Drittgubbe!!!

[Anonym bruker]

Min elskede mann kan virkelig kunsten å gå meg så til de grader på nervene! Jeg er hjemme i permisjon med vår 2 mnd gamle datter og har 80% av alt med vår 4 år gamle sønn og gjøre. I tillegg er det jeg som passer på at familien AS går sånn nogenlunde smurt. Han er student og økonomiansvarlig (legger fakturaer til forfall - han tjener jo ikke akkurat penger!!).

 

Utsagn som "du er jo bare hjemme!", "jeg har jo så mye mer å gjøre enn deg- det er tøft å være student", "du må bare regne med å gjøre mer fremover mot eksamen" går igjen.

 

I dag klarte han å vekke oss (meg og babyen) fire ganger i løpet av to timer for helt unødvendige ting "hvem har kjøpt disse klærne?","se hva jeg fant på Internett", "hva må vi handle?". Da han vekket meg for å få vite hva han skulle handle så begynte jeg rett og slett å grine - gørrsliten etter en urolig natt- for, en voksen mann som han er burde da for jøssenamm kunne klare like godt som meg å stikke hodet i kjøleskapet og finne ut hva vi trenger!!!

 

Andre ganger så kan han si "jeg reiser på butikken om ti minutter- lag en handleliste da" - gjerne mens jeg sitter med babyen hengende i puppen. Og han blir gjerne også sur om jeg sier at det rekker jeg ikke. Vi handler en gang i uken og han klarer bare ikke å skjønne at det tar tid å planlegge en hensiktsmessig og rimelig meny for ei uke! Har sagt han kan lage ei liste og se over selv - men det har han selvfølgelig ikke tid til!

 

Ikke har han jobb ved siden av skolen, for det er under hans verdighet å jobbe på bensinstasjon eller i butikk!

 

Da jeg var student så var det livsviktig for økonomien vår (i følge han) at jeg hadde jobb - men det er visst tyngre å være student for menn! I tillegg kjørte jeg gutten vår i bhg, handlet og laget mat da jeg var student. Han tar kun ansvar for seg selv og forventer mat på bordet når han kommer hjem.

 

Ja, noen ganger så skjønner jeg virkelig ikke hvordan jeg gidder å holde på med en mann som han! For makan til idioti skal man lete lenge etter!!!

 

Joda, babyen er rolig og snill. Men jeg er allikevel våken to-fire ganger på natta. Det er allikevel dager da det kun dreier seg om amming og bæring. Og ja, jeg blir sliten!!! Gørrsliten, faktisk, av å ha minimalt med hjelp i huset! Han kan si "jeg reiser på besøk om en halvtime" og blir borte ett par timer - en selvfølge! Hvis jeg sier jeg skal ha en time i badekaret får jeg "det rekker du ikke før T skal legge seg" - ehh? Han kan nemlig ikke holde styr på begge to alene....!!! Gaaaaah!!

 

Anonym poster: 9fe2bd7eb2a0bb34f1fc1e9602cf91ed

[Anonym bruker]

Hjelpes meg vel! Er han evneveik eller??

 

Jeg er fulltidsstudent, alene med 2 barn (100%), jobber litt ekstra og klarer meg mer enn bra på skolen (høgskole). Det kreves litt struktur, men fullt overkommelig. At han ikke engang klarer å bidra i eget hjem og med egne barn når han til og med har en partner så mistenker jeg at det må være store huller hos mannen

 

Anonym poster: c49249ac8ca972aef6adb90588a22c12

[min<3]

Skjønner rett og slett ikke at du gidder nei.

[Sunnybeach4gull :)]

Oij, han trenger å oppdage hva som er viktig i livet. Virker ikke som han prioriterer deg eller barna noe særlig. Mange mannfolk kan være litt usikre når det gjelder små babyer, men 4 åringen burde han da absolutt gjøre ting sammen med, lese bok for og legge! Eller forventer han at du skal gjøre det også mens du styrer med baby? Helt unødvending når han er hjemme å la deg ta alt arbeidet.

 

Har du prøvd å prate med han på en rolig måte? Fortelle at du blir sliten og hva du gjerne vil han skal hjelpe til med?

[Anonym bruker]

Herregud, ta å spark han i ræva! Rett og slett, sånt der blir jeg gal av! Han oppfører seg jo ikke som en MANN men som et barn. Hadde min man oppført seg sånn.. Og du pokkern hvor han hadde fått hørt det!

