å gå å være bitter og holde på det vonde man har opplevd i livet, flere tiår senere.

Det har helt klart satt sine spor, men det er heller ikke veldig sunt for ens egen del å bli et bittert menneske for resten av livet.

Veldig sjarmerende er det heller ikke.

Jeg har selv blitt mobbet på skolen, ikke alvorlig, men alvorlig nok og har møtt igjen mange av mobberene.

En av dem kom og håndhilste på meg og så ganske så spak og ydmyk ut.

Jeg smilte og hilste tilbake, for jeg hadde det jo fint da.

Mobbingen former oss ulikt, men jeg har lært mye av det mht å være meg selv og ikke la meg presse til å være en annen en den man er.

For min del var det ikke aktuelt å ta på seg noe offerrolle og bli en usynlig grå mus. Jeg ville heller heve hodet og tenke som så at det var ikke jeg som hadde problemer, det var de!

Noen mobbere forandrer seg heller aldri, men da er det bare å styre unna dem som voksen.

Sjansen for at de har lav selvtillit er stor.

[Anonym bruker]

Man reagerer som man føler der og da og var litt kort i kommentarene er forsåvidt forståelig.

Men jeg er litt uenig i å gå å være bitter og holde på det vonde man har opplevd i livet, flere tiår senere.

Det har helt klart satt sine spor, men det er heller ikke veldig sunt for ens egen del å bli et bittert menneske for resten av livet.

Veldig sjarmerende er det heller ikke.

Jeg har selv blitt mobbet på skolen, ikke alvorlig, men alvorlig nok og har møtt igjen mange av mobberene.

En av dem kom og håndhilste på meg og så ganske så spak og ydmyk ut.

Jeg smilte og hilste tilbake, for jeg hadde det jo fint da.

Mobbingen former oss ulikt, men jeg har lært mye av det mht å være meg selv og ikke la meg presse til å være en annen en den man er.

For min del var det ikke aktuelt å ta på seg noe offerrolle og bli en usynlig grå mus. Jeg ville heller heve hodet og tenke som så at det var ikke jeg som hadde problemer, det var de!

Noen mobbere forandrer seg heller aldri, men da er det bare å styre unna dem som voksen.

Sjansen for at de har lav selvtillit er stor.

 

Tror du har misforstått litt. Jeg er ikke bitter, og jeg tviholder ikke på det jeg har opplevd. Jeg har ikke påtatt meg en offerrolle, og jeg har skapt en identitet langt borte fra den mobberne ga meg med en utdannelse og jobb som jeg liker, familie og en annen omgangskrets enn de jeg vokste opp med. Likevel føltes det ikke naturlig å bare smile og le tilbake til denne mannen, og late som om vi har en vanlig fortid som skolekamerater sammen. Jeg tenker ikke på ham og det han gjorde til vanlig, men da jeg så ham må jeg innrømme at jeg husket følelsen av å være redd for å bli stemplet om klassens "hore", selv om jeg var så jomfruelig som jeg kunne få blitt. Jeg skjelte ham ikke ut, og jeg har ingen tanker om å hevne meg, men jeg klarte heller ikke å late som om han er min venn.

 

HI

 

Anonym poster: b3485c6eda08bef5b102f9dd6faf5940

[Anonym bruker]

Din umiddelbare reaksjon er den som er rett for deg, og ingen har rett til å si at noen føler feil.

 

Klart man kan argumentere med at det er lenge siden, get over it, dere har blitt voksne nå og forandret dere og dere burde lagt dette bak dere, bla bla, så er det ikke alltid så lett. Hadde du visst du skulle møte ham, og kunne ha forberedt deg litt, kanskje du kunne faket et smil, men du reagerte helt naturlig, og han kan ikke akkurat klandre deg for det.

 

Jeg var ei av de populære gjennom skoletiden. Og fordi jeg brukte populæriteten min på å være snill og inkluderende og på å skape et godt miljø på skolen så var jeg veldig attraktiv som både venninne og kjæreste. Men gjett om dette ble lagt for hat av enkelte jenter! Var ei jeg kjente via felles kjente. Og hun var så trampy på skolen at andre jenter styrte unna henne, så hun hadde ikke mange venninner. Hun skrøt av alle gutta hun hadde hatt sex med og var høylytt og brautende. Rett og slett det vi kalte "harry". Vi gikk på forskjellige ungdomsskoler men alle visste om henne pga hennes oppførsel.

