Råd søkes (om forhold - ble litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne om dette litt oppstykket før. Men jeg trenger råd.

Håper på seriøse og veloverveide svar.

 

Jeg og min mann er gift på. Blir 5 år i år.

Jeg har strevd lenge i forholdet. Til og med før bryllupet.

Vi ble gravide etter kun 6 mndr sammen på ppille. Vi flytter da sammen, men mister våre tvillinger.

Mens kommer aldri tilbake og vi er igjen gravide 4 mndr senere.

Mannen starter på førerkortet som hans mor betaler for ham. Han begynner å skulke jobben og han sitter mer og mer på dataen(WoW).

Barnet kommer og han melder seg ut i så stor grad at jeg tvinger ham til å velge data eller familie. Han la bort dataen. Han slutter også å jobbe mot førerkort. Hans tid går med på å lese bøker i stedet.

Vi kjøper hus da barnet er 7 mndr, gifter oss 3 uker etter. Så snart vi er inn i huset begynner han på data igjen, desember mister han jobben pga finanskrisen.

Det avdekkes at huset må totaleenoveres- dette blir en lang og krevende prosess samtidig som barnet vårt er ekstremt mye sykt.

Mannen er tidvis aggressiv og uberegnelig. Jeg får beskjed om at jeg trigger ham og nedverdiger ham. Dette gjør visst også min datter, hun går gjennom en periode med mye straff pga han mener hun er frekk. Jeg får beskjed om å bakke opp hvis jeg ønsker vi skal være foreldre sammen.

Mannen gjør som han vil og gjør ingen innsats for å få seg jobb igjen. Sover utover dagen og spiller time på time.

Jeg krever at han starter på utdannelse for å bli attraktiv på arbeidsmarkedet- dette kjører han i grøfte da vi blir gravide på prevensjon igjen. Det var min feil at jeg hadde blitt gravid visstnok.

Databruk og tiltaksløshet øker i stor grad. Personlig hygiene blir fraværende.

Han er sint for småting, kjefter på ungene og glemmer feks avtaler. Han får nesten panikkanfall når ungene er uforutsigbare. Han sover 2-8 timer på dagtid.

Jeg får ham til psykolog.

Han får først diagnosen depresjon.

 

Antideoressiva gjør ham noe lykkeligere. Han kan faktisk begynne å le litt- når han snakker og spiller over dataen.

Nesten et halvt år senere får han aspergerdiagnose. Dette forklarer mye av det jeg ikke har forstått ved hans vesen. Men en diagnose gjør ham faktisk verre. Han prøver ikke lenger å være normal.

 

Hele veien har jeg først studert og jobbet og senere jobbet 100% og omtrent stått alene siden han har meldt seg ut. Alene med alt betyr- alt husarbeid, all oppfølging, alt med bilen og huset, alt i hagen. Han har klart å ha ett ansvar- det er å legge nr 2. Ellers gjør han ikke noe.

 

Nå bare bor jeg med denne mannen. Han prøver å gjøre tilnærmelser for å vedlikeholde kjærligheten, men jeg tenker da kun på hvor mange uker er det siden han pusset tenner, hvor mange dager er det siden han dusjet? Han lukter så ille at lukten henger igjen på soverommet og toalettet. Vi deler ikke lenger soverom.

Ber jeg om hjelp er det alltid en unnskyldning om depresjon, trøtthet, smerter. Er han derimot syk sier han unnskyld for at han ikke klarer å hjelpe til.

Men skylle jeg mase nok om feks støvsuging, da støvsuger han rundt leker og sko. He he.. Uff.

 

Hverdagen er vanskelig med en mann som ikke hjelper til og ikke setter grenser. De to eldste kan gjerne spille data i8 timer om han har ansvaret for dem. Mat blir da også flemt.Jeg jobber hardt med å sette grenser, oppdra barna til å bli høflige og hyggelige mennesker.

5 åringen tar fort etter fars språkbruk og han er rasende fordi han har begrenset spilletid mens far sitter der hele dagen.

Ungene spør også- hvorfor må jeg dusje når pappa slipper?

