Har latt datteren min treffe daten min allerede..

[Anonym bruker]

Hjemme hos han,med hans sønn. De er 7 og 8 år og det det ble en playdate Vi voksne satt bare og drakk litt kaffe og pratet om vanlige ting og lot ungene styre løpet,og de storkoste seg

 

Vi fremstår som venner ovenfor barna og har tenkt å la det være slik en stund, også la det gli over til noe annet over tid. Er det dumt?

 

Vi tenker som så at vi har lyst å treffe hverandre ofte,også med barna da de er en stor del av livene våres. Og barna er jo med og treffer andre venner titt og ofte

 

Regner med at jeg får litt pes her nå,men om vi holder oss på vennenivået til det føles naturlig å la det gå videre,så tar de vel ikke skade av dette?

 

Jeg har vært singel i 5 år,men datet litt. Min datter har på denne tiden bare truffet en av de jeg datet,og han datet jeg i ca 5 mnd. Så det har ikke akkurat vært et renn av menn her

 

Det er ganske nøyaktig samme historie for hans del. Singel endel år,og ikke et renn av damer.

 

Anonym poster: 86d9ec1c7d069291668ab2b78c7dbb27

[Anonym bruker]

Synes ikke det gjør noe, så lenge dere klarer å sitte i hver deres stol og drikke kaffe og prate litt. Venner må man jo kunne ha

 

Lykke til med kjærligheten <3

 

Anonym poster: 7ada4ef9c716a644d0569a1636c927e1

[Gjest enlitenfraatilå]

Synes det hørtes lurt ut jeg

Aldri forstått de her inne som sier man MÅ vente et år, hvordan i alle dager skal man få tid til å bli kjent med noen som aleneforeldre da?

 

Kjekt at ungene kom godt overens Lykke til med kjærligheten!

[Bananahammock]

Det høres veldig fornuftig ut i mine ører

[Anonym bruker]

Høres greit ut det, MEN, jeg synes at du på et tidspunkt dkal fortelle at dere er kjærester istedetfor å la det gå gradvis. Barn tar ting bokstavelig og sier du at dere er venner så firholder barnet seg til det. Hvis dere samtidug holder hender, deler seng osv ksn det skape forvirring hos barnet. Vær tydelig og redelig er mitt råd. Moren min gjorde det som du gjør - i beste mening, og selv om jeg var 11 år syntes jeg det var vanskelig å forstå om de vsr venner eller noe mer... jeg regnet jo ikke med at min mor ville lyve for meg (barn oppfatter det jo som løgn når man ikke forteller helr sannheten når det gjelder viktige ting). Det føltes trist og ensomt og litt dkummelt å gå dånn og lure...

 

Anonym poster: b6195857e37d2d70d2e9800209fd5405

[Anonym bruker]

Veldig lurt og hyggelig :-) Kos dere masse sammen ♡

 

Anonym poster: 8bf99122f950ff26f68be24174859659

[Anonym bruker]

Åå,nå ble jeg glad

 

Vi mener vi gjør det på rett måte,men vi _vet_ jo ikke om det er rett,så greit med andres synspunkt

 

Vi kommer nok ikke til å holde hender,kysse og slikt på en stund,og vi vil snakke med dem før vi gjør det..Vi holder oss til en klem når vi treffes bare

 

Og jeg begynner å bli virkelig forelsket,han er jo bare helt fantastisk med barn <3

 

Anonym poster: 86d9ec1c7d069291668ab2b78c7dbb27

[Anonym bruker]

Så hyggelig da :-) Gutten min var 6 år da jeg traff min mann. Han pleide komme på kveldsbesøk når barnet hadde lagt seg. Men 6 åringen pleide stå bak døra på rommet sitt og smugkikke på han. Dette har han fortalt oss flere år etter. Ikke så lett å holde sånt skjult for barna om man er om så forsiktig :-) Det ble jo oss to og vi venter barn nummer tre sammen. Det er deg så vel unt å treffe en snill og god mann etter så mange år alene :-)

 

Anonym poster: 8bf99122f950ff26f68be24174859659

[Anonym bruker]

Slik gjorde vi det også, men her gjennomskua ungene oss fort. Andre gang vi møttes fikk vi beskjed om at vi kunne kysse hverandre når vi dro altså, for vi var jo kjærester. Vi sto litt målløse da ja. Første gang møttes vi med mange andre vennepar med barn, andre gang var det bare oss. Og vi satt ikke i samme sofa engang. Så de barna skjønner mye.

Nå bor vi sammen og det har vi gjort i 7år. Ungene som maste mest i den første tiden at vi skulle være mer sammen, for ungene hadde det kjmep gøy i hverandres selskap.

 

Anonym poster: 6c2a2d19b7671556895c9b6a26309e1d