 

Da vi gikk i 2.klasse på videregående begynte hun på skolen min. Og istedenfor å prøve å komme inn i gjengen min begynte hun å spre rykter om at JEG var lett på tråden. Endte med at jeg kjørte henne opp etter veggen på skolen og sa jeg var møkklei drittslenginga. Vi gikk på en liten privatskole og jeg kjente ledelsen godt pga mitt arbeid i elevrådet. Så rektor kalte henne inn på teppet. Og da forklarte hun at "hun var så misunnelig på xxx (meg) fordi jeg var så godt likt og hadde så mange venner. Så hun prøvde bare å bli litt populær, hun også".

BULLSHIT!! Dette var ene og alene en maktkamp for henne da jeg tre år på rad hadde slått henne i flere talentshow. Pluss at jeg var godt likt. Hun taklet rett og slett ikke at jeg fikk så mye positiv oppmerksomhet.

 

Nå gjorde hun heldigvis ikke store skaden, men allikevel takler jeg henne ikke i dag. Møter henne rundt i området og i starten prøvde hun å hilse, legge meg til på facebook o.l. Men jeg ignorerer henne bare. Nå har hun tatt hintet og har sluttet å prøve. Episoden skjedde i 1996, men jeg gidder rett og slett ikke forholde meg til henne.. Så kjære hi, jeg forstår godt at du reagerte som du gjorde, denne mannen gjorde jo livet ditt til et sant helvete

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2

 

 

 

Å næmmen stakkar lille populære, pene og perfekte pike! Vi treffer alle på et og annet rævhøl i løpet av livet. Det betyr likevel ikke at folk som deg har noe som helst slags innsikt i et mobbeoffee. Noe ved den striglede måten du fremstiller deg selv på sier meg at du knskje ikke har direkte srkvinnsikt heller.

 

Anonym poster: 7e3ba7b80051eed009528526dafcb7bf

[Anonym bruker]

Jeg reagerte annerledes enn det du gjorde HI da jeg traff en av mobberne som ødela for meg. Traff denne personen på byen med venninner, og satt på storgliset og viste meg frem istede (jeg hadde oppfattet at denne personen ikke likte at jeg var populær.) Hun ble dritsur og har ikke hilst på meg siden

 

Anonym poster: b77f830e7197e92595b309bbef5c2518

[Anonym bruker]

Det må du gjerne få mene, men nå kjenner du meg heller ikke. Så dette blir bare antagelser fra din side. Om du leser det jeg skriver så sier jeg at jeg hadde ei som prøvde å lage et helvete for meg, men lyktes ikke. Allikevel vil jeg ikke ha noe med henne å gjøre i dag. DERFOR forstår jeg hi's reaksjon når hun har blitt masse mobbet av denne mannen.

 

Og hvorfor er det så tabu å skrive at man er populær og godt likt? Jeg har opplevd mer helvete enn du noen gang kan forestille deg, men allikevel står jeg oppreist. Fordi jeg har hatt flotte foreldre som har oppdratt meg bra og gitt meg gode verdier og sunn fornuft. At du er ei surmaga dame som ikke takler at andre er godt likt, det får jeg ikke gjort noe med. Noen har faktisk tatt valg i livet som gjør at andre liker en.

 

Men til hi's forsvar;

Man trenger ikke være bitter bare fordi man velger å ikke tilgi. Men man kan velge å ikke ha noe med personen å gjøre, man kan velge å ikke forholde seg til denne personen og ikke la livet bli påvirket av denne mannen. Man trenger ikke tilgi, man kan velge å ikke forholde seg til det.

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2

[Anonym bruker]

Det må du gjerne få mene, men nå kjenner du meg heller ikke. Så dette blir bare antagelser fra din side. Om du leser det jeg skriver så sier jeg at jeg hadde ei som prøvde å lage et helvete for meg, men lyktes ikke. Allikevel vil jeg ikke ha noe med henne å gjøre i dag. DERFOR forstår jeg hi's reaksjon når hun har blitt masse mobbet av denne mannen.