 

Jeg stoler ikke på mannen med barna lenger. Enten at de ikke får mat eller ikke går grenser, eller at de skal bli kjeftet på fordi de er barn. Han har også ved to tilfeller lagt seg til å sove med ansvar for 3 åringen alene da jeg var på jobb.

 

Når han glimter til og fungerer, så er han fantastisk. Ungene elsker tullepappa som kan leke fly og pappapirat med dem. I de få øyeblikkene elsker jeg ham igjen.

 

Jeg tenker daglig på at jeg burde dra. Men er jeg feig som forlater en syk mann? Hvor lenge skal jeg skjerme barna fra far? Hvor mye skal jeg tilrettelegge for hans sykdom?

Tar barna skade av dette skjevfordelte forholdet?

 

Jeg har søkt time for samtale ved div institusjoner- men ventetiden er lang.

 

 

Anonym poster: 604217d0a7172349180a0278966827e7

[Anonym bruker]

Jeg ville gått.

 

 

Klem.

 

Anonym poster: a953764ecee2f1f85be9ac43b7469911

[Gjest meg&mini]

Uff, så trist!

Jeg kan dessverre ikke gi så mange råd, annet enn at du kan kanskje ta dette opp med fastlegen din? Kanskje han kan henvise deg videre? Jeg synes i hvertfall at du skal snakke med noen om dette og få hjelp.

Dette tærer jo på deg og barna..

Ønsker deg lykke til videre og håper det virkelig ordner seg for deg og dine, uansett hva som skulle skje.

Stor klem

[Anonym bruker]

Du sier selv: barna tar etter sin far. De stiller spørsmål ved personlig hygiene, og de tar etter språkbruken. De vil ha fri tilgang på data, sånn som pappa.

Han er uberegnelig, ikke til å stole på med å ha barna alene, bidrar ikke i det minste til husholdningen eller familien.

 

Hva hadde du fortalt ei venninne som kom og ba om råd i samme situasjon?

 

Jeg ville ha gått. Uten tvil. For barnas skyld. Og for mannens skyld, fordi det kan gi han en puff til å få hjelp til å komme seg på beina igjen for å vinne dere tilbake. Og for din skyld, for at du skal få muligheten til å leve, og ha ansvaret for deg selv og barna alene, uten å bekymre deg for mannen, hvordan han påvirker barna og hvordan han oppdrar de når du ikke er der.

 

For din og barnas sjelefred ville jeg ha gått, med beskjeden om at mannen vet han kan ringe deg når han er i behandling for å få et bedre liv. Diagnoser er ikke ensbetydende med at man skal stå ut med alt.

 

Stor klem til deg.

 

Anonym poster: 57137457aed7022fedb4af565a2dae6f

[Gjest UndrendeUllteppe]

Nei uff, kom deg vekk! Du er mor, det er hovedprioritet, han får være så syk han bare vil, når han ikke evner å forsøke engang, er det grenser for hvor mange sjanser du skal gi. Du er bare et menneske selv, ikke en privat sykepleier, psykolog og coach på en gang. Voksne mennesker må ta ansvar for egne liv, og noen ganger må man ta konsekvensene adb egen sykdom selv om det betyr å miste partneren sin. Livet er brutalt. Ditt største ansvar nå er å sørge for at barna dine har det bra, og at de har gode oppvekstvilkår. Det har de ikke i samme hus som denne mannen. Jeg vil faktisk påstå at barna dine risikere å få adferdsproblemer selv, og følelsesmessige problemer senere i livet, ved å bli opplært av denne mannen. Og så skal du også ha det bra, for å kunne være en god mor. Har du det?

[Anonym bruker]

Du sier selv: barna tar etter sin far. De stiller spørsmål ved personlig hygiene, og de tar etter språkbruken. De vil ha fri tilgang på data, sånn som pappa.

Han er uberegnelig, ikke til å stole på med å ha barna alene, bidrar ikke i det minste til husholdningen eller familien.

 

Hva hadde du fortalt ei venninne som kom og ba om råd i samme situasjon?

 

Jeg ville ha gått. Uten tvil. For barnas skyld. Og for mannens skyld, fordi det kan gi han en puff til å få hjelp til å komme seg på beina igjen for å vinne dere tilbake. Og for din skyld, for at du skal få muligheten til å leve, og ha ansvaret for deg selv og barna alene, uten å bekymre deg for mannen, hvordan han påvirker barna og hvordan han oppdrar de når du ikke er der.

