Kan du hjelpe meg kanskje?

[Anonym bruker]

Jeg er 38 år, gift og har to barn på 2 og 4 år. Har et godt ekteskap. Jeg har aldri vært plaget med dårlig selvtillit før, har ikke vært den som har stukket haken frem heller men har trivdes midt i mellom. Det har skjedd noe med meg de siste 4-5 årene men jeg aner ikke hva... Min selvtillit har ikke noe med utseende å gjøre men hva andre mener og tenker om meg som person.

 

Plutselig bekymrer jeg meg for at maten jeg lager ikke er god nok, at jeg ikke er morsom å være sammen med, får dårlig samvittighet hvis det er lenge siden jeg har snakket med vennene mine (de har ikke tatt kontakt de heller) Blir det stille i sosiale sammenhenger føler jeg meg plutselig ansvarlig for å holde samtalen i gang. Hvis noen skulle vise tegn til å være misfornøyd med meg på noen måte raser verden min sammen og gnager på meg i uker/ måneder.

 

Dette er utrolig slitsomt for meg, har du hatt det sånn, noen som vet hva jeg kan gjøre for å få det litt bedre? Jeg er supertakknemlig for alle tips og råd.

 

Anonym poster: adf0bf7840e82b6e9f23ae6a7018b166

 

Anonym poster: adf0bf7840e82b6e9f23ae6a7018b166

[Gustav Klitt]

Jeg hadde det sånn før. Vet ikke hvorfor det gikk over, men mistenker det har med selvrealisering å gjøre. Da jeg var ferdig med barselpermisjonen og kom tilbake til studiene, utviklet jeg et nytt og nært vennskap med en på kullet og laget meg en "trygg base" hvor jeg kunne være meg selv, samtidig som jeg følte at studiene begynte å gå skikkelig veien. P.t. vet jeg at det jeg gjør er riktig for meg, og at jeg er flink til det, og at jeg har en mann som er glad i meg og minst èn god venn som synes jeg er super. Da spiller det ingen rolle hva andre tenker.

 

Ofte tenker jeg at det handler om å innse at man ikke er verdens navle. Folk flest driter i hva du gjør og hvordan du ser ut. Den teite kommentaren du sitter og bekymrer deg over, var det ingen som hørte, for de satt bare og ventet på sin tur til å snakke...!

 

Et annet tips (fra Kurs i mestring av depresjon - KiD): når det er noe som virkelig bekymrer deg av sånne sosiale ting, se for deg at det er blåst opp på forsiden av en tabloid-avis. F. eks., når du blir engstelig fordi du ikke klarte å ta ordet og få i gang samtalen, se for deg et stort bilde av deg selv på forsiden av VG, med "LOT SAMTALEN GÅ I STÅ!!" i krigstyper under. Det kan hjelpe deg med å innse hvor latterlig slik frykt er.

 

I en samtale er det forresten ikke èn person som har ansvaret for å drive den videre! Hvis du ikke føler at du har noe å si til dette mennesket, og hun/han ikke sier noe til deg, da kan dere kanskje like greit si farvel?

 

I 99% av tilfellene er det alle andre det er noe galt med!! ;-)

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn før. Vet ikke hvorfor det gikk over, men mistenker det har med selvrealisering å gjøre. Da jeg var ferdig med barselpermisjonen og kom tilbake til studiene, utviklet jeg et nytt og nært vennskap med en på kullet og laget meg en "trygg base" hvor jeg kunne være meg selv, samtidig som jeg følte at studiene begynte å gå skikkelig veien. P.t. vet jeg at det jeg gjør er riktig for meg, og at jeg er flink til det, og at jeg har en mann som er glad i meg og minst èn god venn som synes jeg er super. Da spiller det ingen rolle hva andre tenker.

 

Ofte tenker jeg at det handler om å innse at man ikke er verdens navle. Folk flest driter i hva du gjør og hvordan du ser ut. Den teite kommentaren du sitter og bekymrer deg over, var det ingen som hørte, for de satt bare og ventet på sin tur til å snakke...!

 

Et annet tips (fra Kurs i mestring av depresjon - KiD): når det er noe som virkelig bekymrer deg av sånne sosiale ting, se for deg at det er blåst opp på forsiden av en tabloid-avis. F. eks., når du blir engstelig fordi du ikke klarte å ta ordet og få i gang samtalen, se for deg et stort bilde av deg selv på forsiden av VG, med "LOT SAMTALEN GÅ I STÅ!!" i krigstyper under. Det kan hjelpe deg med å innse hvor latterlig slik frykt er.

 

I en samtale er det forresten ikke èn person som har ansvaret for å drive den videre! Hvis du ikke føler at du har noe å si til dette mennesket, og hun/han ikke sier noe til deg, da kan dere kanskje like greit si farvel?

 

I 99% av tilfellene er det alle andre det er noe galt med!! ;-)

 

 

Tusen takk for svar :-) jeg synes det du sier er fornuftig, det er bare det å sette rådene ut i praksis, jeg skal gjøre et forsøk! HI

 

Anonym poster: adf0bf7840e82b6e9f23ae6a7018b166