Hva er det mest hysteriske du har lest her inne ?:)

[Edelweis]

Ørnerøvet på Leka er fakta. Svanhild som jenta het har fortalt om episoden selv. Jeg har sett plassen og jenta har ikke kunnet komme seg opp dit på annet vis. :-D

 

synes den tog tråden var morsom, og likedan det med at man ikke kan la barnet sove borte en helg før det er over tre år. likeså alle kan jeg spise dette trådene.

[Anonym bruker]

Husker veldig godt ei som hadde noe med "mor" eller "mamma" i nicket sitt som var veldig aktiv i alle tråder som hadde med hvor lenge man kunne være borte fra babyen sin uten at babyen fikk varige mén....husker jeg synes hun var skummel. Noen som husker henne? Drev vel her rundt 2007 ellerno (var ihvertfall da jeg begynte å henge på GIB)

 

Anonym poster: 1b0f8e20d766185a4e7dcb01d319742c

 

Jaaa, hun husker jeg!

 

Anonym poster: aca2a89be037e136a3786d8c185fefb0

[Anonym bruker]

Hun som krevde at hun og mannen kjørte 2 biler, dersom de skulle gjøre noe uten barna!!! I tilfelle de omkom i bilulykke..... Og det at barna ikke kan være borte fra mor før de er 3 år. Barna kunne heller ike passes av far??? Hun kalte det for GROV barnemishandling faktisk!! Stakkars mann som er sammen med henne.... (og stakkars barna også forøvrig)

 

Anonym poster: acc80b040ae986ce2514c54fee579918

[petite fleur]

IKke hysterisk, men hysterisk morsom; Hun som var så sinna på mannen som hadde bilen i feil garasje :-D

[Anonym bruker]

Hu derre med den sunne bursdagen, hyllbærsaften

 

Den tenkte jeg faktisk på også Var det ikke noe suppe inni bildet der også, brenneslesuppe?

 

Anonym poster: c80b22f8a2f1450882c069123e0e7d6e

[Anonym bruker]

Var litt gøy med hun som var redd det skulle komme ørn og ta spedbarnet fra barnevogna om hun lot det stå ute og sove også...

 

Anonym poster: 136e4f55549ab0f583d9aafaca558bfc

 

 

 

Den tråden husker jeg godt, lo faktisk litt av den. Men så skjedde det noe skikkelig ekkelt i sommer. Var på hyttetur i sommer og lot babyen min ligge på et pledd ute, mens jeg hentet noe inn i hytten. Da jeg kom ut sirklet det en ørn rundt og rundt på himmelen over babyen min. Jeg fikk totalangst og holdt på babyen resten av hytteturen. Det verste var at den ekle ørna sirklet ofte rundt over hytten!

 

Anonym poster: f5b0ef934aced092807a400746cfbf24

jeg tror jeg har hørt at det var en ørn som tok et spedbarn for mange år siden, men vet ikke om det er sant.

JO, det er sant,men det var ikke et spebarn men en 2 åring! Dokumentert fakta fra Trøndelag!

 

Anonym poster: 54dacc1e648ed3d93619ee40d39bfe56

huff ja det er jo litt ekkelt da. Da jeg jobbet i barnehage i nord, passet vi ekstra godt på barna hvis det var ørn over oss;) vi passet godt på barna uansett altså

 

Ja jeg bodde noen år i Nord norge som liten. Og husker de voksne passet godt på at ørn ikke skulle ta barn.

 

Anonym poster: 0ef61e41fd5f97c549a338810486f722

 

For noe tull! Jeg er fra NordNorge og har aldri hørt at man har vært nervøs for slikt. ALLE lar barna sine sove ute slik man gjør her sørpå. Hvor i alle dager var det du var?

 

Anonym poster: 3cc438e15df23a7707b54c72ff41144c

[Den perfekte mor, påan igjen]

Er noen år tilbake, men hun som hadde brannøvelser hjemme er det jeg husker aller best. På natta, med kunstig røyk og evakuering gjennom vinduene i annen etasje.