 

For din og barnas sjelefred ville jeg ha gått, med beskjeden om at mannen vet han kan ringe deg når han er i behandling for å få et bedre liv. Diagnoser er ikke ensbetydende med at man skal stå ut med alt.

 

Stor klem til deg.

 

Anonym poster: 57137457aed7022fedb4af565a2dae6f

 

Støtter denne!

 

Anonym poster: 01b406b598ba6c8faa674e53231e030d

[Anonym bruker]

Du sier selv: barna tar etter sin far. De stiller spørsmål ved personlig hygiene, og de tar etter språkbruken. De vil ha fri tilgang på data, sånn som pappa.

Han er uberegnelig, ikke til å stole på med å ha barna alene, bidrar ikke i det minste til husholdningen eller familien.

 

Hva hadde du fortalt ei venninne som kom og ba om råd i samme situasjon?

 

Jeg ville ha gått. Uten tvil. For barnas skyld. Og for mannens skyld, fordi det kan gi han en puff til å få hjelp til å komme seg på beina igjen for å vinne dere tilbake. Og for din skyld, for at du skal få muligheten til å leve, og ha ansvaret for deg selv og barna alene, uten å bekymre deg for mannen, hvordan han påvirker barna og hvordan han oppdrar de når du ikke er der.

 

For din og barnas sjelefred ville jeg ha gått, med beskjeden om at mannen vet han kan ringe deg når han er i behandling for å få et bedre liv. Diagnoser er ikke ensbetydende med at man skal stå ut med alt.

 

Stor klem til deg.

 

Anonym poster: 57137457aed7022fedb4af565a2dae6f

 

Jeg vet jo innerst inne at dette ikke er bra. Når man lever midt oppi det og det gradvis blir verre så tilpasser man seg og livet man lever bærer en illusjon av at det er normalt.

Og så er det vanskelig å ta det skrittet å gå fra barnas far- som de ser så opp til fordi han jo er såååå flink til å spille og fikse dataen.

 

Han vil sikkert kreve samvæ- og psykolog er bundet av taushetsplikten.

 

Jeg er så redd for framtiden- uansett valg

Hi

 

 

Anonym poster: 604217d0a7172349180a0278966827e7

[Anonym bruker]

.

 

Anonym poster: 604217d0a7172349180a0278966827e7

[Gjest]

Beundrer deg at du har holdt ut så lenge Men lykke til med de valg di måte foreta deg

[Anonym bruker]

Hva taper du på å flytte fra han? Økonomi?

For meg hadde det ikke vært tvil. Jeg hadde reist.

 

Anonym poster: 6fa1ec5611cacf7dba08b7fe9422f5a5

[Iiiiik]

Han har jo en diagnose han ikke kan bli "frisk" av, han har et syndrom som gjør at han opptrer på visse måter og så bruker han tydeligvis den som unnskyldning i tillegg. Jeg tenker at hvis man flytter fra en partner som har kreft, så er man kanskje feig. Men dette, som er en kronisk tilstand og som gjør at du lever med et menneske som umuliggjør en likeverdig relasjon, det er det ikke feigt å skjerme barna og deg selv fra.

 

Du har sikkert rett i at han vil kreve samvær, men tror du han klarer å følge det opp? Og hvis han gjør det, tror du at det er skadelig for barna å være sammen med ham annen hver helg f.eks?

[MissZanta]

Jeg har skrevet her inne om dette litt oppstykket før. Men jeg trenger råd.

Håper på seriøse og veloverveide svar.

 

Jeg og min mann er gift på. Blir 5 år i år.

Jeg har strevd lenge i forholdet. Til og med før bryllupet.

Vi ble gravide etter kun 6 mndr sammen på ppille. Vi flytter da sammen, men mister våre tvillinger.

Mens kommer aldri tilbake og vi er igjen gravide 4 mndr senere.

Mannen starter på førerkortet som hans mor betaler for ham. Han begynner å skulke jobben og han sitter mer og mer på dataen(WoW).

