Tenåringsjenter og hva foreldrene tillater

[ellen-propellen]

Ei 13 år gammel jente reiser på mange overnattingsturer over flere år alene med en eldre mann.

14 åringer fra hele Norge lammer Oslo under ett bieber besøk.

Jeg kan sikkert nevne hendelser fra media i timesvis, men antar dere skjønner hva jeg mener.

 

Hvor er foreldrene! Er dette normalt å la unge tenåringer få lov til. Gir dagens tenåringsforeldre faen?

 

Mulig jeg er gammeldags, hadde for streng oppvekst eller har for unge barn.

Men bør man ikke følge opp barna?

Til syvende og sist så er det vel fortsatt foreldrene som er ansvarlige for barnas vel og ve?

Endret 8. mai 2013 av ellen-propellen

[valkyrien]

Godt spørsmål egentlig...

 

Jeg ville ikke tillat noen av delene, men jeg kommer sikkert til å være i overkant streng etter mangel på grenser i egen oppvekst.

 

Mener foreldrene er ansvarlige ja, men det rettferdiggjør ikke dritten som skjer ved manglende grensesetting.

[Gjest Nerdens'mus]

Ser ikke for meg at jeg ville tillat noen av delene uansett kjønn på tenåringen. Når det gjelder overnattingsturene ned den eldre mannen. Så trur jeg faktisk den eldre mannen har fortalt EN ting som er sann. Det var nok problemer hjemme hos jenta. Eneste forklaringen jeg kan se til at hun fikk være så mye borte, men det gjør i mine øyne saken verre.

[Iiiiik]

De fleste av 14-årige belieberne reiste vel til Oslo sammen med en voksen? Og den 13-åringen vi leser om hele tiden, vil jeg tro ikke hadde all verdens oppfølging hjemme.

 

I jobben ser jeg dessverre stadig vekk at foreldre ikke passer på ungdommene sine. De aner ikke hvem vennene er, de har ingen idé om hvor barna er. Overnattingsavtaler sjekkes ikke, ungdom skulker skolen over en lav sko uten at det oppdages, de ruser seg sønder og sammen uten at noen ser noe. Så ja, du har nok rett. Det er altfor mange som ikke passes på. Og foreldrene kommer fra alle sosioøkonomiske grupper.

[ellen-propellen]

Når bieberhysteriet fra Oslo 2012 var på nyhetene ble nettbuss i Arendal nedringt av foreldre som var bekymret om barna ville komme seg hjem igjen. Politiet gikk ut i media før årets bieberkonserter og oppfordret foreldre om å følge barna sine.

Så mitt inntrykk er at foreldrene bare sendte barna av gårde.

At Vågå jenta har hatt problemer hjemme er jeg ikke i tvil om. Jeg oppfatter det nesten som foreldre/foresatte har vært glade for å ha henne utav hus.

Er det ikke merkelig at barnevernet ikke reagerer om noen opptrer som barnets fosterforeldre?

 

Jeg mener overhodet ikke at dårlige foreldre rettferdiggjør dritt som skjer mot barn, men jeg mener det er ren flaks at det ikke skjer mer dritt.

 

Spørsmålet er jo hvorfor blir det slik?

Er det for mye jobb å holde en fasade? Kommer selvrealiseringen i veien for barneoppdragelsen? Eller er man redd for å ikke respektere barnet som individ ved å sette grenser?

Endret 9. mai 2013 av ellen-propellen

[Lektor Doppler med tillegg]

Og på den andre siden. Ser stadig unger på 15-16 år som ikke har reist noe sted alene. Her vi bor må man nesten ta bussen en time for å komme til en by. Og mange av dem har ikke engang gjort det alene. Noen foreldre klamrer i overkant.

 

Nå ville jeg kanskje ikke sendt mine alene på konsert, men alene til Oslo. Ja.

 

Ang Øygardsaken er det noe annet. Ingen trodde han kunne gjøre noe sånt, folk jeg snakket med som kjenner han var helt bombesikre.

[Iiiiik]

Barnevernet reagerer jo ikke hvis et barn som har det vanskelig, får være i et hjem som alle anser som godt. Og hvis de skulle ha reagert, måtte noen ha sendt en bekymringsmelding, er ikke akkurat kapasitet til oppsøkende virksomhet i kommunal barneverntjeneste. At jenta fikk et OK sted å være, er jo akkurat det mange av kampanjene til barnevernet går ut på - "Vil du være Den Ene?" der folk oppfordres til å bry seg ekstra om et barn som trenger det.

 

De foreldrene jeg møter som slipper for mye opp, har forskjellige forklaringer. "Hvorfor i all verden skal jeg ta alt ansvaret, nå er det på tide at faren også stiller opp. Når han driter i det, må jeg også kunne unne meg litt fritid" "Da jeg var 15, hadde jeg flyttet hjemmefra for lenge siden, jeg tror ikke det er bra å drive å sy puter under armene på ungene" "Jeg orker faen ikke mer jeg, hun hører jo ikke på meg uansett. Hun får gjøre som hun vil" "Han blir så sint når jeg nekter ham, så da lar jeg ham heller gjøre det han vil. Det har gått bra så langt" "Jeg har så mye å følge opp at jeg faktisk forventer at en 15-åring kan passe på seg selv" "Jeg trodde hun var hos Lisa, det sa hun jo. Min datter lyver aldri"

 

Og så møter jeg jammen mange som i altfor liten grad lar barna bevege seg fritt også. Tenåringer som ikke kan skjære brød, som ikke vet hvordan man tar bussen, hvor mamma fortsatt pakker skolesekken hver dag, som aldri overnatter borte, som ikke får lov å være alene hjemme i huset på dagtid osv.