 

Hun hadde vel også en ganske detaljert plan på om barna skulle være hjemme alene mens hun og mannen var på seminar i Oslo. Og jeg mener detaljert!

[Iiiiik]

Er noen år tilbake, men hun som hadde brannøvelser hjemme er det jeg husker aller best. På natta, med kunstig røyk og evakuering gjennom vinduene i annen etasje.

 

Hun hadde vel også en ganske detaljert plan på om barna skulle være hjemme alene mens hun og mannen var på seminar i Oslo. Og jeg mener detaljert!

 

Ja, det stemmer! Det hadde jeg glemt.

[Poteto]

IKke hysterisk, men hysterisk morsom; Hun som var så sinna på mannen som hadde bilen i feil garasje :-D

 

 

Den var fantastisk morsom (og forvirrende)

[Gjest]

Hu derre med den sunne bursdagen, hyllbærsaften

 

Den tenkte jeg faktisk på også Var det ikke noe suppe inni bildet der også, brenneslesuppe?

 

Anonym poster: c80b22f8a2f1450882c069123e0e7d6e

Noe grusomt var det.

[Anonym bruker]

Hysterisk morsomme må vel være den med sametrusa?

Sukkerhysteri topper vel ellers!

 

Anonym poster: f998e7716d88599ee6b610b811f04483

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

De med pedagogiske utdannelser (da tenker jeg småbarnsped, barnepsykologer osv.) vet at dette er basert på forskning og er ingenting en skal kalle hysteri. Barn fra 0-1 år skal være sammen med nære omsorgspersoner. Skremmende hvor mye mangel på kunnskap det er ute å går. Leste en artikkel om det senest forrige uke.

 

http://www.aftenbladet.no/familie-og-oppvekst/

 

 

 

Anonym poster: 924edbbb3c88c87eb7ded861dfaa831a

[LillaGorilla♥♥]

Er noen år tilbake, men hun som hadde brannøvelser hjemme er det jeg husker aller best. På natta, med kunstig røyk og evakuering gjennom vinduene i annen etasje.

 

Det var hun samme som tuta om hyllebærsaften! Hva var det nå hun het igjen? Org?

[Anonym bruker]

Hun som var på hotell på langesund.

 

Anonym poster: aa1c4f0a401462a348996299e9a6818b

[Anonym bruker]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

[Anonym bruker]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

 

Dette er blant det mest hysteriske jeg har lest her inne!!!!!!!

 

Anonym poster: 50792ac76c85e29c1cf1d63daf2af4b8

[Anonym bruker]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

Ahahahahaha!! Are you fucking kidding me? Tror du virkelig et barn reflekterer på denne måten? Dette er noe av det mest svada jeg har lest på lenge. Snakk om å overanalysere og krisemaksimere!

 

Og hva "fagfolket" mener om dette, vel, de lærde strides

 

Anonym poster: 7bf582d4e11f34fecf0b7da782a71c59

[Gjest Skofantomet]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

Hvordan vet en hvordan en baby "tenker" egentlig?

[Anonym bruker]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

Ahahahahaha!! Are you fucking kidding me? Tror du virkelig et barn reflekterer på denne måten? Dette er noe av det mest svada jeg har lest på lenge. Snakk om å overanalysere og krisemaksimere!

 

Og hva "fagfolket" mener om dette, vel, de lærde strides

 

Anonym poster: 7bf582d4e11f34fecf0b7da782a71c59

 

Dette er ikke noe jeg har funnet på, men er temmelig ordrett sitert en barnepsykolog.

Samme psykolog har også tatt for seg temaet i denne artikkelen:

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Mer-om-oppdragelse/Nar-kan-jeg-begynne-a-bruke-barnevakt-/

 

Og selvfølgelig "tenker" ikke eller reflekterer ikke små barn akkurat slik! Det er jo nettopp noe av poenget: De har fortsatt ikke noe godt nok språk til at man kan forklare situasjonen for dem!