Barnet kommer og han melder seg ut i så stor grad at jeg tvinger ham til å velge data eller familie. Han la bort dataen. Han slutter også å jobbe mot førerkort. Hans tid går med på å lese bøker i stedet.

Vi kjøper hus da barnet er 7 mndr, gifter oss 3 uker etter. Så snart vi er inn i huset begynner han på data igjen, desember mister han jobben pga finanskrisen.

Det avdekkes at huset må totaleenoveres- dette blir en lang og krevende prosess samtidig som barnet vårt er ekstremt mye sykt.

Mannen er tidvis aggressiv og uberegnelig. Jeg får beskjed om at jeg trigger ham og nedverdiger ham. Dette gjør visst også min datter, hun går gjennom en periode med mye straff pga han mener hun er frekk. Jeg får beskjed om å bakke opp hvis jeg ønsker vi skal være foreldre sammen.

Mannen gjør som han vil og gjør ingen innsats for å få seg jobb igjen. Sover utover dagen og spiller time på time.

Jeg krever at han starter på utdannelse for å bli attraktiv på arbeidsmarkedet- dette kjører han i grøfte da vi blir gravide på prevensjon igjen. Det var min feil at jeg hadde blitt gravid visstnok.

Databruk og tiltaksløshet øker i stor grad. Personlig hygiene blir fraværende.

Han er sint for småting, kjefter på ungene og glemmer feks avtaler. Han får nesten panikkanfall når ungene er uforutsigbare. Han sover 2-8 timer på dagtid.

Jeg får ham til psykolog.

Han får først diagnosen depresjon.

 

Antideoressiva gjør ham noe lykkeligere. Han kan faktisk begynne å le litt- når han snakker og spiller over dataen.

Nesten et halvt år senere får han aspergerdiagnose. Dette forklarer mye av det jeg ikke har forstått ved hans vesen. Men en diagnose gjør ham faktisk verre. Han prøver ikke lenger å være normal.

 

Hele veien har jeg først studert og jobbet og senere jobbet 100% og omtrent stått alene siden han har meldt seg ut. Alene med alt betyr- alt husarbeid, all oppfølging, alt med bilen og huset, alt i hagen. Han har klart å ha ett ansvar- det er å legge nr 2. Ellers gjør han ikke noe.

 

Nå bare bor jeg med denne mannen. Han prøver å gjøre tilnærmelser for å vedlikeholde kjærligheten, men jeg tenker da kun på hvor mange uker er det siden han pusset tenner, hvor mange dager er det siden han dusjet? Han lukter så ille at lukten henger igjen på soverommet og toalettet. Vi deler ikke lenger soverom.

Ber jeg om hjelp er det alltid en unnskyldning om depresjon, trøtthet, smerter. Er han derimot syk sier han unnskyld for at han ikke klarer å hjelpe til.

Men skylle jeg mase nok om feks støvsuging, da støvsuger han rundt leker og sko. He he.. Uff.

 

Hverdagen er vanskelig med en mann som ikke hjelper til og ikke setter grenser. De to eldste kan gjerne spille data i8 timer om han har ansvaret for dem. Mat blir da også flemt.Jeg jobber hardt med å sette grenser, oppdra barna til å bli høflige og hyggelige mennesker.

5 åringen tar fort etter fars språkbruk og han er rasende fordi han har begrenset spilletid mens far sitter der hele dagen.

Ungene spør også- hvorfor må jeg dusje når pappa slipper?

 

Jeg stoler ikke på mannen med barna lenger. Enten at de ikke får mat eller ikke går grenser, eller at de skal bli kjeftet på fordi de er barn. Han har også ved to tilfeller lagt seg til å sove med ansvar for 3 åringen alene da jeg var på jobb.

 

Når han glimter til og fungerer, så er han fantastisk. Ungene elsker tullepappa som kan leke fly og pappapirat med dem. I de få øyeblikkene elsker jeg ham igjen.

 

Jeg tenker daglig på at jeg burde dra. Men er jeg feig som forlater en syk mann? Hvor lenge skal jeg skjerme barna fra far? Hvor mye skal jeg tilrettelegge for hans sykdom?

Tar barna skade av dette skjevfordelte forholdet?

