Lurer på noe, sykepleiere

[Anonym bruker]

Hender det at dere "gruer" dere til å gå inn til en pasient fordi han/hun er vanskelig og ufin, eller lærer man seg uansett å håndtere slike mennesker?

Ihvertfall etter noen år i yrket ihvertfall. Kanskje nyutdannede tar ting mer personlig?

 

Anonym poster: 30fbc3675205ca445238fb2878d2fdf4

[☆☆☆]

Kan framleis grue meg om eg er sliten frå før av, men ikkje som då eg var nyutdanna.

[Von Hertelhofen]

Jeg tar ikke til meg ufine ord, det går inn det ene øret og ut det andre. Men kan grue meg til andre ting, feks å stelle ett menneske på 150 kilo uten en eneste samarbeidsvillig celle i kroppen. Eller der en må bruke hørselsvern fordi pasienten brøler så høyt!

[Anonym bruker]

Da prøver jeg.å.tenke at man må være profesjonell.. Og hvis pasienten er ufin og går over streken, så er det lov å si ifra- på en ordentlig måte såklart- at du er der for vedkommendes beste og at "resultatet"blir best om dere samarbeider. At du forstår at vedkommende er i en vanskelig situasjon, og at du gjerne vil hjelpe, men at vedkommende også må bidra...

 

Anonym poster: ab26ac05c88031fd39a78eca0ebea980

[NormaJean]

Som oftest så går det greit å takle vanskelige pasienter. Men feks en gang i fjor hadde jeg en pasient som var så j**** mot meg at det gjorde samarbeidet mellom meg som sykepleier og pasienten vanskelig. Som oftest takler man "motgangen" bedre og bedre, men selv etter nesten 8 år så treffer man på folk som bare er så inni granskauen "utfordrende" at jeg ikke vet hva jeg skal si eller gjøre!

De få gangene jeg merker at det er problematisk så sier jeg ifra under rapport og så blir man fordelt annerledes.

[Anonym bruker]

Ja, det hender. Noen pasienter er så ufyselige at man gruer seg til å dra på jobb i tilfelle man får tildelt det rommet

 

Anonym poster: f5002dbf06f809a3afb54e1f743732e2

[Anonym bruker]

Jeg jobber i psykiatrien og ja.. noen ganger gruer jeg meg -for eksempel når psykosene kan ende i skikkelige utageringer eller fordi personlighetsforstyrrelsene treffer deg akkurat på de såreste punktene. Stålsetter meg, er profesjonell og gjør en god jobb -men det kan være godt og påkrevd med en liten debriefing etterpå.

 

En er jo bare et menneske selv!

 

Anonym poster: 872d3a7a6fc769a6ca2a9be9fa366760

[Anonym bruker]

Ja, jobber i psykiatrien, og er vel heller at jeg er redd enn at jeg gruer meg. Kommer nok aldri til å ikke grue meg til å samhandle med sinte og veldig agresive mennesker.

Føler faktisk at det er værre nå enn når jeg var nyutdannet. Da var jeg litt mer naiv, type: det går nok godt, ingen ting kan skje med meg. Nå har jeg sett og opplevd mye og vet at jo, det kan gå galt. Har til gjengjeld lært meg en del teknikker for å håntere slike følelser, og klarer som oftest og skjønne at det ikke er meg det handler om, men faktisk pasientens følelser. Hjulpet meg mye og lære om overføringer/motoverføringer.

 

Anonym poster: e6a2ff85a19896ed841114c9188001bb