 

Problemet er at du bare gjør det! Du må slutte å slikke han etter beina, da lever han jo latmanslivet. Krev mer kvinne! KREV at han skal ta seg av barna, og gi han klar beskjed når han ikek burde vekke deg. Ikke vær redd for å stille krav i forholdet!

 

Og han må da skaffe seg jobb.. om du klarer, så klarer han.

 

Anonym poster: c29bb2402dd45a5faae838633879791f

[Anonym bruker]

Ja, han er nok litt bortskjemt den mannen - selv om han ikke føler det sånn selv!

 

Han er veldig flink med fireåringen, leiker og tar han med på ting og det er stort sett han som legger han. Men hvis jeg ikke er i nærheten til å ta babyen så kommer han til kort - da skjønner han ikke hvordan han skal ordne seg og lurer på hvor jeg er og at jeg må komme å ta minsta.

Han er flink til å rydde og ordne også - men han overflaterydder og stuer det bare inn i ett skap hvor det ikke lenger synes. Og gir da i utgangspunktet mer jobb - for han syns ikke det er noe problem. Vi er forskjellige sånn, jeg ser ikke rot så god og han irriterer seg over det. Han ser ikke når det trengs vask og jeg irriterer meg over det. Men det som irriterer meg mest er når han maser om ryddingen istede for å bare gjøre det selv. Jeg tar jo vaskingen uten å gnåle på han!

 

Og for all del - jeg liker å lage mat, jeg liker til en viss grad å stelle huset. Og ja, han tar brorparten av utevrdlikehold i sommerhalvåret. Men jeg liker ikke at det blir tatt for gitt!

Vi snakket om det i kveld. Som vi har gjort så mange ganger før- men jeg når ikke helt inn! Han skjønner ikke at når jeg sier det er så enkelt for han, som kan stå opp i fred, være uforstyrret på skolen hele dagen og kan komme og gå på ettermiddagen. For det er jo sånn det er! Han kan jo ikke amme. Og ja, det er jeg som roer babyen best! Men han må jo lære henne og kjenne. Han prøver. Men han skjønner ikke at han selv kan spørre om jeg trenger en time på senga. Jeg må hver gang be om det!

 

Jeg husker jo det var sånn med fireåringen også. Jeg var sliten og han forsto ikke. Jeg husker også at det gikk over og at vi ble venner og vel forlikt men gaaaaah, det er fryktelig irriterende

 

Anonym poster: 9fe2bd7eb2a0bb34f1fc1e9602cf91ed

[Anonym bruker]

Ja, han er nok litt bortskjemt den mannen - selv om han ikke føler det sånn selv!

 

Han er veldig flink med fireåringen, leiker og tar han med på ting og det er stort sett han som legger han. Men hvis jeg ikke er i nærheten til å ta babyen så kommer han til kort - da skjønner han ikke hvordan han skal ordne seg og lurer på hvor jeg er og at jeg må komme å ta minsta.

Han er flink til å rydde og ordne også - men han overflaterydder og stuer det bare inn i ett skap hvor det ikke lenger synes. Og gir da i utgangspunktet mer jobb - for han syns ikke det er noe problem. Vi er forskjellige sånn, jeg ser ikke rot så god og han irriterer seg over det. Han ser ikke når det trengs vask og jeg irriterer meg over det. Men det som irriterer meg mest er når han maser om ryddingen istede for å bare gjøre det selv. Jeg tar jo vaskingen uten å gnåle på han!

 

Og for all del - jeg liker å lage mat, jeg liker til en viss grad å stelle huset. Og ja, han tar brorparten av utevrdlikehold i sommerhalvåret. Men jeg liker ikke at det blir tatt for gitt!

Vi snakket om det i kveld. Som vi har gjort så mange ganger før- men jeg når ikke helt inn! Han skjønner ikke at når jeg sier det er så enkelt for han, som kan stå opp i fred, være uforstyrret på skolen hele dagen og kan komme og gå på ettermiddagen. For det er jo sånn det er! Han kan jo ikke amme. Og ja, det er jeg som roer babyen best! Men han må jo lære henne og kjenne. Han prøver. Men han skjønner ikke at han selv kan spørre om jeg trenger en time på senga. Jeg må hver gang be om det!