 

Jeg har søkt time for samtale ved div institusjoner- men ventetiden er lang.

 

 

Anonym poster: 604217d0a7172349180a0278966827e7

 

For første gang på alle de årene jeg har vært en bruker her inne, så mener jeg at det kanskje er på tide å gå.

Trenger ikke å bli slutt men be han om å flytte ut i en periode. Forklar han hvorfor. Ta kontakt med familievern kontoret osv og be om timer.

Snakk med familien hans. Si at slik det er som nå så har du ikke noe annet valg enn å la han gå til han blir frisk (kan hende han er frisk men bare ikke gidder?)

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Tenker på deg. Vet det er lett å gi råd om bare å gå, men vet også at det er vanskelig når man står i situasjonen. Er i en lignende situasjon selv, men klamrer meg til håpet og illusjonen. Jeg vet jeg selv må gå, men gjør det jo ikke helt likevel ennå, ... ønsker deg lykke til, håper du klarer komme deg bort fra denne mannen :-)

 

Anonym poster: 953ab47cb7af434b343efdf706282f7c

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, men jeg gikk rett etter vi fikk nummer to.

ex mannen min hadde adhd og fikk så et mini slag senere. Og det slaget ble brukt for alt det var verdt om jeg motsa han og prøvde å forlange noe av han.

Han var også aggresiv (men ikke voldelig) kunne ikke stole på han alene med barna som var små for da fikk de ikke mat, ny bleie eller ble lagt i senga. Nei han satt seg og spilte med store høretelefoner på for å stenge ute lyden av barna.

han gjorde ingenting, fikk sparken fordi han dreit i jobben og gjorde dårlig jobb,(2 ganger) søkte ikke ny jobb, det var faktisk jeg som skrev og sendte avgårde søknad etter første gang han fikk sparken.

Men han dusjet og pusset tenner når jeg ba han om det da.

 

Jeg kom til det punktet at alt han ga meg var mer arbeid og en følelse av utrygghet i eget hjem, da jeg ville for ungenes skyld unngå at han eksploderte i sinne igjen, slo i veggen, ødela ting.

Største barnet kom godt ut av et det ble brudd. Først en stund etter bruddet gikk det opp for meg hvor utrygg barnet hadde vært i eget hjem. Ungen ble mer harmonisk, lo mer, turte å leke og herje og slikt som det aldri hadde gjort før.

Far her har ikke samvær og har aldri hatt det. Jeg forlangte at han skulle skaffe seg skikkelig hjelp før han gikk for samvær uten tilsyn, og at jeg kom til å ta det hele veien for å trygge barna om han prøvde å få det.

Det er nå 5 år siden og han har aldri prøvd men tror egentlig han bare er glad for å ikke trenge å ha noe med familielivet å gjøre. Han gidder ikke ta kontakt på bursdagene deres engang.

 

Det er kun du som kan ta valget å gå og man må komme dit at man vet at man er klar antar jeg. Jeg håper for din skyld at du klarer å komme deg vekk fra han om han ikke forandrer seg. Og med tanke på hvor mange år du har gitt han så er sjansen for forandring veldig liten.

 

Anonym poster: a0002cb6ab7352a6fbdfdf6c2b1a3d6a

[Ikkesåallerværst]

Du har sikkert dine grunner, men jeg forstår ikke hvorfor du utsetter deg selv og barna dine for dette? Jeg mener msn skal forsøke i det lengste å holde sammen for ungenes skyld, men en pappa som er så preget av sine diagnoser med asberger og depresjon, tror jeg ikke jeg ville hatt rundt mine barn 24-7..

[tustemor]

Jeg synes allerede du har strukket deg langt og lengre enn langt. Det høres ut som en tung og vanskelig hverdag for deg og barna. Høres ille ut slik du beskriver, må si du har vært utruli sterk som har stått i det så lenge. Jeg synes du skal tenke på barna og deg selv først og fremst nå, han har en diagnose og kan få profesjonell hjelp- du skal da også leve og ha et godt liv utover det å ta ansvar for ham.

Du er overhodet ikke feig om du går, jeg tenker at da tar du ansvar for deg og barna! Masse lykke til, ta vare på deg selv :-) klem