 

Men de FØLER noe omtrent tilsvarende som du som voksen dame ville ha følt om du hadde opplevd det samme! Dessverre har visst mange voksne damer og mødre vondt for å forstå såpass. ("Empati/innlevelsesevne? Hva er det, liksom?") Derfor tyr psykologer til gjenkjennelige eksempler.

 

Nekter du fortsatt å tro meg, så kan du svare på dette enkle spørsmålet?

Et familiemedlem som betyr utrolig mye for deg og som "alltid" har vært der for deg, så lenge du kan huske, forsvinner plutselig i et par dager. Og du har ingen mulighet til å forstå hvor, hvorfor eller hvor lenge vedkommende blir borte. Tror du ikke du vil føle deg engstelig, forlatt, sviktet, usikker, slite med å stole på vedkommende etterpå?

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

[Anonym bruker]

Da våre foreldre var små trodde man at små barn ikke skjønte noe av tid eller savn uansett, så de fikk bare finne seg i å være innlagt alene uten foreldrene på sykehus. Gjerne i ukesvis. Fordi det var mest praktisk slik. De klarte jo ikke å fortelle hva de følte, så da følte de vel ikke så mye da...

 

Man hadde også den forferdelige meningen at småbarn uten språk heller ikke følte smerte på samme måte som voksne, så de kunne bli utsatt for mindre inngrep som fjerning av mandler o.l. uten bedøvelse!

 

Nå i dag er det dette med savn av foreldre som er den rådende misforståelsen. Barnet er for lite til å savne foreldrene så lenge det har det gøy, og det merker uansett ikke hvor lang tid som går, liksom... Og det gjelder både lange barnehagedager og foreldre som savner egentid og drar fra barna på turer alt for tidlig. Når det gjelder barnehagen lukker vi øynene for tegnene fordi vi ikke har annet valg økonomisk. Og når det gjelder turer for foreldrenes fornøyelse så lukker vi øynene av ren egoisme!

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

[Anonym bruker]

 

Man hadde også den forferdelige meningen at småbarn uten språk heller ikke følte smerte på samme måte som voksne, så de kunne bli utsatt for mindre inngrep som fjerning av mandler o.l. uten bedøvelse!

 

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

Og omskjæring, noe som har vist seg å kunne føre til hjerneskade på små barn.

 

Anonym poster: 11b4e40f8d39b20af28b336c64b15622

[Gjest Antarctica]

Den mest hysteriske her var uten sammenligning den stakkars damen med nøff i nicket sitt som sirklet rundt emnet oppkast, det å hyle "som et monster" under fødsel, samt sin egen mors emotional blackmail i barndommen.

 

Men mange mat og sunnhet i svangerskapet-tråder er også hysteriske. Det er gift i spekepølsa; men katter skal de holde seg med, forstå det den som kan.

[Himmel og hav]

Noe av det som har festet seg hos meg, var hun som var redd for at hun hadde spist en rå vaffel og at det kunne skade babyen. Mange av disse "Gir dere mannen lov til å drikke øl/ se på fotball/ dra på hyttetur/spille data osv." -trådene gir meg også mugg på tålmodigheten.

[Himmel og hav]

Ja, her var det mange som mener at det er hysterisk å ikke reise fra barna på helgeturer før de er gamle nok til at man kan forklare at man kommer tilbake!

 

Se for deg følgende: Det er fredag ettermiddag, og mannen din reiser seg, tar på seg jakken og går ut. Du tror han bare skal ut et lite ærende, men tida går og han kommer ikke inn igjen. Du finner han ikke noe sted, og du kan heller ikke ringe han og få noen forklaring. Kvelden blir til natt, og du må legge deg alene! Han kommer heller ikke neste dag, og du aner ikke hvor han er! Eller hva som har skjedd! Du har heller ingen som du kan spørre, eller mulighet til å lete. Du er veldig bekymret og lurer på om han er borte for godt? Må jeg være alene fra nå av? Også neste kveld blir natt, og du blir nok en gang nødt til å legge deg uten din kjære og du savner godnattkysset hans!