 

Jeg husker jo det var sånn med fireåringen også. Jeg var sliten og han forsto ikke. Jeg husker også at det gikk over og at vi ble venner og vel forlikt men gaaaaah, det er fryktelig irriterende

 

Anonym poster: 9fe2bd7eb2a0bb34f1fc1e9602cf91ed

Mannen min er akkurat likedan. Og jeg har PRØVD å få han til å forstå. Men det hjelper ikke. Og vi har fått vårt tredje barn nå. Håpet faktisk at han endelig hadde lært, men nei!

 

Han er fortsatt like håpløs med babyen. Og like håpløs med husarbeidet. Og skjønner heller ikke hvor sliten man blir av å "bare være hjemme" og måtte ta seg av tre små alene hver eneste morgen og formiddag.

 

Men DENNE gangen har det kommet noe fint som heter pappakvote (vi har ikke kunnet ta den før, av ulike grunner). 14 hele uker, faktisk! ÅÅÅH, som jeg skal ta HEVN!!!

 

Jeg skal stå opp grytidlig og alene hver dag. Kose meg med kaffekopp og knekkebrød alene i fred og ro, og så snike meg ut av huset. Han får ta morgenstell, frokost og levering av barn HELT alene. Jeg skal jobbe lenge og forvente mat på bordet når jeg kommer hjem. Være sliten og kreve middagshvil mens han rydder etter middagen alene. Ikke planlegge NOEN middager. Ikke handle inn NOE mat uten at han ringer og gir meg beskjed, og da KUN det han ber meg handle. Ikke legge fram klær til barna. Ikke pakke barnehagesekker kvelden før. Ikke henge våte barnehageklær til tørk. Ikke følge med på om barna har nok rene klær. Ikke følge med på bursdager og handle inn gaver på forhånd. Kreve tid til trening eller hvile på sofaen på kveldene -for jeg har jo jobbet og stått på hele dagen! Mens han bare har vært hjemme heeele dagen.

 

Det går vel 2-3 uker så trygler han om å få begynne på jobb igjen, tenker jeg!

 

Anonym poster: a150d9fa9f9e86615e2c8dea8f3575a5

[Gjest FinogFjong]

...du er ikke to barns mor...

[Dahleramp1981]

Ja, han er nok litt bortskjemt den mannen - selv om han ikke føler det sånn selv!

 

Han er veldig flink med fireåringen, leiker og tar han med på ting og det er stort sett han som legger han. Men hvis jeg ikke er i nærheten til å ta babyen så kommer han til kort - da skjønner han ikke hvordan han skal ordne seg og lurer på hvor jeg er og at jeg må komme å ta minsta.

Han er flink til å rydde og ordne også - men han overflaterydder og stuer det bare inn i ett skap hvor det ikke lenger synes. Og gir da i utgangspunktet mer jobb - for han syns ikke det er noe problem. Vi er forskjellige sånn, jeg ser ikke rot så god og han irriterer seg over det. Han ser ikke når det trengs vask og jeg irriterer meg over det. Men det som irriterer meg mest er når han maser om ryddingen istede for å bare gjøre det selv. Jeg tar jo vaskingen uten å gnåle på han!

 

Og for all del - jeg liker å lage mat, jeg liker til en viss grad å stelle huset. Og ja, han tar brorparten av utevrdlikehold i sommerhalvåret. Men jeg liker ikke at det blir tatt for gitt!

Vi snakket om det i kveld. Som vi har gjort så mange ganger før- men jeg når ikke helt inn! Han skjønner ikke at når jeg sier det er så enkelt for han, som kan stå opp i fred, være uforstyrret på skolen hele dagen og kan komme og gå på ettermiddagen. For det er jo sånn det er! Han kan jo ikke amme. Og ja, det er jeg som roer babyen best! Men han må jo lære henne og kjenne. Han prøver. Men han skjønner ikke at han selv kan spørre om jeg trenger en time på senga. Jeg må hver gang be om det!

 

Jeg husker jo det var sånn med fireåringen også. Jeg var sliten og han forsto ikke. Jeg husker også at det gikk over og at vi ble venner og vel forlikt men gaaaaah, det er fryktelig irriterende

 

Anonym poster: 9fe2bd7eb2a0bb34f1fc1e9602cf91ed

Mannen min er akkurat likedan. Og jeg har PRØVD å få han til å forstå. Men det hjelper ikke. Og vi har fått vårt tredje barn nå. Håpet faktisk at han endelig hadde lært, men nei!