 

Og hvorfor er det så tabu å skrive at man er populær og godt likt? Jeg har opplevd mer helvete enn du noen gang kan forestille deg, men allikevel står jeg oppreist. Fordi jeg har hatt flotte foreldre som har oppdratt meg bra og gitt meg gode verdier og sunn fornuft. At du er ei surmaga dame som ikke takler at andre er godt likt, det får jeg ikke gjort noe med. Noen har faktisk tatt valg i livet som gjør at andre liker en.

 

Men til hi's forsvar;

Man trenger ikke være bitter bare fordi man velger å ikke tilgi. Men man kan velge å ikke ha noe med personen å gjøre, man kan velge å ikke forholde seg til denne personen og ikke la livet bli påvirket av denne mannen. Man trenger ikke tilgi, man kan velge å ikke forholde seg til det.

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2

 

 

Det var et uvanlig surmaget svar du fikk. Flott at di ser bort i fra det!

 

For min del handler det ikke om å velge å ikke tilgi. Jeg er egentlig veldig lite konfliktglad, og har aldri latt være å ta imot en utstrakt hånd. Hadde han sagt til meg at han innså at han hadde oppført seg som en drittsekk og beklaget det, så hadde det vært helt greit, da hadde jeg nok klart å forholde meg til den peronen han er i dag. Men å bare late som om det aldri har vært noe grums i relasjoenn mellom oss, det klarte jeg ikke. Det at han bare lot som ingen ting gjorde vel at jeg følte at han fremdeles er den samme.

 

HI

 

 

 

Anonym poster: b3485c6eda08bef5b102f9dd6faf5940

[Anonym bruker]

Det må du gjerne få mene, men nå kjenner du meg heller ikke. Så dette blir bare antagelser fra din side. Om du leser det jeg skriver så sier jeg at jeg hadde ei som prøvde å lage et helvete for meg, men lyktes ikke. Allikevel vil jeg ikke ha noe med henne å gjøre i dag. DERFOR forstår jeg hi's reaksjon når hun har blitt masse mobbet av denne mannen.

 

Og hvorfor er det så tabu å skrive at man er populær og godt likt? Jeg har opplevd mer helvete enn du noen gang kan forestille deg, men allikevel står jeg oppreist. Fordi jeg har hatt flotte foreldre som har oppdratt meg bra og gitt meg gode verdier og sunn fornuft. At du er ei surmaga dame som ikke takler at andre er godt likt, det får jeg ikke gjort noe med. Noen har faktisk tatt valg i livet som gjør at andre liker en.

 

Men til hi's forsvar;

Man trenger ikke være bitter bare fordi man velger å ikke tilgi. Men man kan velge å ikke ha noe med personen å gjøre, man kan velge å ikke forholde seg til denne personen og ikke la livet bli påvirket av denne mannen. Man trenger ikke tilgi, man kan velge å ikke forholde seg til det.

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2

 

 

Det var et uvanlig surmaget svar du fikk. Flott at di ser bort i fra det!

 

For min del handler det ikke om å velge å ikke tilgi. Jeg er egentlig veldig lite konfliktglad, og har aldri latt være å ta imot en utstrakt hånd. Hadde han sagt til meg at han innså at han hadde oppført seg som en drittsekk og beklaget det, så hadde det vært helt greit, da hadde jeg nok klart å forholde meg til den peronen han er i dag. Men å bare late som om det aldri har vært noe grums i relasjoenn mellom oss, det klarte jeg ikke. Det at han bare lot som ingen ting gjorde vel at jeg følte at han fremdeles er den samme.

 

HI

 

 

 

Anonym poster: b3485c6eda08bef5b102f9dd6faf5940

 

Det forstår jeg godt, hi! Og jeg håper han oppfattet "kjøligheten" din og gikk i seg selv. Kanskje det fikk ham til å tenke over sin egen oppførsel i fortiden sånn at han ved neste møte har selvinnsikt nok til å legge seg flat? Håper det!

 

Men som jeg skrev i første innlegg; din umiddelbare reaksjon er også din oppriktige reaksjon. Og ingen kan si at du føler feil ovenfor denne mannen. Som den sure dama skrev til meg, nei, jeg vet ikke hvordan det er å bli systematisk mobbet, men jeg har opplevd mobbing (på et annet nivå) så jeg klarer å bruke empatien min og forestille meg hvor vondt du har hatt det.

 

Leit å høre hva du har opplevd, hi, men jeg håper du har det bra i dag

 

Anonym poster: 76ebb024d6a89485decd31896570abb2