 

Det hjelper ikke at du har annen familie du er trygg på rundt deg den helga, eller at dere egentlig har det morsomt og hyggelig. Du savner likevel mannen din, og er innerst inne både redd og fortvilet. Du skjønner ikke hva som har skjedd? Har du gjort noe galt?

 

Først søndag ettermiddag kommer han tilbake. Glad og fornøyd, men uten noen forklaring på fraværet. Du er både lettet og sint på en gang. Du vet at det kommer til å gå lang tid før du stoler fullt på han igjen! Har han forsvunnet slik èn gang så kan det skje igjen, og du er litt engstelig hver gang han forsvinner ut av syne.

 

SLIK føles det for små barn under 2 år når foreldrene deres forsvinner på romantisk kjæreste-weekend! Tenk på det neste gang dere starter en slik "kan jeg reise fra barnet mitt"-tråd.

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

 

Ahahahahaha!! Are you fucking kidding me? Tror du virkelig et barn reflekterer på denne måten? Dette er noe av det mest svada jeg har lest på lenge. Snakk om å overanalysere og krisemaksimere!

 

Og hva "fagfolket" mener om dette, vel, de lærde strides

 

Anonym poster: 7bf582d4e11f34fecf0b7da782a71c59

 

Dette er ikke noe jeg har funnet på, men er temmelig ordrett sitert en barnepsykolog.

Samme psykolog har også tatt for seg temaet i denne artikkelen:

http://www.familieve...uke-barnevakt-/

 

Og selvfølgelig "tenker" ikke eller reflekterer ikke små barn akkurat slik! Det er jo nettopp noe av poenget: De har fortsatt ikke noe godt nok språk til at man kan forklare situasjonen for dem!

 

Men de FØLER noe omtrent tilsvarende som du som voksen dame ville ha følt om du hadde opplevd det samme! Dessverre har visst mange voksne damer og mødre vondt for å forstå såpass. ("Empati/innlevelsesevne? Hva er det, liksom?") Derfor tyr psykologer til gjenkjennelige eksempler.

 

Nekter du fortsatt å tro meg, så kan du svare på dette enkle spørsmålet?

Et familiemedlem som betyr utrolig mye for deg og som "alltid" har vært der for deg, så lenge du kan huske, forsvinner plutselig i et par dager. Og du har ingen mulighet til å forstå hvor, hvorfor eller hvor lenge vedkommende blir borte. Tror du ikke du vil føle deg engstelig, forlatt, sviktet, usikker, slite med å stole på vedkommende etterpå?

 

Anonym poster: 23898beae83d87bb02396d6d184b0ab1

Om det skulle være sånn at et lite barn reagerer på dette viset (det vil vi vel egentlig aldri få vite), så er ikke det det same som at barnet får varige skader på sin sjel og vokser opp til å bli et dysfunksjonelt menneske. Vi har vel alle vært utsatt for ubehagelige opplevelser som barn og unge, der vi kanskje var både redde og ikke forsto hva som skjedde, men så slapp uroen taket igjen når alt gikk bra. Og så får man noen erfaringer som tilsier at om det samme skjer igjen, så er det ingen grunn til å gå ned i knestående, for dette vet du at ordner seg igjen.

 

Barn, eller voksne, kan ikke gå gjennom livet og skjermes for alt av ubehag eller negative følelser. De aller, aller fleste av oss er også såpass robuste at vi tåler en støyt. Barn har til alle tider vært overlatt til andre omsorgspersoner enn mor/far, og den samlede menneskeheten vandrer da ikke rundt som en skjelvende, engstelig gelémasse fordi vi sov en natt hos farmor som små.

[Anonym bruker]

Det handler om barn i det første leveår dette. Fy søren, det er så mye mangel på kunnskap ute å går... Dere burde alle att dere noen timers forelesning i småbarnsped. Heldigvis er det ikke i dag så mange lærdes som strides om akkurat dette lenger. Vi er kommer litt lenger en Piaget og Roussau heldigvis! Det at husmødre velger å lukke både øyne og ører for dette er skremmende. Å jo, barnet kan faktisk få varige men.

 

Anonym poster: 924edbbb3c88c87eb7ded861dfaa831a