 

Han er fortsatt like håpløs med babyen. Og like håpløs med husarbeidet. Og skjønner heller ikke hvor sliten man blir av å "bare være hjemme" og måtte ta seg av tre små alene hver eneste morgen og formiddag.

 

Men DENNE gangen har det kommet noe fint som heter pappakvote (vi har ikke kunnet ta den før, av ulike grunner). 14 hele uker, faktisk! ÅÅÅH, som jeg skal ta HEVN!!!

 

Jeg skal stå opp grytidlig og alene hver dag. Kose meg med kaffekopp og knekkebrød alene i fred og ro, og så snike meg ut av huset. Han får ta morgenstell, frokost og levering av barn HELT alene. Jeg skal jobbe lenge og forvente mat på bordet når jeg kommer hjem. Være sliten og kreve middagshvil mens han rydder etter middagen alene. Ikke planlegge NOEN middager. Ikke handle inn NOE mat uten at han ringer og gir meg beskjed, og da KUN det han ber meg handle. Ikke legge fram klær til barna. Ikke pakke barnehagesekker kvelden før. Ikke henge våte barnehageklær til tørk. Ikke følge med på om barna har nok rene klær. Ikke følge med på bursdager og handle inn gaver på forhånd. Kreve tid til trening eller hvile på sofaen på kveldene -for jeg har jo jobbet og stått på hele dagen! Mens han bare har vært hjemme heeele dagen.

 

Det går vel 2-3 uker så trygler han om å få begynne på jobb igjen, tenker jeg!

 

Anonym poster: a150d9fa9f9e86615e2c8dea8f3575a5

 

Det går vel 2-3 dager tenker jeg...

[Gjest Antarctica]

Til lykke som mor til tre. Og lykke til. Det trenger du.

[Anonym bruker]

Gi ham klar beskjed om at du nå forventer han skal stille mer opp, og du nå forventer han tar seg en deltidsjobb for å være med å forsørge sine barn.

 

Anonym poster: aacb2af4067c6f24e3c3275286e69f11

[Anonym bruker]

Ja, han er nok litt bortskjemt den mannen - selv om han ikke føler det sånn selv!

 

Han er veldig flink med fireåringen, leiker og tar han med på ting og det er stort sett han som legger han. Men hvis jeg ikke er i nærheten til å ta babyen så kommer han til kort - da skjønner han ikke hvordan han skal ordne seg og lurer på hvor jeg er og at jeg må komme å ta minsta.

Han er flink til å rydde og ordne også - men han overflaterydder og stuer det bare inn i ett skap hvor det ikke lenger synes. Og gir da i utgangspunktet mer jobb - for han syns ikke det er noe problem. Vi er forskjellige sånn, jeg ser ikke rot så god og han irriterer seg over det. Han ser ikke når det trengs vask og jeg irriterer meg over det. Men det som irriterer meg mest er når han maser om ryddingen istede for å bare gjøre det selv. Jeg tar jo vaskingen uten å gnåle på han!

 

Og for all del - jeg liker å lage mat, jeg liker til en viss grad å stelle huset. Og ja, han tar brorparten av utevrdlikehold i sommerhalvåret. Men jeg liker ikke at det blir tatt for gitt!

Vi snakket om det i kveld. Som vi har gjort så mange ganger før- men jeg når ikke helt inn! Han skjønner ikke at når jeg sier det er så enkelt for han, som kan stå opp i fred, være uforstyrret på skolen hele dagen og kan komme og gå på ettermiddagen. For det er jo sånn det er! Han kan jo ikke amme. Og ja, det er jeg som roer babyen best! Men han må jo lære henne og kjenne. Han prøver. Men han skjønner ikke at han selv kan spørre om jeg trenger en time på senga. Jeg må hver gang be om det!

 

Jeg husker jo det var sånn med fireåringen også. Jeg var sliten og han forsto ikke. Jeg husker også at det gikk over og at vi ble venner og vel forlikt men gaaaaah, det er fryktelig irriterende

 

Anonym poster: 9fe2bd7eb2a0bb34f1fc1e9602cf91ed

 

Hihi Dette her må du nesten oppdatere oss med!

 

Anonym poster: 667efd35e1185d356565c9945256984a